Pål sine høner

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 12 i 2010.

For å unngå eventuelle misforståelser: En ølhøne er et fugleformet drikkekar i tre, hvor det ene håndtaket er hodet og det andre håndtaket stjerten til en fugl. Den er laget av ett stykke tre, som oftest en utvekst på en bjerkestamme. 

Ølhønene som fascinerer Gundersen (58) og hans like er laget på kveldstid av bønder og annet godtfolk for mer enn 200 år siden. De er rikt utsmykket med utskjæringer og rosemalt i duse farger. Det finnes bare i underkant av et par tusen slike igjen i Norge. "Vår" Gundersen har i løpet av 25 år klart å skaffe ca. 100 ølhøner, noe som kvalifiserer til å være den største samlingen i privat eie. Til sammenligning har Folkemuseet i Oslo rundt 330 ølhøner. 

Nå begynner Gundersen å føle seg ferdigsamlet - innenfor dette samlerfeltet, vel å merke. 

- Når det er blitt en sånn samling, synes jeg det er veldig hyggelig å gjøre noe mer ut av det, sier han. Neste år kommer det derfor en bok om ølhønesamlingen.

- Forundret over hva jeg har klart

Det er ikke bare, bare å skaffe seg så mange ølhøner, selv med god råd, som Gundersen har. Han sier han har bygget opp formuen sin på eiendom. Foruten mange bygårder i Oslo eier han også to hoteller - Thon Vestlia og Thon Highland - på Geilo, hvor Oslo-mannen nå bor med samboer og barnekull nummer to. 

Ølhøner koster alt ifra noen titusener av kroner og opptil mange hundre tusen. 

- Ølhøner har vært så vanskelig å få tak i at selv i dag er jeg forundret over at jeg har klart å få tak i så mange. 

- Ja, hvordan har du klart det? 

- Jeg må være veldig pågående, sier Gundersen og ler. - Det er et lite miljø. Når du signaliserer inn i denne sfæren at du er interessert i å skaffe deg noe, kommer folk til deg. Handlere og privatpersoner. 

- Det er litt spesielt at en ung mann begynte å kjøpe slike ølhøner? 

- Ja, kanskje. Alle som begynner å interessere seg for den flotte, gamle bondekulturen og bondemøbler, starter med å kjøpe noen bord til kjøkken, eller skap til hytta. Sånn begynte det for meg også.

- Bitt av basillen

Gundersen ble kjent med antikvitetshandlerne i Oslo, som det var mange av den gangen. 

- Nå er det ingen igjen, knapt. Det var mye lærdom å hente blant dem. De snakket om ølhøner, forteller han. - Se her, dette er den første ølhønen jeg kjøpte. Den kjøpte jeg av en privatmann i Oslo. Jeg var veldig heldig som fikk tak i den. Du får ikke fatt i sånne i dag. Den er praktfull, sier han og plukker ned en ølhøne fra begynnelsen av 1800-tallet, malt i bonderødt og -blått. 

Ølhønen står sammen med mange andre ølhøner. 

- Som du ser her må jeg jo i perioder være ganske bitt av basillen, for å si det pent. Jeg føler meg veldig heldig som har denne interessen og dette samlergenet. 

- Det finnes et samlergen? 

- Ja, det må det. Jeg er ikke vokst opp med samling. Samboeren min sier at det er tydelig at det er dette jeg liker best. Disse ølhønene, blant annet. Jeg er jo ikke en person som snakker så mye, men når det er prat om dette, begynner kjappa å gå, da. Jeg trives med det, sier han.

- Sitte og fortelle i timevis

Vi går ut i hagen for å ta bilder. Gundersen henter den ene ølhønen etter den andre og plasserer dem sirlig på bordet etter å ha klappet litt på dem. Han plukker opp et par som er orrer. 

- Veldig mange av disse ble laget i Setesdal, forteller han. - Se, de har lik stjert, likt hode også. Han ene er mye mer på hugget, og så har de disse her skjellene, som de bare laget i Setesdal. Sånn kan jeg sitte og fortelle i timevis. 

- Hender det omgivelsene dine blir lei av å høre om ølhønene? 

- Nei, det er sjelden jeg får lydhørt publikum, slik jeg har her og nå.

- Kremhøner alle sammen

Gundersen finner frem en ølhøne med bukkehode. - Det er den eneste jeg noensinne har sett med bukkehode. Den er ganske morsom. Og så har du sjefene, da, sier samleren og tar opp noen små drikkebegre. 

- Det er gutta. Dette er sjefen sjøl. Se på det brystet, sier han og holder opp den ene. - Dette er telemarkstradisjon. De kalles for svømmere. De ligger og flyter oppi ølbollen. Han påpeker av hver av dem er et helt "unikt stykke håndverk". - Se på disse utskjæringene. De er rosemalte oppi og ikke til å drikke av. Svømmerne brukte dem til å øse øl med. 

- Sånn rett i munnen? 

- Ja, denne ser du på treverket at har vært litt i vann, men du ser at malingen er såpass intakt at den ikke kan ha vært brukt så mye. Dette var prydgjenstander. De ble tatt vare på, sier Gundersen. - En potensiell ølhønesamler, han blir helt skjelven når han ser dette. Dette er kremhøner alle sammen.

- Største kuppene

- Har du en yndlingshøne? 

- Jeg har ingen favoritt, det blir for vanskelig. Her er så mange som hver på sin måte er både vakre og unike, sier samleren og tar opp et objekt som ser mer anonymt ut enn de andre. 

- Den kan være laget helt tilbake på 1500-tallet. Det er en pelikan. 

- Den ser ikke norsk ut? 

- Det er den. Er det i Nidarosdomen det er pelikaner i bronse i et veggrelieff? De sier at pelikaner er forløperen til ølhønen. Den er helt sikkert fra 1600-tallet. Kjenn på den, sier Gundersen, som mener den har "sjel". 

- Pelikanen kjøpte jeg for noen tusenlapper i Oslo i 1995. Det var helt tilfeldig. Han som solgte den så nok på den som en kjedelig ølhøne uten rosemaling. Gundersen smiler. - Han forstod ikke hva han hadde. Det gjorde ikke jeg heller med det første. Men da jeg kom hjem og slo opp i litteraturen, ble jeg overveldet. En pelikan fra 1500- eller 1600-tallet! Pelikanen er kantene på utsiden, akkurat som de eldste ølbollene. - De hadde ikke utstyr til å lage dem runde den gangen. Pelikanen er nok et av de største kuppene jeg har gjort, sier han.

Forsøkt lurt

- Har du blitt lurt noen gang? 

- Jeg ved flere anledninger blitt tilbudt helt nylagede ølhøner, som er blitt presentert og forsøkt solgt som om de var 200 år gamle. Noen ganger har jeg også måttet gå tilbake med ølhøner og -boller som jeg etter nærmere studier har funnet å være nylaget eller nymalt. 

Gundersen forteller at det kan være veldig vanskelig å oppdage dette fordi dyktige malere og treskjærere kan ha jobbet med ølhønene. 

- For eksempel har jeg vært borti høner som har ligget lenge i kompost for å få "alder". I dag finnes det gode muligheter til rent teknisk å kunne fastslå alder på både maling og treverk, så det skal godt gjøres å lure noen som tar alle forsiktighetsregler. Han sier at han ikke har opplevd falske ølhøner som et stort problem, men presiserer at de er der ute. 

- Nye samlere bør alltid konsultere en rådgiver, som man blant annet finner på Folkemuseet på Bygdøy.

- Samleren går for farger

- Hva regnes for å være det gjeveste av ølhøner? 

- Samleren går for farger. Dette er de råeste når det gjelder det å være en antikvitet, sier Gundersen og peker på fire ølhøner. 

- De har den flotteste schwungen og oppnår de høyeste prisene. Museer legger andre kriterier til grunn, og da særlig alder. Pelikanen har sammen med noen andre høy museumsverdi. - De er nede på 1600-tallet alle sammen. Det er en bukett for en professor. 

- Hvorfor går grensen ved 1850? 

- Da begynte man med andre typer malinger. Og så kom disse sjablonggreiene. All sjablongmalingen startet på midten av 1800-tallet, sier Gundersen. Samleren mener man bør reparere ødelagte ølhøner, men at dette må gjøres av kyndige.

Boblen som sprakk

Markedet for bondeantikviteter gikk som en kule på slutten av 1990-tallet. Det ble drevet av en håndfull samlere, deriblant Gundersen. Først og fremst var det prisene på såkalte rosemalte hengeskap som gikk til himmels. Den høyeste noteringen i auksjonsmarkedet endte på 1,6 millioner kroner pluss omkostninger og gikk til et skap, malt av telemarkingen Olav Hansson, som ble solgt hos auksjonshuset Blomqvist i Oslo i 1999. 

Kapital er også kjent med at det i det private markedet blant annet ble omsatt ølhøner for svært høye summer. Etter disse rekordnoteringene kollapset markedet, dels fordi samlerne var mette og dels fordi mange velhavende nordmenn hadde fylt opp hyttene sine med bondeantikviteter. Prisene ble i snitt omtrent halvert og har siden ikke kommet særlig tilbake.

- Sikkert falt

- Verdien på ølhønesamlingen din må ha falt? 

- Ja, det har den sikkert, medgir Gundersen. Han har uansett hatt en pen verdi-stigning på samlingen sin fordi han begynte å kjøpe ølhøner lenge før markedet tok av. - Jeg har selvfølgelig ikke betalt sånne høye beløp for ølhønene mine. Jeg har samlet i 25 år - og er veldig opptatt av det kulturhistoriske, skynder han seg å tilføye. - Selv om markedet for bondemøbler nesten er borte, er det såpass mange som kjenner til det her at du ikke får gjort noe kupp i dag heller. 

- Tenker du investering når du handler? 

- Jeg kjøper ikke kunst og antikviteter fordi de skal stige i verdi, men om noe jeg har kjøpt opplever en positiv verdiutvikling, er jo det en hyggelig bonus. 

- Du har sikkert skeiet ut noen ganger? 

- Ja, en gang på en auksjon i Stockholm. Jeg var sikker på at jeg var den eneste nordmannen som hadde fått med seg at det var en norsk ølhøne til salgs. Men det var jeg ikke, sier han. Ellers setter gjerne Gundersen grenser for hvor høyt han vil gå på auksjon, noe han stort sett holder, men i dette tilfellet i Sverige ble han helt overrumplet over interessen.

- Litt pr-kåt

Nylig stod Gundersen frem med samlingen sin av Edvard Munch-grafikk. De 50 trykkene er omtalt i en bok ført i pennen av kunsthistoriker og -handler Ina Johannesen. Aschehoug stod for finansieringen av boken. Munch-samlingen henger på Thon Hotel Vestlia på Geilo, som Gundersen altså eier. 

Kunsthistoriker Janicke Ugelstad, med lang fartstid fra Folkemuseet i Oslo, har skrevet hovedteksten til ølhøneboken. Gundersen skal supplere den med noen historier. Han bestemmer i stor grad utformingen på denne og Munch-boken. Det er ennå ikke bestemt hvem som tar regningen for ølhøneboken. 

- Du har ruget på disse samlingene i mange år. Hvorfor denne plutselige trangen til å fortelle omverdenen at du har disse skattene? 

- Jeg tvilte meg til å stå frem med Munch-samlingen. Det avgjørende ble at jeg kunne presentere samlingen på hotellet mitt, hvor sikkerheten er god. Dessuten følte jeg meg ferdigsamlet med Munch-grafikk. 

- Er du ferdigsamlet med ølhønene også? 

- Kanskje det. Men hvorfor står jeg frem med den? Jeg er kanskje blitt litt pr-kåt? spør han med glimt i øyet.

- Spre av min kunnskap

- Men hva vil du med ølhøneboken? 

- Det finnes én bok, Norske drikkekar i tre av Per Gjærder, men ingen egne bøker om ølhøner. - Gjærders bok var prisdrivende da den kom.

 - Ja, det var første gang man fikk anledning til å sette seg inn i tingene. Den var veldig vitenskapelig. Jeg tenker å lage en litt mer folkelig utgave, sier han og tar en liten pause. 

- Jeg har jo planer om flere bøker. 

- Tell me? 

- Nei, det vil jeg ikke ha på trykk. Men altså, det kan hende at en bok om ølhøner vil bidra til å opplyse folk og også kanskje skape større interesse og nye samlere. Kommer det nye samlere, vil jo verdien på samlingen muligens bli ivaretatt. Men det er ikke derfor jeg skriver boken. 

- Nei? 

- Det gjør jeg fordi jeg vil spre litt av min kunnskap. Jeg brenner for dette, akkurat som om jeg brenner for bildene mine. Munch og Kai Fjell, som jeg også samler på og har finansiert en bok om. 

- Boken om ølhønene skal hete "Pål sine høner"? 

- Nei, erru gæren! Dette er seriøse saker. Det blir kanskje Norske ølhøner eller bare Ølhøner .