– Livet slutter ikke om du mister alle pengene dine

– Innen fysikk bruker man ofte ordet optimalisering, å gjøre en prosess eller et system best mulig under gitte betingelser. For meg er tid optimalisering. Jeg prøver å optimere alle parameterne i livet mitt, også tid. Fordi jeg vil se Ellen, kona mi, barna, venner, jobbe masse, sykle, planlegge turer, og så liker jeg å være involvert i en masse greier. Å få til alt dette krever optimalisering, sier Per G. Braathen.

– Hva bruker du tid på?

– Akkurat nå er det å løse problemer. Ellers har det vært å starte og å tenke på nye ting. Jeg har alltid prøvd å etablere virksomheter som gir utbytte, slik at jeg kan investere i nye selskaper. Jeg optimaliserer ikke bedriftene for å selge dem. Et problem jeg har er dette evighetsperspektivet. Jeg vil eie alt til evig tid, noe som ikke alltid er like optimalt. Privat bruker jeg tid på familien, venner, ski og mountain biking.

– Er tid penger?

– For en kapitalist måles suksess i penger. Er du en vellykket kapitalist, har du mer penger enn naboen. Da er tid penger, men du kan ikke se det sånn. Det blir en floskel. Det viktigste er: Hva ønsker du å gjøre når du står opp om morgenen? Hvordan skal denne dagen bli? Det kan ikke måles i penger, men i livskvalitet.

Alltid levd med kriser

Per G. Braathen har den siste tiden sett sine verdier fordufte fra turisme- og reiselivsselskapet Braganza. Ifølge Kapitals 400 rike-liste falt hans formue i fjor med 34 prosent til 1,9 milliarder kroner. Braathen eier det svenske flyselskapet BRA, som i april søkte om rekonstruksjonsforhandlinger. Reisebyråkjeden Ticket og Escape har også stått overfor store utfordringer. Kristiansand Dyrepark har holdt åpent, men med strenge restriksjoner. Alle de nevnte bedriftene ble i sin tid snudd fra tapsprosjekter til pengemaskiner, men med pandemien ble det bråstopp. Braganza omsatte i 2019 for rundt 10 milliarder svenske kroner.

– Du har brukt mye tid i reiselivsbransjen?

– Ja, et helt liv. Å reise er å leve, tror jeg H.C. Andersen sa. Jeg kommer fra en familie hvor alle skulle drive med fly. Jeg ønsket ikke det. Jeg har to brødre som er fem og syv år eldre enn meg. Jeg var denne håpløse bortskjemte drittungen som ingen hadde forventinger til. “Ja, ja – han får vel bli reiseleder, da.“ Det ble jeg, og jeg leverte. Advokat Lars A. Christensen, som jeg arbeidet tett med, sa engang til meg; “Per, det er noe eget når du er yngstemann. Da har du ikke dette forventningspresset.“ Han hadde så rett. Det frigjorde mye energi.

– Hvordan har coronatiden vært?

– Både Ellen og jeg ble coronasyke i starten av pandemien. Hun endte på intensivavdelingen. Jeg var skikkelig dårlig selv, og alt gikk til helvete businessmessig samtidig. Alle kassene så ut til å bli tomme, og jeg var syk. Det kunne jo ikke blitt verre, og hver dag var det bare dårlige nyheter. Jeg har aldri lært så mye om livet mitt, prioriteringer og tidsanvendelse som i de siste 14 månedene. Fordelen er at jeg har jobbet med problemer hele livet. Enten mine egne eller andres. Jeg har alltid hatt kriser, noe som har gjort meg litt resistent mot motgang. Likevel, at flyselskapet gikk fra 1.100 ansatte til 20 var ekstremt krevende. Én ting er at du selv gjør dumme ting og taper en masse penger, men med pandemien er det faktisk ikke min feil. Akkurat det er veldig irriterende. Så føles det også litt unfair at alle andre nå gjør det så bra, og jeg blir sittende igjen her.

– Hvordan er tiden når man taper penger?

– Det er et motivasjonsspørsmål, og det har ikke noe med penger å gjøre. De pengene som nå er borte er jo også barnas penger. Ikke bare mine. Jeg lever godt hele livet jeg, om alt blir borte. Dette handler mer om hva du har skapt. At du har jobbet for noe. Ikke minst alt du har forsaket for å nå dine mål. Klart at du ikke vil at det bare skal bli borte. Så ja, det siste året har jeg sovet ganske dårlig. Når vi snakker om tid: Hadde vi tatt feil beslutning for et år siden, ville vi gått konk. Jeg var ekstremt fokusert allerede to uker inn i pandemien på å sette flyselskapet i Chapter 11. Det gjør at vi nå kommer ut av krisen med lave kostnader og lavere gjeld. Både faren min og bestefaren min fikk også problemer med sine flyselskaper og kom seg igjennom og overlevde.

Kan ikke være sur for å ha arvet

Per G. Braathen ble eneeier av Braganza i 2002. Hans bestefar, Ludvig G. Braathen, etablerte Braganza allerede i 1938 og i 1946 flyselskapet Braathens SAFE, som ble kjøpt opp av SAS i 2002. Første familieskifte begynte i 1997 da Bjørn Braathen (Pers eldste bror) og Anne Sofie Rasmussen (Pers kusine) ble kjøpt ut av familiebedriften. I 2002 ble selskapet igjen delt mellom de øvrige barnebarna til Ludvig G. Braathen.

– Var det en krevende prosess?

– Jeg tror det er problematisk med familier generelt når det gjelder slike ting. Jeg ville heller ikke drive familiebedriften.

– Hvorfor ikke?

– Jeg hadde vel bare ikke lyst til å jobbe oppi bror og far. Ingen vil vel det? Jeg hadde lyst til å gjøre egne ting. Min far og hans far jobbet heller ikke sammen, men selv de kranglet om business. Så kanskje skal hver generasjon gjøre sine egne ting? Det er ikke gitt at det som funket for 100 år siden funker i dag? Jeg har holdt endel foredrag for familiebedrifter. Jeg blir så provosert når noen sier det å være arving er så problematisk, fordi det medfører et stort ansvar og at de sliter med hvor pengene skal plasseres. Man bør da være lykkelige om man har fått ræva full av penger. Du kan da ikke være sur fordi du har arvet en milliard! Eller trist. Da er det i så fall veldig mange andre jeg synes mer synd på.

– Var det vanskelig å kjøpe ut bror og fetter i 2002?

– Veldig lett, fordi ingen ville jobbe sammen lenger, som var en konsekvens av mange ting. Det blir ofte problemer med mange eiere uansett om det er familie eller andre, fordi man har ulikt syn. Familieskiftet er dessuten ikke et viktig kapittel i mitt liv. Det er mer hva jeg har valgt å gjøre og gjorde etterpå.

– Hva tenker du om at broren Erik nå starter med fly?

– At han i en alder av 65 år gidder å starte et flyselskap skjønner jeg ikke. Han har lykkes med det han tidligere har drevet, hatt et godt liv. Det blir mye jobb å eie et flyselskap.

– Hvor mye jobber du?

– Jeg bruker ekstremt mye tid på jobb. Som eier blir det jeg som må ta de tyngste valgene, men jeg har ekstremt mange flinke medarbeidere. Vi er veldig samkjørte, men jeg har faktisk alltid jobbet. Som 11-åring var jeg blomsterbud, så ble det sportsbutikk. Det går ikke an å forvalte en formue uten å vite hva det vil si å jobbe. Forstå hvordan ting henger sammen. Vi eide i sin tid Saga Solreiser. Det første jeg gjorde da jeg kom inn i selskapet, var å selge det til SAS. Da var Saga i prinsippet konk. Jeg tok med faren min over til Janne Carlzon, viste ham min analyse av selskapet – noe far selvsagt var imot – men det ble salg, og overraskende fikk jeg tilbud om å være med over til SAS. Fordelen med å komme fra et hjem hvor du har sett og hørt mye fra autoriteter gjør at du tør mer, fordi du ikke har den samme respekten. Jeg var senere et sommerintervju i Aftenposten, hvor jeg satt på hytta i en påfuglaktig stol i shorts. Det bildet kjøpte Trygve, satte på forsiden av Kapital i 1988 og skrev; “Svigermors drøm. Kreditors mareritt.” Ha, ha. Da mente han nok at han hadde fått sin optimale førsteside.

– Hvordan var tiden etter artikkelen?

– Når du er 28 år, tror du kan “walk on the water” og så får åtte sider, ble det mye, ja. Jeg fikk faktisk litt hjerteproblemer. Ikke på grunn av saken, men å si opp 300 mennesker i så ung alder er noe av det tøffeste jeg har gjort. Bedriftslegen mente jeg måtte roe ned, men det klarte jeg ikke. Så jeg lærte å leve med stress. Få stress til å bli noe positivt. Så oppdaget jeg viktigheten av å delegere. Det er ikke alltid du selv gjør den beste jobben, hvilket ofte er vanskelig for gründere å forstå.

Livet slutter ikke om du mister penger

Braathen bruker ikke tid på å kjøpe og selge aksjer.

– Å trade i aksjer synes jeg er dritkjedelig. Jeg liker mer å bygge sten på sten. En av de morsomste reisene vi har hatt har vært å skape Arken Zoo, nå en del av børsnoterte Musti Group. Det begynte med 17 butikker. Da vi solgte ti år senere, var det blitt til 120 franchisebutikker. Dyreparken i Kristiansand har også blitt helt fantastisk, takket være en strålende organisasjon. Tenk hvor mye glede den skaper.

– Er du glad du ikke fikk kjøpt Ving, som Petter Stordalen nå sitter med?

– Nei, det er jeg ikke glad for! Vi hadde gjort det mye bedre enn dem, de mangler kompetanse på både å eie et flyselskap og ikke minst en turoperatør. Jeg er glad de overlever, fordi jeg er den største distributøren de har i Norden.

– Ser du mye på klokken?

– Nei.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Du mener hva slags klokker? Jeg går alltid med to. Dette er en Apple Watch, som er ganske trist, men veldig nyttig. Der sjekker jeg emails, får tekstmeldinger, analyserer treningsøkter. På denne armen har jeg en Rolex. Jeg er litt forfengelig, skjønner du.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Jeg hater å komme sent. Det er en del av de greiene mine. Det har noe med respekt for andre. Folk synes jeg er veldig kjedelig, fordi før Covid-19 planla jeg alt seks måneder i forveien for å få mer tid og mer fritid. Det har jo gått helt i ball nå, men før løp jeg fra møte til møte som en stukken gris. Nå er jeg mer disiplinert, og blokker dager hvor jeg ikke skal gjøre noe. Denne fredagen skal jeg for eksempel ikke jobbe.

– Hva om andre kommer sent til deg?

– Det kommer an på. Skal jeg kjøpe noe, blir jeg veldig sur. Skal jeg derimot selge, kan jeg jo ikke bli sur?

– Dveler du ved tid?

– Alle gjør dårlige og gode valg, men det er vel bedre å se fremover enn bakover?

– Det er veldig ryddig bak i hyllene dine. Bruker du mye tid på organisering?

– Ja, jeg er ekstremt ordentlig. Jeg må ha det ryddig rundt meg selv. Det er mange ting jeg ikke kan leve med, for da blir livet vanskelig. Det for eksempel å ha det rotete eller 20–30 emails i innboksen, er noen av dem. Det går bare ikke!

– Er du opptatt av å ha tid til deg selv?

– Ja, jeg sykler mye. I det øyeblikket jeg farer nedover fjellskrenten på terrengsykkelen, forsvinner tiden. Da tenker jeg ikke på noe annet enn å overleve. Glemmer alt, og får peace of mind.

– Hva irriterer deg mest?

– Udugelige mennesker. Folk som tror de kan noe og ikke kan det.

Ta ansvar for eget liv

Da Braathen var 22 år, dro han opp i fjellheimen for å høre et foredrag av presten Karsten Isachsen.

– Det var kanskje noe av det mest lærerike jeg har tatt med meg. Han sa: “pP et eller annet tidspunkt må du ta beslutningen om at nå er du voksen. Nå bestemmer jeg selv. Hvilken historie jeg vil ha med meg og hvilken jeg skal legge fra meg. Vi har alle en historie og en oppvekst, den tiden skal jo forme oss, men den må ikke prege oss.” Min far var som meg en glad gutt, men hadde ikke alltid et helt sunt forhold til alkoholen. Han sto opp om morgenen og gjorde jobben sin bra, men det var jo ikke alltid gledesstemning hjemme. Da jeg var 16 år, sa jeg til ham at dette går ikke lenger. Det endte med at han opererte inn antabus. Det sto det respekt av, og jeg lærte mye av det, sier han og fortsetter:

– En litt sjarmerende historie er at far klarte å overbevise mor om at det var lite alkohol i hvitvin. Hun levde mye lenger enn far, så når hun var på middag, sa hun ofte: “Per, jeg tar gjerne litt hvitvin jeg, så jeg ikke blir så beruset.” Jeg hadde jo ikke hjerte til å si til henne at det var like mye alkohol i både hvit og rød vin, sier han og vender tilbake til temaet om å ta ansvar for eget liv.

– Alle må ta seg tid til å ta møtet og bestemme seg for at nå er jeg voksen og ikke la historien styre sitt liv. Jeg tok det møtet med meg selv, som Isachen lærte meg. La ting bak meg, og så fremover. Det er det mange som ikke gjør. Du kan ikke skylde på dine foreldre eller omgivelsene resten av livet, det går bare utover deg selv.

– Nicolai Tangen-seminaret som du var med på er kanskje ikke noe vi skal bruke tid på her?

– Jo, det synes jeg er kjempemorsomt å bruke tid på. Nicolai kjenner jeg fra langt tilbake. Jeg lærte ekstremt mye på det seminaret. At en person som har tjent mye penger velger å bruke det på venner og forretningsforbindelser kan da umulig være negativt?

– Du har fått hedersprisen Grand Travel Award.

– Det er noe dritt å få sånne priser. Da er man gammal, da. Det liker jeg ikke.

– Har du tvilt på deg selv?

– Ja, mange ganger, men da er det viktig å ta en ekstra runde, en sykkeltur og ta deg tid, og høre på mavefølelsen.

– Krever det mot å være deg?

– Ja, selvfølgelig gjør det det. Det å være sjef eller eier er veldig ensomt og krevende. Du tar masse valg som går utover mange mennesker, og som kanskje ikke engang er riktige. Folk som driver med back trading eller såkalt etterpåklokskap, er det verste jeg vet. Nå får jeg emails hvor det står: “Ja, nå angrer du vel på at du ikke har diversifisert porteføljen din, eller du burde ha investert i ditt eller datt heller enn å legge alt i reiseliv.” Selvfølgelig! Hvis jeg hadde visst at det kom corona … Nå som vi har problemer, er det også mange landeveisrøvere der ute. Ja, ja. Du merker jo det.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har tenkt at nå orker jeg ikke mer?

– Nei, selv da alt rundt meg kollapset økonomisk, og vi ble sjuke, tenkte jeg aldri at ting ikke løser seg. Worst case får jeg gjøre noe annet eller jobbe for andre. Livet slutter ikke om du mister alle pengene dine. Jeg har alltid klart meg, jeg.

– All suksess kommer med en pris?

– Det at du i veldig stor grad prioriterer livet med jobb har selvsagt en pris, men om du klarer å optimalisere tiden, blir prisen mindre.

– Hva er du mest takknemlig for?

– Mye, men mest av alt at jeg har hatt et godt liv så langt. Ellen hadde for noen år siden en operasjon som gikk fryktelig galt. Ingen visste om hun ville overleve. Jeg var tre flytimer unna da hun gikk i koma. Når vi snakker om tid, den flyturen føltes som tre tusen timer. Den tok aldri slutt.

– Hva er det beste rådet du kan gi videre?

– Det viktigste i livet er å ha godt humør. Det smitter. Folk med dårlig humør klarer seg ikke. Du må ha et positivt mindset – tenke at det umulige faktisk er mulig. Det andre er å ikke bli høy på seg selv og tro man er noe fordi man har lykkes litte grann. Ofte er suksess en kombinasjon av hardt arbeid, at man har vært heldig, hatt flaks eller rett timing, ikke sant?

– Ble livet som forventet?

– Man får som fortjent. Jeg har sagt til mine barn at livet blir aldri rettferdig. Det meste er opp til deg selv. Hva du får til og ikke får til. Skyld bare ikke på andre!