– Tid betyr å skape

– Tenker du mye på tid?

– Ja. Jeg tenker faen heller, nå har jeg passert 70 – og det er et helvete, sier Høili med glimt i øyet.

– Men dette med tid startet først da jeg fylte 60. Det var da jeg sa til meg selv: “Herregud, 60 år! Nå må jeg ta vare på hver eneste time, hvert eneste sekund frem til jeg er 95. Denne tiden skal jeg utnytte til det fulle, gjøre de tingene jeg elsker, og det i rikelig mengde!”

– Og det har du gjort?

– Ja. Det har jeg gjort, bekrefter Høili.

Fredrikstad-mannen, med fortid som toppspiller i fotball, startet karrieren med to tomme hender som importør og selger av tannbørster og hvite tennissokker fra garasjen. Han utvidet raskt porteføljen til en rekke andre forbrukerprodukter, og fikk etter hvert grossistavtaler med blant annet Rema 1000, Max 20 og Europris. Ved årtusenskiftet kjøpte han 50 prosent av aksjene i Europris, som han selv leverte to tredjedeler av vareutvalget til. Og noen få år senere, i 2004, solgte han 80 prosent av livsverket, Terje Høili AS, til svenske Industri Kapital for en klekkelig milliardsum. Formuen har han forvaltet godt, og i dag er han god for cirka 3,7 milliarder kroner. Han er far til fire, bor i en av landets råeste villaer på Kråkerøy utenfor Fredrikstad, lever lykkelig med sin kone, har en betydelig eiendomsportefølje, er i ferd med å bygge et nytt næringsbygg i Fredrikstad på 3.500 kvadratmeter, og som Fredrikstads rike fotballonkel blar han stadig opp store summer når hjertebarnet, FFK, trenger påfyll av den slunkne klubbkassen.

Pengegenet – alltid til stede

– Hva betyr tid for deg?

– For meg betyr tid å skape noe. Om det er business, bygge opp en kunstsamling eller lage et parkanlegg jeg aldri blir ferdig med.

– Hva bruker du tiden din på nå?

– Etter at jeg solgte Europris fikk jeg mye mer fritid. Nå dyrker jeg hobbyene som jeg aldri har hatt tid til tidligere. Gjennom 30 år har jeg arbeidet 16–18 timer i døgnet – hver eneste dag. Også lørdager og søndager. Det var kun et jag etter business. Derfor tok jeg et bevisst valg om å trappe ned etter 60, og vet du, jeg har hatt en stor glede av livet etter det. Nå gidder jeg ikke å sette inn dette femte gearet etter penger. Det er livskvaliteten som teller nå. Den får jeg ved å bruke tid sammen med min Mariann, sier Høili om kona.

– Hun er helt fabelaktig, og vi er veldig samstemte. Hun er 17 år yngre, og følgelig har vennekretsen min også blitt yngre. Da blir jeg ung i sjelen igjen. Det betyr mye! Jeg er også veldig interessert i vin og reiser, og reisene planlegger jeg et år i forveien. Jeg er jo en logistikkperson.

– Hva drev deg til å jobbe så mye?

– Det hele begynte litt tilfeldig. Jeg hadde jo egentlig ikke perspektiv på at jeg skulle bli så forferdelig rik. Men dette pengegenet har nok alltid vært der. Som tiåring satte jeg meg på toget til Yven (bydel i Sarpsborg, red. anm.). Der var det en papirfabrikk som tok imot all retur av 14 dagers gamle ukeblader for makulering. Jeg fylte opp to plastposer og solgte dem i nabolaget. Det ble faktisk mye penger av det, forteller Høili.

– Da jeg var rundt 17, begynte jeg så smått med å importere sokker til eget bruk. Jeg var fotballspiller så sokkene ble etter hvert også solgt til gutta på laget. Så utviklet tilfeldighetene seg. Det gikk som smurt, rett og slett. Da kom jaget etter penger og resultater. Detaljistmarkedet var ganske lett den gangen fordi alle kjøpmennene var frie. Dermed kunne du banke på dører, uavhengig av kjede. Sortimentet ble utviklet, og jeg tjente penger. Det var kjempemoro. Jeg var kjent på grunn av fotballgreiene, så gutta som satt på innkjøp ville gjerne prate litt.

Ingen gambler

– Hva tror du er årsaken til suksessen din?

– I fotballen hadde jeg alle de egenskapene som skulle til. Jeg var hurtig, teknisk god, kald og rolig i målsituasjoner, og hadde et klart hode. Mye av dette tok jeg med meg over i business, særlig konkurranseinstinktet. Jeg liker ikke å tape – ikke i det hele tatt!

– Hvordan blir du hvis du taper?

– Da blir jeg faktisk litt deprimert, også når laget jeg sponser taper.

– Hvordan tar du da børs-uroen?

– Jeg er ingen gambler, og har derfor ingen børsnoterte aksjer. Jeg har investert i eiendom og kjører safe hele veien.

– Har du hatt øyeblikk hvor tiden har stått stille?

– Ja, første gang jeg møtte Mariann, og da jeg scoret et mål i cupfinalen.

Mariann spanderer klokkene

– Ser du mye på klokken?

– Ja, jeg gjør det. Jeg liker jo å være presis. Jeg er veldig bevisst på tiden.

– Hva slags klokke har du på armen?

– En Rolex.

– Er du opptatt av klokker?

– Ikke noe spesielt. Jeg har aldri kjøpt en klokke selv. Mariann har spandert alle klokk-ene på meg. Jeg har fem eller seks ulike av denne typen her. Hun er min samler.

– Kanskje du får en ny klokke som julegave?

– Vel, egentlig ønsker jeg meg et spesielt treningsapparat. Jeg må trene opp musklene i bena.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Jeg er stort sett alltid presis.

– Blir du irritert når andre sløser med din tid?

– Irritert og irritert. Jeg er jo en sånn logistikkmann og har alltid et møte etter det andre. Hvis noen kommer for sent blir det forskyvninger. Da klikker det litt inni hodet mitt, og jeg blir stresset ettersom det kan føre til mange unødvendige telefoner.

– Skulle kjøpt detaljistleddet

– Hvis du skulle skru tiden tilbake, er det noen muligheter du gjerne skulle hatt på nytt?

– Forretningsmessig kunne jeg kanskje ha gjort det enda bedre.

– Hvordan?

– Jeg vurderte å gå inn i detaljistleddet i 1984/85. Kjøpe butikker og få kontrollen fra import- til detaljistleddet. Da hadde jeg kommet i gang tre, fire år før Reitan og Hagen og kunne styrt hele greiene selv. Jeg kjøpte Rabatthuset i 1998, og senere Europris i 2000 som utgjorde rundt 25 butikker i hver kjede. Men hadde jeg gjort det 15 år før tror jeg muligens at jeg kunne blitt ganske rik.

– Er det noe du dveler ved?

– Nei, ikke nå. Gjort er gjort.

– Hvorfor gikk du ikke inn i detaljistleddet?

– Det var en økonomisk sjanse. Alt gikk bra, ikke sant. Faren begynte å dukke opp tre år senere, da jeg så Reitan og Hagen startet med å kjøpe opp kundene mine. Da måtte jeg legge en bevisst strategi. Enten bli kamerat med en av dem, eller selv gå inn i detaljistleddet. Jeg gikk til Odd.

– Hvorfor valgte du Odd Reitan og ikke Stein Erik Hagen?

– Jeg kjente Odd en god del fra før, fordi han var kunde hos meg, og jeg har alltid beundret hans evne til å drive butikk uten for mye dikkedarer. Så la jeg dessuten frem et tilbud “som han ikke kunne si nei til” – som man sier på mafiaspråket.

– Og det var?

– Taktikken var følgende: dagligvarer består av åtti prosent merkevarer og tjue prosent generiske varer som folk ikke har store preferanser for. Hermetikk var blant annet populært på 80-tallet. Der gikk jeg igjennom samtlige produkter, og sa til Odd; her har du 300 produkter. Jeg garanterer kvaliteten, en bruttofortjeneste som er femten prosent høyere enn den du har i dag – pluss et kronebidrag. Jeg designer de 300 produktene med ditt eget opplegg bare fortell meg hva hermetikkserien skal hete. “Landlord”, svarte han. Det var full klaff. Jeg fikk en ordre tilsvarende 2,5 milliarder kroner i leveranser over fem år.

Alltid utnyttet tiden i business

– Hvilken tid på døgnet er best for deg?

– Morgenen er fin. Jeg trener hver dag. Alltid en time og et kvarter. Jeg er veldig disiplinert.

– Er du disiplinert også i business?

– Ja, og det har vært ganske avgjørende. Har du et fleksibelt forhold til alle ting, og tar det meste på hælen, tror jeg det fort kan stoppe opp.

– Liker du å sløse med tid?

– Ja, hvis det å gå på Theatercafeen seks ganger ved juletider for å treffe gode venner, er å sløse med tid er svaret ja. Men da jeg var ung, sløste jeg aldri med tid. Jeg var i Kina første gang i 1978. Det ble etter hvert mange Kina-turer, men for å spare tid fikk jeg kineserne til å reise hit. Jeg kunne ha syv kinesere her på en uke. Så i business har jeg alltid vært opptatt av å utnytte tiden veldig bra. Det å få leverandørene på min hjemmebane var også rent taktisk og psykologisk bedre. Det er som å spille sjakk med hvitt.

Penger fremfor fotball

– Er det noe du angrer på?

– Jeg har hatt det altfor godt, men jeg angrer litt på at jeg ikke tok ut mitt fulle potensial innen fotball. Jeg kunne blitt mye bedre, og det går på trening. Jeg trente normalt 50 prosent, men skal du bli god, må du trene et par hundre prosent. Det ble penger i stedet for fotball. Så burde jeg kanskje ha gjort meg ferdig med psykologi- og sosialøkonomistudiene?

– Hva er det viktigste for deg nå?

– Livskvalitet er bedre enn penger. Hvis du kan leve fem liv med de pengene du har, hvorfor skal du hige etter mer når du har alternativer. Det er ingenting som driver meg mot penger akkurat nå. Men jeg bruker litt tid på å planlegge fremtiden.

– Hva planlegger du?

– Økonomi. At alle som kommer etter meg skal ha det bra. Plutselig havner jeg i en bilkollisjon og er borte vekk. Da er det hyggelig å vite alt er i orden om noe skulle skje.

– All suksess kommer med en pris. Hva er din?

– Nei, hva skulle det være?

– Hva frykter du mest?

– Sykdom. Spesielt hos de rundt meg.

– Ble livet som forventet?

– Etter hvert, etter at jeg traff Mariann.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Tvilt på meg sjæl – det har jeg aldri gjort.

– Hva er det beste rådet du kan gi til unge i dag som vil inn i business?

– Vær nøye med pengene – og så må du være optimist. Jeg er en optimist, og det har vært helt avgjørende i business. Er du pessimist stiller du med et handicap enten du skal kjøpe eller selge varer. Alle ser på et menneske om de er pessimist eller optimist.

– Er du sparsommelig ennå?

– Jeg er blitt mer slepphendt etter hvert. Før fløy jeg alltid turistklasse, men da de helt store pengene kom inn stoppet jeg med det.

– Tror du på en tid etter døden?

– Jeg tror det er slutt når det er slutt, men jeg håper jo at det ikke er det. Det er jo slik at hvis det oppstår vanskelige situasjoner vil vi helst tro på Gud. Faren min var ateist, men da han lå for døden, tenkte han det var greit å tro likevel. 

Terje Høili havnet i 2019 på en 76. plass på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med en formue på 3,7 milliarder.