– Einstein var min store helt

Tove Andersen. Det er vanskelig å tenke seg et mer alminnelig norsk navn. Oppvokst på bygda på Geithus i Modum kommune – midt i Ole Einar Bjørndalen-land. Fra et hjem der ingen av foreldrene hadde råd til å ta utdannelse. Likevel snakker vi om en høyst ualminnelig dame – med uvanlige ambisjoner og en nysgjerrighet som har tatt henne langt.

Først imponerte hun alle med boring og montering på farens arbeidsplass, et mekanisk verksted i hjemkommunen, der kvinner aldri før hadde sluppet til på produksjonsgulvet. Kanskje så man signalene om noe ekstraordinært allerede da hun som småjente rev opp silkefôret og ødela smykkeskrinet sitt for å avdekke hvordan mekanikken som beveget en liten ballettdanserinne på toppen av skrinet fungerte. Siden lot hun seg inspirere av Albert Einstein til å bli fysiker og matematiker og deretter forsker på Norsk Regnesentral, før hun tok en master i økonomi på Handelshøyskolen BI og startet ferden mot toppen i norsk næringsliv.

– Når skjønte du at du var smart?

Andersen ser litt paff ut. Dette har hun ikke fundert særlig mye på.

– Jeg var flink på skolen allerede fra starten, og har alltid tatt ting lett, så det er vel noe jeg alltid har tenkt.

Inntar rampelyset

16. august hadde hun sin første dag på jobb i Drengsrudhagen 2, som toppsjef i en av Askers hjørnestensbedrifter og et av Norges for tiden aller best posisjonerte selskaper, Tomra Systems.

Fra en ganske anonym tilværelse som konserndirektør for Europa i kunstgjødselprodusenten Yara blir hun nå frontfigur i et selskap som leverer avansert gjenkjenningsteknologi og som fosser frem på den grønne bølgen. Hennes navn står aller øverst på plakaten når tunge finansaktører i september, i samarbeid med Kapital, arrangerer konferansen “Bærekraft på børs”, og mediehenvendelsene om personlige intervjuer begynner å strømme på.

– Gruer eller gleder du deg til mer rampelys?

– Litt begge deler. Jeg synes det er gøy å prøve på noe nytt og føle kribling i magen. Dette er det første intervjuet jeg noensinne gjør hvor jeg snakker om meg selv. Selvfølgelig blir jeg litt nervøs, eller jeg vil heller kalle det spent, for jeg har aldri søkt oppmerksomhet på meg som person, det ligger ikke for meg. Men jeg tenker at det er bra å komme ut av komfortsonen. Jeg skjønner at jeg må gjøre slikt i den rollen jeg nå har. Og så lenge jeg kan gjøre det og få oppmerksomhet på Tomra, er det helt greit, svarer Andersen.

– Din forgjenger gav aksjonærene i selskapet to tusen prosent avkastning i sin regjeringstid – kan det bare gå nedover herfra?

– He-he, nei, jeg tenker at jeg er veldig heldig som overtar et så suksessrikt selskap som Tomra. I Stefan Ranstrands periode har det vokst, utvidet sine forretningsområder, levert gode verdier til aksjonærene, men også lønnsomhet. Så nå tar jeg over et selskap som er veldig sterkt både når du ser på teknologien, menneskene og finansene, sier hun og legger til:

– Ser man på bærekraftsituasjonen rundt om i verden, og hvordan vi må håndtere ressursene på en annen måte, så er vekstmulighetene for Tomra enorme. Neste år er Tomra 50 år, og bedriften har aldri vært mer aktuell.

– Får man litt prestasjonsangst av sånt?

– Nei, for jeg har en tro på at man kan få til alt man vil, bare man jobber hardt nok. Å ta over et sterkt selskap er jo bare positivt. Jeg tar også over et veldig sterkt team. Det er ikke jeg som skal levere på dette alene. Hele vår organisasjon med 4.300 ansatte skal gjøre det.

– Men du har ansvaret for at det skjer?

– Jeg er litt uredd på sånne ting. Jeg ser at her er bare masse muligheter og tenker at her er det bare å jobbe hardt og få med hele teamet. Vi skal gjøre Tomra enda bedre og sterkere fremover.

Børsens 10. største

For de uinnvidde kan vi minne om at Tomra er mye mer enn panteautomaten du møter i matbutikken. Selskapet selger også teknologiledede løsninger innen avfallshåndtering, gruvedrift og sortering i matvareindustrien. Tomra skryter selv av at de muliggjør sirkulær økonomi og ressursgjenvinning og minimerer avfall i næringene de er etablert i. Altså mye av det en plaget verden trenger mer av. Selskapet har rundt 100.000 installasjoner i over 80 markeder kloden rundt, og omsatte i fjor for 10 milliarder kroner. Markedsverdien er 78,5 milliarder, og i skrivende stund er Tomra inne på 10. plass på listen over de største selskapene på Oslo Børs. Når ingen aksjeanalytikere anbefaler kjøp, mens syv sier “hold” og to sier “selg”, skyldes det hovedsakelig at Tomra er et av børsens høyest prisede selskaper målt etter forventet inntjening i 2023. Kursen er drevet opp av en massiv sektorrotasjon ved at investorene har kjøpt rubb og stubb av såkalt ESG-vennlige selskaper. Og i en ny, grønn tid ser pengefolket Tomra som en moden og trygg havn. Forventningene til hva Andersen og & Co kan prestere fremover, er skyhøye.

– Analytikere som følger selskapet sier din største utfordring blir å utnytte alle mulighetene. Hvordan skal du greie det?

– Vi må bruke tid på å prioritere og finne ut hvilke segmenter vi tror vår teknologi og kompetanse er det beste utgangspunktet for å lykkes med. En annen viktig utfordring blir å skalere opp organisasjonen over tid. Vi tror vi kommer til å måtte rekruttere flere tusen mennesker de neste årene. Vi må tiltrekke oss de beste talentene for å kunne oppfylle det vekstmandatet jeg har fått fra styret.

– Hvor mye skal dere vokse?

– Jeg kommer ikke til å si noe tall. Men over tid er det ingen grunn til at Tomra ikke skulle være dobbelt så stort som det er i dag. Vi sitter på en unik kompetanse og teknologi. Vi skal tenke stort. Mindre enn ni prosent av verdens avfall blir sortert i dag. 85 prosent av forurensning i havet i dag er plast. Det kommer nye regler i EU for hva man må gjøre med resirkulering. Og alle matvareselskaper har målsettinger om hvordan de bedre skal håndtere ressursene. Mulighetsrommet er så enormt!

– Dere er jo ikke lenger alene, hvor bekymret er du for at dere kan bli innhentet av konkurrentene?

– Jeg har tenkt endel på det og allerede nevnt det internt at det er viktig at vi ikke blir selvgode. Det er en fare når man har vært så suksessrik som Tomra og er klart ledende på teknologi. Man skal alltid være bekymret for konkurrentene, følge tett med på hva som skjer i markedet og prøve å være objektiv når man vurderer andres teknologi og løsninger, sier hun og legger til:

– Vi må også følge den digitale utviklingen tett, det kan komme nye løsninger som kan ta deler av segmentet, uten å bruke så avanserte sensorer som vi i Tomra bygger på. Fra hva jeg har sett så langt, føler jeg at det jobbes godt med dette i Tomra slik at vi kontinuerlig ligger i forkant.

Ikke på jobbjakt

Hun hadde svart nei mange ganger, men headhunteren nektet å gi opp å “flytte på” henne, selv om han visste at hun trivdes godt i jobben i Yara. Bare ett år tidligere hadde hun blitt konserndirektør for Europa, og strategiplanen var nylig på plass. Før den tid var hun sjef for samtlige fabrikker som gjødselgiganten rådde over. Likevel, i februar 2021 slo hodejegeren Andersens nummer på ny. Spørsmålet lød omtrent: Kunne hun tenke seg å bli med i konkurransen om å erstatte CEO i Tomra, Stefan Ranstrand, som ønsket å trappe ned.

– Da stod det veldig klart for meg at ja, det kunne jeg! For dette synes jeg lød spennende.

– Var det en lang prosess med mange intervjuer og tester?

– Nei, men det var flere runder med intervjuer med styreformannen og noen andre i styret. Jeg var overrasket over at de ikke kjørte noen tester, til gjengjeld snakket de med veldig mange som kjenner meg fra ulike jobber jeg har hatt.

Og ingen av skussmålene felte hennes kandidatur, snarere tvert om. Kapital erfarer det samme: “Veldig hyggelig, jordnær og skikkelig”, lyder en beskrivelse. Mange ble overrasket over at hun sluttet, fordi hun på et senere tidspunkt ville vært en “åpenbar kandidat” til å ta over toppjobben i Yara, som har over ti ganger større omsetning enn Tomra.

– Hvordan var det å forlate Yara etter 24 år?

– Det var veldig trist, jeg er kjempeglad i selskapet og folkene som jobber der. Det har gitt meg så mange muligheter, og jeg er kjempestolt av den utviklingen selskapet har hatt mens jeg har jobbet der.

– Du omtales som en høyaktuell arvtager til toppjobben i Yara. Hva mener du selv?

– Det er ikke for meg å vurdere, men jeg håper jo at jeg ville vært det, hvis Svein Tore Holsether hadde sluttet. Men Yara har en kjempeflink og dyktig CEO, som jeg håper blir sittende ennå lenge til.

– Du går fra en høy stilling i en bedrift som selger en handelsvare, kunstgjødsel, som ikke har endret seg så veldig mye de senere år, til å lede en avansert teknologieksportør. Tar du et steg opp til et høyere nivå i norsk industri?

– Det er ikke noe jeg tenker på. For det første mener jeg Yara og selskapets forretningsmodell har endret seg veldig mye de senere årene. Sistnevnte er noe jeg er veldig av stolt av å ha vært med og bidratt til. Yara har gått fra å bare selge kunstgjødsel til nå også å selge rådgivning til bonden supplert med digitale verktøy. De har sensorer der også, både for vann og nitrogen, så det er ikke så forskjellig fra her. Hvorfor jeg umiddelbart sa ja til Tomra, var den spennende muligheten jeg fikk til å gjøre noe nytt i en helt annen industri som appellerte veldig til meg. Jeg ikke kunne si nei.

– Så du er ikke enig i at du tar et steg opp?

– Hva er et steg opp? Påvirkningskraften min i Yara var også stor, og jeg kunne gjøre mye. Her i Tomra får jeg en annen type rolle. At det blir en ny utfordring som kommer til å gi meg masse ny læring, er jeg helt sikker på. Dessuten er jeg er ikke så opptatt av hierarki.

– Men hvilken holder du som den mest prestisjetunge bedriften?

– Det er ikke så viktig for meg, ei heller størrelsen. På visse parametere er Tomra mindre enn det området jeg hadde ansvaret for i Yara, men for meg er ikke det hva som betyr noe. Det som teller for meg er: først å kunne gjøre en forskjell – og så ha det gøy.

Ikke med i kvinnenettverk

Før var det ingen, men nå begynner det å bli endel av dem. Kvinnelige toppledere i de store børslokomotivene. I Norsk Hydro troner Hilde Merete Aasheim på topp, DNB ledes av Kjerstin Braathen, og i Schibsted styrer Kristin Skogen Lund. Og flere kan nevnes i litt mindre selskaper. Felles for dem alle er at Tove Andersen ikke kjenner dem personlig. Hun har ikke gått i damemiddager eller pleiet kvinnenettverk.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har flere nettverk, men ingen kvinnenettverk, og har aldri vært aktiv i kvinneforum. Det har ikke vært viktig for å levere i de jobbene jeg har hatt, og det har vært mitt fokus. I ettertid har jeg kanskje tenkt at jeg skulle bidratt mer, men det har jeg altså ikke gjort så langt, men jeg håper selvfølgelig at jeg blir bedre kjent med dem nå, svarer hun.

– Hvorfor har det kommet så mange flere kvinner i toppjobber nå?

– Det er veldig positivt at vi får mange dyktige kvinnelige toppledere. Hvorfor det skjer nå er en kombinasjon av flere faktorer. Én grunn er at det har vært fokus på det, en annen grunn er at man nå ser litt annerledes og bredere på hva som er en typisk god leder. I tillegg er gruppen av kvinner som har lang og bred erfaring mye større, hvilket gjør at det er lettere å finne kandidater.

Selv har hun vært sjef i 16 år. Det har lært henne å tro på eksempelets makt.

– Som leder er det viktigere hva man viser ved sine handlinger enn hva man sier. Du kan ikke forvente at de som jobber for deg skal gjøre ting du ikke er villig til å gjøre selv. Bare en så enkel ting som å si at folk skal sitte i åpent landskap, mens man selv har et stort hjørnekontor … I Yara satt jeg i åpent landskap sammen med teamet mitt.

– Hvordan sitter du nå?

– Nå pusser vi opp lokalene våre, og vi skal ha en god diskusjon om hvordan jeg og teamet skal sitte.

Forskerdrømmen brast

Som nevnt har det aldri skortet på ambisjoner. Da Andersen vokste opp, ville hun bli fysiker av et format som fikk plass i lærebøkene.

– Einstein var min store helt. Jeg leste hans relativitetsteori og syntes det var fascinerende, forteller hun. Men da hun begynte å studere fysikk og matte på NTNU i Trondheim og så hva folk forsket på der, begynte realismen å innhente henne.

– Du kan bruke et helt liv og aldri få plass i lærebøkene, i tillegg har jeg brede interesser og er veldig glad i folk. Så jeg fant nok ganske raskt ut at forsker kommer jeg ikke til å ha tålmodighet til å være særlig lenge.

– Var ambisjonene like høye da du penset inn på næringsliv?

– Egentlig ikke. Jeg tok MBAen min og begynte som trainee i Norsk Hydro i Agri-biten. Jeg hadde ambisjon om at jeg skulle inn i en lederrolle. Jeg tenkte ikke CEO på det tidspunktet, men jeg hadde lyst til å lede et forretningsområde.

I 2006 nådde hun målet og fikk hun ansvar for Yara i UK, et av mest krevende kontorene under Yara-paraplyen. Hun tok med ektemann og to små barn på flyttelasset til en liten by vest for Hull i Yorkshire i det nordlige England. Der gikk ikke alt etter planen. En omorganisering resulterte i at hun fikk ny sjef som tok fra henne det kommersielle ansvaret og 80 prosent av stillingen. Tilbake satt hun med smuler. At den nye sjefen, en eldre tysk herre, solgte inn endringen som en fordel ved at hun nå fikk bedre tid til familie og barna, provoserte henne kraftig. Hun hadde flyttet med alle mann til Hull av én grunn – for å få mer ansvar! Men den nye sjefen forsvant fort, og Andersen fikk tilbake alt sitt.

– Har du hatt noen andre nedturer i karrieren?

– Mange ting har ikke gått akkurat som man hadde forventet. Prosjekter har tatt lengre tid eller kostet mer enn budsjettert. Finanskrisen i 2008 var ganske tøff, da var jeg sjef for UK og Irland. Vi satt på kjempehøye lagre og hele gjødselmarkedet kollapset, og vi hadde nedskrivninger på mange, mange millioner.

Men Andersen tenker ikke på det som nedturer, heller som litt motgang.

– Jeg er veldig sta og gir meg ikke. Når noe går galt, må man bare tenke hvordan man får det tilbake på sporet.

Taus om lønnen

Da hun og familien vendte tilbake til Norge i 2011, bosatte de seg på Vinderen i Oslo vest. Siden hjemkomsten har hun også påtatt seg prestisjetunge verv, og er bl.a. styremedlem i Borregaard og styremedlem og medlem av kompensasjons- og lederutviklingsutvalget i Equinor.

Den tidligere Tomra-sjefen hadde de siste årene en samlet godtgjørelse på mellom åtte og ti millioner i året. Hva hun selv tjener vil hun ikke ut med.

– Jeg er godt fornøyd med kompensasjonen jeg får i Tomra, men lønn har aldri vært en motivasjonsfaktor for meg når jeg har valgt jobb. Det viktigste er å jobbe med noe som er meningsfylt og hvor jeg kan gjøre en forskjell.