Kostbar bom på grønt skifte

– Tid er den viktigste ressursen vi har. Den gjør du om til det som er viktig for deg. For noen er det penger, for andre kan det være å oppdra barn eller skape kunstverk. For meg er det å gjøre noe meningsfylt med livet mitt, for samfunnet og menneskene rundt meg i håp om at verden kanskje blir litt bedre fordi jeg har vært i den. Det er store ord, men det er mitt ønske.

– Hva bruker du tid på?

– Nå bruker jeg delvis tid på å bremse forfallet av meg selv. Det finnes vel ingen som i min alder som ikke ville gitt opp alt for å være 20 år igjen? Så bruker jeg mye tid på det grønne skifte, både i min bedrift og for samfunnet.

If you win the rat race ...

Investor Jens Ulltveit-Moe grunnla industriselskapet Umoe i 1984, og har gjennom de siste årene markert seg som en av de grønneste investorene i Norge. Eksempler er satsing på biodrivstoff i Brasil, Rec Silicon, hydrogen og skog i Canada. I 2018 donerte han 70 millioner kroner til Klimahuset på Tøyen pluss 25 millioner til Bremuseet. Den grønne investeringsprofilen ble kostbar. Umoe hadde i fjor et underskudd på svimlende 1,7 milliarder kroner, og Ulltveit-Moe røk ut av Kapitals liste over Norges 400 rikeste.

– Var du forut for din tid?

– Helt klart. Det som virkelig overbeviste meg, var FNs tredje klimarapport i 2003. Den sa at nå er helvete løs for klimaet.

– Føler du det som et kall?

– “If you win the rat race you are still a rat.” På 2000-tallet tjente jeg masse penger, men om du har fem eller ti milliarder gjør det ikke store forskjellen i dagliglivet, men desto større som investor. Jeg tenkte at nå vil jeg bruke makten og pengene jeg har på noe jeg virkelig brenner for – i kombinasjon med å tjene penger. Store omveltninger i samfunnet gir ofte gode profittmuligheter. Jeg trodde jeg skulle få i både pose og sekk. Redde verden og tjene penger. Jeg gjorde litt ved å redde verden, men tapte mye penger fordi jeg gikk “all in” i fornybart for tidlig.

– Hvordan er tiden når man er presset økonomisk?

– Da tenker du bare på løsninger. Så er spørsmålet hvor mye folk tror på deg. Hva kan du få til? Jeg har et par ganger, i 1984 og 1998, vært økonomisk under vann, men aldri juridisk konkurs. Jeg er ikke der nå, men det veldig forskjell på hvilken alder du har om du får problemer. Er du under 60, snur du bunnen og satser på nytt. Hvis du derimot er høyt oppe i 70-årene, er det mye mer krevende å gjøre snuoperasjoner. Da investerer du ikke i nye bransjer, bygger nye virksomheter eller tar store bet som kan revolusjonere din bedrift. Det blir heller å konsolidere.

– Blir du stresset på tid i slike situasjoner?

– Jeg er heldig fordi jeg alltid har hatt en veldig optimistisk “Happy go lucky”-legning. Noe de rundt meg synes er helt urealistisk, men det har spart meg for mange bekymringer.

– Hvordan var det å selge REC til din konkurrent Røkke?

– Det går opp og ned. Spist er spist. Jeg setter meg ikke ned og gråter i det stille, men klart jeg synes det var helt for jævlig. Jeg følte meg som en kasteball i Trumps handelskrig med Kina. For det første: Jeg måtte selge. For det andre: Jeg ser nå at Røkke går inn i fornybart med riktig timing. Så han ler sist og best. Jeg hadde nok overdreven tro på meg selv og egen organisasjon.

Hadde fem milliarder

– Dveler du ved tid?

– Nei. Jeg ser meg ikke tilbake. Jeg regner kategorisk ikke på aksjekurser til selskaper jeg ikke lenger har. Det må du for å holde humøret oppe. Det du ikke kan endre, må du ignorere.

– Erik Mamelund sa i denne spalten at to egenskaper var viktig for lykke: fortrengning og vrangforestillinger.

– Det er helt riktig. Jeg prøver å se på mulighetene. Jeg har en bedrift som heter Umoe Advanced Composites, som lager tanker for hydrogen og biogass. Jeg ser for meg at det vil ta seg opp noe voldsomt. Om det gjør det, må tiden vise.

– Tenker man på arbeidsplasser som blir borte eller egen formue når ting går dårlig?

– Norge har en bra velferdsstat, så om noen mister jobben er heldigvis sikkerhetsnettet sterkt. Jeg tenker mest på virksomheten, at den skal være sunn og kan bygges opp igjen og dermed skape nye arbeidsplasser. Jeg har stort sett vært lite opptatt av egen formue, og sett på meg selv som en industri- og shipping-utvikler.

– Følger du med på Kapitals liste over Norges 400 rikeste?

– Det er selvpining. Slikt driver jeg ikke med. Jeg har vært veldig høyt på den listen. Nå er jeg ikke med lenger. Det som er viktig er å ha et skikkelig egenkapitalgrunnlag for meg og mine etterkommere, men klart det er veldig irriterende at jeg som hadde fem milliarder eller kanskje enda mer i 2007 – nå ikke har femten. Men hva så?

Fremmed fugl

Ulltveit-Moe var tidligere Høyre-velger. I høst ble det klart at han stiller for MDG, og står på 25. plass på stortingslisten til Akershus.

– Nå skal du bruke tid på MDG?

– Ja, men politikk blir for meg langt mindre tidkrevende enn å være konsernsjef. Jeg blir en fremmed fugl i den kulturen. Så får vi se, men jeg blir sikkert ikke valgt inn.

– Noen vil mene at du bruker tid på å mele din egen kake?

– Jeg får noen slike kommentarer også, men aldri fra MDGere. Folk får mene hva de vil.

– Hvordan var tiden i McKinsey?

– Veldig interessant. Der lærte jeg viktigheten av forenkling, slik at man kan handle og konsentrere seg om å gjennomføre. På Handelshøyskolen ønsket de fleste å bli ansatte direktører. Blant konsulentene i McKinsey i New York var drømmen den motsatte. Bedre med en liten, egen bedrift, enn ansatt i en stor. Det beste er selvsagt stort og eget. Arrogansen lå i at vi trodde vi var gode nok til å drive bedrifter bra. I ettertid har det vært sant. Vi mente også at en kjekk konsulent kan snu hva som helst. Da jeg begynte for meg selv som 40-åring, kjøpte jeg opp en rekke bedrifter, og det virket faktisk i noen år.

– Tror man da på egen fortreffelighet?

– Det skal utrolig sterk rygg til å bære mye medgang. Jeg var da president i NHO. Der fikk jeg så hatten passet, og det holdt meg nok på bakken.

– I Norge er det politisk ukorrekt å være opptatt av penger?

– Victorianerne var veldig opptatt av sex, og snakket aldri om det. Vi er veldig opptatt av penger og snakker ikke om det. Det er fundamentalt hyklersk.

– Er tid penger?

– Tid er et uttrykk for de ressursene vi har tilgjengelig. Det kan være intellektuelle ressurser. For meg har det i betydelig grad vært å gjøre tid om til penger. De pengene har vært veldig viktige, fordi det er materialet jeg bruker for å skape ting. Hvor jeg investerer, hvordan jeg utvikler det og hvilke risikoer jeg tar. Som forretningsmann er penger verktøyet. Jeg tror for eksempel ikke det var det samme for kunstneren Per Ung. For storparten av menneskeheten er det ikke slik.

– Ser du mye på klokken?

– Nei.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Det er en Breitling. Jeg fikk av min kone til 70-års dagen. Så har jeg en golfklokke.

– Rødt og enkelte MDGere bruker tid på hvordan de skal “ta” milliardærene?

– Eierrollen er ikke nok forstått i Norge. Du må ha formue til å utvikle bedrifter. Det som er interessant og fortiet er “The Pledge”. Jeg tenker da på disse eventyrlig rike som Gates, Bloomberg, Musk, Bezos – også Røkke, som lover bort storparten av sine formuer etter sin bortgang. Noe som også etter mitt syn er en helt rasjonell ting å gjøre. Du kan jo ikke ta det med deg. Disse enorme formuene pløyes da tilbake til samfunnet.

Burde sluttet for 10 år siden

Ulltveit-Moe har drevet business i ulike land og har en klar oppfatning av at tidsbruken er forskjellig.

– I Brasil er tiden noe som kommer, men skal du få noe gjort, må du ha deadlines og budsjett. Der er det mer slik at det går nok bra, så får vi se hva som skjer. Land som har den holdningen, er fattige land. Det er intet å gjøre med råvaresituasjonen deres, men holdningene. Se på Singapore: De har ikke en eneste råvare, men riktige holdninger. I Kina er det strukturert: De er på tid og under budsjett.

– Sløser du med andres tid med å komme for sent?

– Nei. Jeg er presis og venter at andre skal være presise.

– Hvis andre kommer for sent til deg?

– Da blir jeg forbanna.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Ja, hele tiden.

– Når tvilte du sist?

– I går da jeg skulle prøve noen golfslag, svarer han og fortsetter:

– Jeg var overrasket den gang jeg tjente mye penger. Paradokset er at skal du tjene virkelig mye penger, må du ikke være opptatt av penger. Da er det å bygge virksomheter som teller. Ser du meglere, advokater eller virksomhetene som tar ut penger hele tiden – da blir de ikke virkelige rike. De går opp til et nivå hvor de er tilfredse. Hvor de har mer penger enn de klarer å bruke opp resten av livet. For noen er det 100 millioner, for andre 500 millioner. Det er åpenbart ikke sånn med fem milliarder. De virkelig rike er de monomane. Olav Thon er monoman med sin virksomhet. Han ville ha stoppet for lenge siden hvis pengene var det viktigste for ham. Det å skape er den store drivkraften. Det har det også vært for meg.

– Har din suksess hatt en pris?

– Ja. Jeg har vært altfor monoman i for mange år. Bare vært opptatt av å bygge bedrifter. Fly klokken fem om morgen til Vestlandet eller Brasil, gang etter gang. Jeg burde gått ut av konsernsjefrollen for minst ti år siden. Nå gjør jeg hva pokker jeg vil og blir tvunget til å reflektere over hva jeg skal gjøre.

– Har du hatt øyeblikk hvor tiden har stått stille?

– Jeg fikk hudkreft for 20 år siden. Tiden stoppet ikke opp, men jeg fikk det veldig travelt. Jeg ville få gjort ting veldig raskt. Så måtte jeg oppleve alle gleder jeg kunne på kort tid. Jeg visste jo ikke utfallet. Vi har alle en tilmålt tid.

Strøm av klimaflyktninger

– Sover du godt om natten?

– Jeg sover godt.

– Er det noe som gjør deg urolig?

– Ja, jeg går med en sterk og nagende uro for den kommende klimakrisen. Værvarselet for Norge i 2100 er 40 grader om sommeren, ingen snø under tusen meter, vannstanden blir en meter høyere og det vil regne 30 prosent mer. I tillegg vil verden få flere hundre millioner klimaflyktninger fra steder på kloden hvor det er umulig å leve på grunn av en gjennomsnittvarme på 50 grader og oversvømmelser. Det er dette vi snakker om.

– Tror du på Gud?

– Jeg er altfor rasjonell til å ha tro på det.

– Hva med evig liv?

– Evig liv har vi åpenbart. Det har med alle tankene som er om oss etter at vi er døde.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har hatt lyst til å gi opp?

– Nei, aldri. Men jeg har hatt tunge stunder med mine økonomiske nedturer på 90-tallet da jeg lurte på om jeg måtte selge hytta, bilen eller om vi klarte å beholde huset.

– Er det noen du beundrer?

– Bill Gates synes jeg er helt fantastisk med sine enorme gaver til menneskeheten. Jeg er jo veldig lei meg for at min formue er redusert, slik at jeg ikke kan gjøre noe lignende, bare i mye mindre skala. Jeg håpet i det lengste at mine grønne virksomheter skulle treffe, slik at jeg kunne selge dem og lage en stiftelse. Gleden av en grønn stiftelse får jeg nå ikke.