Opp fra de døde, rett på jobb

– Hva betyr tid for deg?

– Å få gjort ting jeg liker. Det vil si enten å arbeide, gjøre ting med familie og venner, inkludert reiser, eller å trene. Hovedaktiviteten er helt klart arbeid. Å utvikle vår gruppe av selskaper er helt klart drivkraften. Min bror Roger og jeg står for et notorisk gründerskap, som har fulgt oss hele livet. Det ligger i blodet og handler ikke om penger, men gleden av å stadig sette seg nye mål og nå dem. 

– Bruker dere all tid sammen?

– De første årene var vi jobbmessig 90 prosent i lag i alle møter, og ti prosent hver for oss. Nå er det motsatt, men vi er veldig samkjørte. Sist vi kranglet var i 1984. Etter at vi startet firma i lag, har vi aldri kranglet. Begge har dessuten vetorett. Om en av oss er lunken til et prosjekt, lar vi det være.  Vi er dessuten mye i lag også på fritiden, men gjør selvsagt også mye hver for oss. Vi er dessuten mye i lag også på fritiden, men gjør selvsagt også mye hver for oss.

Arbeider 17 timer daglig

Brødreparet Kristian og Roger Adolfsen har, gjennom det felleseide investeringsselskapet Hospitality Invest og en rekke andre selskaper i til sammen mer enn 10 land, bygget opp en formue innenfor sektorene reise-liv, helse og omsorg, bemanning og eiendom. De ulike virksomhetene har over 23.000 ansatte og en omsetning på 13 milliarder kroner. Kristian Adolfsen ble i rangert av Kapital som Norges 113. rikeste med en formue på 2,5 milliarder kroner.  Kristian Adolfsen jobber uavlatelig og er sjeleglad han ikke strøk med etter en hjertestans for noen år siden. – Det var bra at æ ikkje forblei dau, førr det hadde æ egentlig ikkje tid tel!

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Ja, veldig. Det er 8.760 timer i ett år. Jeg sover rundt 2.200 timer, dvs. ca. 6 timer pr. døgn i snitt og arbeider ca. 4.000 timer i året. Da er det 2.560 timer igjen til alt annet. I sommerferien går vi fra 80- til 40-timers uke. Er det drittvær en dag, jobber vi gjerne lenge og er det finvær, kan vi kanskje ta fri fra lunsj og dra på en båttur, eller til og med enkelte ganger ta fri hele dagen. Jobb er en slags sportsaktivitet for oss, og vi ønsker hele tiden å nå lenger enn der vi var. Slå persen vår. 

– Så du bruker all tid på jobb?

– Ikke all tid, som jeg sa for litt siden er det igjen mer enn 2.500 timer i året til alt annet enn jobb og søvn. I snitt er det nesten 50 timer i uken.Det er imidlertid ikke uvanlig at jeg arbeider rundt 17 timer om dagen, dvs. fra 07.30-08 om mor-genen til 00.30-01 om natten, og noen ganger lenger. Selvsagt avbrutt av spising og kjøring til og fra kontoret, og av og til en treningsøkt. Jeg prøver å trene tre ganger i uken. All denne jobbingen føles imidlertid ikke som jobb, fordi min jobb er så veldig variert, og involverer så veldig mange bransjer og forskjellige fagfelt. Dessuten møter jeg utrolig mange spennende mennesker hver eneste dag. Det er dermed også veldig sosialt. 

En typisk arbeidsdag for Adolfsen begynner med at han kommer på kontoret klokken åtte og bruker ett kvarters tid på å planlegge dagen, og få dagens gjøremål inn på sin digitale to do-liste. 

– Deretter går det stort sett i ett med møter og mindre oppfølgningssaker og telefoner dersom det er noen minutter ledig mellom møtene. Dette holder jeg på med frem til ca. 16-tiden. Da går jeg gang med å lese mailer i et par timer. Deretter kjører jeg som regel hjem for å bytte til hjemmekontor. Da er det akkurat som om jeg får en helt ny arbeidsdag, og dessuten er jeg da tilgjengelig for familien. – På hjemmekontoret gjør jeg alt som krever konsentrasjon. Det vil si lese styrepapirer, lese prospekter på nye, mulige prosjekter, kommentere på avtaleutkast, gjøre kalkyler og beregninger og alt annet som krever konsentrasjon. Jeg tar som regel en liten pause ved 21-tiden og leser Finansavisen og Dagens Næringsliv på iPaden, før jeg fortsetter til stort sett over midnatt.

Død i 10 minutter

Før i tiden kunne Adolfsen bli irritert over at han ble både 40 og 50 år. At tiden gikk så altfor fort. – Nå er det bare bonus. Jeg prøver også å sove seks timer og ikke bare fem slik jeg pleide. Dessuten har jeg har sluttet å planlegge jobb i helgene, for hvis jeg ikke kom meg igjennom oppgavene, så ble det bare stress av at man ikke gjort alt som var planlagt. Likevel ender det nesten alltid med at jeg arbeider rundt til sammen 10–20 timer i løpet av en helg. Forskjellen nå er at det blir en bonus i stedet for stress. Så drar vi litt mer på ferie. Ikke lange turer, men vi drar litt på langhelger. 

– Du var død i ti minutter. Tror du på et liv etterpå?

– Nei. Det er kun hvis du blir gjenopplivet. Det skjedde absolutt ingenting. Jeg lå noen dager i koma, men det skjedde lite da også. Broderen påsto at jeg våknet fordi det ble så varmt under føttene mine. At jeg kom til jævelen i stedet, men det var bra jeg ikke daua for godt – for det har jeg ikke tid til! 

– Du er blitt kritisert for å være velferdsprofitør. Fyller dere opp egen konto i stedet for at overskuddet tilføres eldresentrene, barnehager eller barnevern?

– For det første så fyller vi ikke opp egen konto. Både Roger og jeg tar ut en normal årslønn som vi lever av. I tillegg må vi ta ut utbytte til å betale formues-skatt og skatt på utbytte. Det utbyttet vi tar ut for å betale formuesskatten vår, tar vi ut fra våre investeringsselskaper som har investert i en rekke sektorer, og ikke bare innen omsorgssektoren. Den dagen det eventuelt blir slutt på formuesskatt, trenger vi ikke ta ut mer utbytte. Jeg bor i det samme huset som jeg har hatt i 24 år, og det er nedbetalt. Jeg klarer meg med en normal lønn dersom man ser bort fra formuesskatten. Alt annet overskudd pløyes tilbake i bor å vokse videre og skape nye arbeidsplasser.

Nær konkurs

– For det andre bør det være ganske åpenbart at enten du driver en barnehage eller et bakeri, bør virksomheten drives med overskudd. Det er en lærdom vi dessuten smertelig har erfart. Hvis staten som innkjøper får en fornuftig pris, og arbeidsgiver holder seg til arbeidslivets regler, skal man være glad dersom det genereres utbytte. Hvem skal betale underskuddet om noe uventet inntreffer? Vi hadde selv en tøff periode i 2003–2004 hvor vi var nær ved å gå konkurs. Da handlet det om å overleve fra dag til dag, og det var intet rom for langtidsplaner. Det å drive næringsvirksomhet er som å drive i sport. Du har oppturer og nedturer. Forskjellen er at toppidrettsutøvere nedturer enn oppturer, mens i business er det motsatt. 

– Vurderte du noen gang å gi opp?

– Aldri. Vi lærte hjemmefra om høy arbeidsmoral, ærlighet, å være til å stole på samt å aldri gi opp. Jeg måtte være dau før jeg var borte fra jobb for første gang, men det tok jeg av ferien min, så jeg slapp å få sykefravær. Da jeg kom ut av sykehuset, sa legen at han skulle sykemelde meg i tre måneder, men det nektet jeg. Da sa jeg at da blir jeg i hvert fall syk!

– SV og Rødt vil forby profitt på blant annet barnehager, barnevern, sykehjem og asyl. Din kommentar?

– Mye av forutsetning for å arbeide hardt, ta stør-re risiko samt satse egne og lånte penger, er at vi har en mulighet for å lykkes. De pengene SV og Rødt tror de sparer ved å forby overskudd, kan sløses bort av mono-poler. De private aktørene leverer høyere kvalitet til en lavere pris enn de offentlige. Det skyldes hovedsakelig at vi har mye lavere sykefravær enn i det offentlige. Monopoler er mindre opptatt av institusjonell læring, og de driver som regel mindre effektivt. Ikke fordi menneskene er mindre effektive, men fordi systemet ikke gir dem de samme incentivene til kontinuerlig forbedring. Vår kultur består i å ha korte beslutnings-prosesser. Det er mulig for et privateid selskap – uten et stort byråkrati. De som jobber hos oss har dessuten større grad av frihet til å bestemme enn i det offentlige. 

– Bruker du tid på å lese om deg selv i pressen?

– Ja. Hver kveld klokken elleve får jeg en samle-mail fra Google Notifier hvor det er en link til alt som har vært skrevet om oss og våre virksomheter den dagen. Det er dessuten kun i Norge man har denne personifiseringen. Her er som ei lita bygd. Vi er dobbelt så store i Sverige som i Norge, og svenske aviser har omtalt oss to, tre ganger på 22 år. Men jeg husker godt lille julaften 1981 da det ble smurt utover hele forsiden av Andøyposten at han pappa var begjært konkurs. Han hadde riktignok forberedt oss, men det jeg husker best, var da han så oss inn i øynene, og sa: Det finnes to typer mennesker. De som setter seg ned og synes synd på seg selv når slike ting skjer, og så har du de som bretter opp ermene og kommer sterkt tilbake. Vår familie er ikke kjent for å synes synd på seg selv. Vi kjøpte opp hotellet som vi mista ni år senere. 

Ingen tid til pappapermisjon 

– Ser du mye på klokken?

– Jeg gjør det. 

- Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Breitling som jeg fikk 50-årsgave av broderen. Jeg har også to andre klokker, en Omega-klokke som jeg fikk i 40-årsgave av samboeren min, samt en Garmin pulsklokke som jeg også har fått i gave fra henne. Den bruker jeg når jeg trener. Dessuten har jeg et aktivitetsbånd/skritteller som jeg har på meg hele tiden. Da vet jeg hvor mye jeg går og antall timer jeg faktisk sover. Da kan jeg analysere min helse. Ikke fordi jeg er redd, for jeg fikk jo en full service etter 50 år, så jeg tar nok nye 50. Men jeg liker denne aktivitetsmåleren. 

– Du valgte heller ikke, som Gaute Eie, ta pappa-permisjon? 

– Nei, jeg kunne jo ikke amme, sier han og ler. – Jeg har likevel tatt meg godt av de tre ungene. Noen ganger lar det seg gjøre å være hjemme, men det er vanskelig om du er i en nøkkelposisjon eller i en oppbyggingsfase. Jeg visste allerede som femåring at jeg skulle arbeide med business, og har alltid jobbet hardt. Adolfsen mener at grunnlaget for å alltid jobbe ble lagt på hjemstedet Andøya.

– Pappa hadde radio- og TV-forretning samtidig med å være stasjonssjef ved Andøya rakettsenter. Mamma drev egen frisørsalong. Både farfar og morfar hadde også egne virksomheter. Så det lå i kortene at vi skulle drive noe eget. Både Roger og jeg hadde jo fast jobb fra vi var syv år. Først med aviser, så som visergutter, jeg på kolonialbutikken og Roger hos bakeren. Jeg skar torsketunger hver vinter i åtte år, og drev som discjockey på Andøya. Under fulltidsstudiet på BI drev vi både eget firma, samt jobbet fulltid.

Besøkte ukjente eldre i 33 år

– Hvis du hadde mer tid, hva ville du ha brukt den på?

– Biografier. Å lese om andre som har vært igjennom tider og deretter gjort suksess gir meg en drive. Apropos tid: Mine besteforeldre på farssiden døde da jeg var veldig liten, og mine besteforeldre på morssiden bodde i Sverige. Hver eneste julaften etter at vi stengte radio og TV-butikken måtte Roger og jeg være med pappa til et gamlehjem 40 kilometer unna for at vi skulle lære å ta hensyn til de gamle. Dette var eldre vi ikke engang kjente, og det gjorde vi uavbrutt i 33 år. Dette var et alternativ til å gå i kirken. Vi kjøpte en kasse frukt og drakk brus/ kaffe med dem. Kanskje det var noe av årsaken til at vi startet med gamlehjem. Det er jo litt samme greiene som å drive hotell.

– Hvis du skulle gi et råd til våre unge lesere om tid? 

– Bruk tiden til å få en god utdannelse, og gjør den ferdig. Da har du alltid noe å falle tilbake på. Så høster du respekt når du er i banker eller har møter med andre. Og aldri gi opp. I tillegg fikk vi en god lærdom av faren vår; dette med å ikke ha høy sigarføring eller nesen i været. Jeg er dessuten av den oppfatning at det er bedre å ta ti beslutninger og gjøre en feil, enn å ikke å ta beslutninger i det hele tatt. 

– Er det noen muligheter du gjerne skulle hatt på nytt? 

– Nei, egentlig ikke. Jeg er fornøyd med livet mitt, og dveler ikke ved noe. Jeg har selvsagt gjort mange feil, men det tar jeg mer som lærdom. Ingen vet når det kan være over. Jeg har erfart på nært hold at et liv brått kan være over. Derfor er det om å gjøre å bruke tiden fornuftig til det man har lyst til. Etter at jeg var igjennom hjertestansen, er det mange som spør meg om hvorfor ikke jeg slutter å jobbe og heller lever livet. Du har jo råd til det, sier de. For meg er ikke det noe alternativ å slutte å jobbe. Da hadde jeg kjedet livet av meg. Nå gjør jeg akkurat det jeg har mest lyst til, og det er i stor grad å jobbe og skape nye ting, kombinert med de andre tingene som betyr noe for meg.