– Skulle ønske overvåkningssystemene var på plass tidligere

Når coronapandemien skrives inn i historiebøkene, er det ett navn som inntil 12. mars var ukjent for nordmenn flest, og som nevnes i samme slengen som statsminister Erna Solberg, helseminister Bent Høie, helsedirektør Bjørn Guldvog, fungerende assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad og Folkehelseinistituttets Camilla Stoltenberg:

Line Vold.

52-åringen, som er født i Oslo, oppvokst i Asker, og har tilbragt de 20 siste årene i Folkehelseinstituttets korridorer, ble plutselig – etter at hun en periode nærmest daglig stilte opp på pressekonferansene med statsministeren, helseministeren og fungerende assisterende helsedirektør – et av ansiktene som nordmenn flest forbinder med den verste krisen i Norge siden 2. verdenskrig.

Men at hun er særlig innflytelsesrik, vil ikke Folkehelseinstituttets avdelingsdirektør for smittevern og beredskap umiddelbart medgi at hun er:

– Du har nærmest over natten gått fra å være en ukjent byråkrat til – i disse spesielle tider – å bli en av Norges mektigste personer.

– Nei, jeg er nok ikke det, bryter Vold forsiktig inn, mens hun knuger på kaffekoppen.

– Jo, dine, og din avdelings, råd om smittevern har blant annet vært avgjørende for at den norske regjeringen den 12. mars valgte å innføre de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Større makt over nordmenns hverdag er det vel ikke mange som har?

– Ja, altså Folkehelseinstituttet har jo en viktig rolle i beredskapen mot smittsomme sykdommer. Det er nedfelt i smittevernloven at vi skal holde oversikt over utbredelsen av smittsomme sykdommer i Norge, og at vi skal formidle kunnskap og gi råd om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av smitteverntiltak, sier Vold.

– Mye var ukjent 12. mars

For FHI er ikke utbrudd av smittsomme sykdommer i Norge noe nytt. De jobber hvert år med denne typen problemstilling, blant annet under influensautbrudd. Og allerede i januar var instituttet i gang med å følge coronavirusets utvikling tett.

– Hva tenkte du da statsministeren sto på talerstolen og fortalte at regjeringen hadde valgt å stenge ned alle landets barnehager, skoler, universiteter, frisørsalonger, serveringssteder, massasje-, hudpleie- og fysioterapivirksomheter, treningssentre, svømmehaller og samtidig forby alle kultur- og idrettsarrangementer, samt innføre tilnærmet forbud for pårørende mot å besøke sine kjære på sykehus og aldershjem?

– Vi var med i prosessene opp mot dette, så det kom ikke helt som lyn fra klar himmel for oss. Men det synliggjorde alvoret i situasjonen. Vi ser at tiltakene som helhet har hatt enorme ringvirkninger for samfunnet, både når det gjelder økonomi og for enkeltpersoner som mister jobben.

– Tenkte dere mye på hvordan de strenge smitteverntiltakene rammer millioner av mennesker?

– Vårt mandat er i hovedsak å tenke på de smittevernfaglige aspektene, men vi har jo i våre risikovurderinger pekt på at man må ha forholdsmessige tiltak. For eksempel rundt dette med stenging av skole og barnehage hadde vi faglige diskusjoner i forkant, fordi dette er svært inngripende tiltak hvor man er usikker på effekten i forhold til smittespredning. Vi har hele tiden vært åpne om usikkerheten - vi mangler kunnskap, det er et nytt virus og en ny sykdom – og mye var ukjent 12. mars. Vi har fått mer kunnskap etter hvert, og mener det er forsvarlig å åpne skole og barnehage igjen.

Vold forklarer at dette er fordi barn har liten risiko for å utvikle alvorlig sykdom, og at barn ikke ser ut til å være viktige drivere av smittespredningen under denne epidemien.

Foto: Terje Pedersen

– Dårlig samvittighet

Til vanlig har Vold en “mye mer tematisk variert arbeidshverdag”. Nå dreier alt seg om coronavirus og Covid-19-sykdom.

– Jeg synes selv at jeg har en svært interessant og spennende jobb, og har alltid brukt mye tid på jobben. Men nå er det spesielt mye jobb, og det er helt klart mer medieinteresse rundt det vi driver med. Hele Norge er interessert i det akkurat nå, sier Vold, som er avdelingsdirektør for rundt 50 medarbeidere som dekker et bredt fagfelt innen smittevern og beredskap.

– Hvordan har tiltakene rammet deg og dine nærmeste?

– Det er vesentlig det med jobb som preger hverdagen min nå. Jeg har ikke hatt tid til å treffe venner siden midten av januar. Heldigvis har jeg veldig gode og hyggelige kolleger. Men barna mine, som går på ungdoms- og videregående skole, er hjemme. Det er en ganske annen hverdag for dem. Den ene datteren min driver med hest, og må i stallen hver dag. Jeg har vanligvis pleid å være med i stallen endel, men det har jeg ikke hatt tid til nå. Jeg har vært litt utmeldt av familien. Det har jeg litt dårlig samvittighet for.

– Har du fryktet at tiltakene var for drastiske?

– Erfaringen nå er at vi har fått god kontroll på smittesituasjonen, men at det har kostet oss mye. Det er for tidlig å trekke konklusjoner og gjøre opp status for hva som er riktig strategi for å håndtere utbruddet. Her vil det bli gjort vurderinger underveis og i etterkant for å lære til neste gang – og det er viktig.

– Utfordrende situasjon

– Var du komfortabel med at dere måtte ta alle disse avgjørelsene på så kort tid?

– I begynnelsen av en epidemi og med en ny sykdom er det lite kunnskap. Man må gi råd og anbefalinger ut fra det kunnskapsgrunnlaget man har. Det er selvsagt utfordrende. Man må samle kunnskap raskt, og da peker det seg ut behov for å samordne og satse på kunnskapsgenerering, og få til gode systemer for å gjøre nettopp det. Det gjøres mye forskning rundt omkring i verden. Det gjelder å henge med og ha oversikt, slik at vi kan sammenfatte dette til best mulig kunnskapsgrunnlag og smittevernråd. Så er det regjeringen som fatter beslutningene på tiltakspakkene.

– Hvordan har dere fått informasjon og trukket på hjelp fra andre land?

– Vi samarbeider tett med Verdens Helseorganisasjon og det europeiske smitteverninstituttet, ECDC (European centre for disease control, red. anm.), som er i Sverige. Vi har også et tett samarbeid med de andre nordiske landene, og jevnlige telefonmøter med dem for å diskutere relevante problemstillinger. De er ganske sammenlignbare med oss, så det er et bra forum å diskutere faglige spørsmål i.

– Har det vært mange interessante diskusjoner? Det er jo et nordisk land som gjør ting litt annerledes enn de andre?

– Rent faglig så er det ikke så stort sprik som det kan se ut som, eller som det fremstilles i mediene. Først og fremst er det skolestengingen som har vært håndtert ulikt, et inngripende tiltak som ikke har vært innført i Sverige. Og så har vi mange av tiltakene nedfelt i egen forskrift, og brukt lovverket. Det har de ikke gjort i Sverige. Det er en veldig stor forskjell, men mange av rådene er tross alt ganske like.

Ville bli dyrlege

I brorparten av sine 20 år i Folkehelseinstituttet har Vold jobbet med beredskap, utbruddsetterforskning og smittevern. Det var likevel ikke avdelingsdirektør for smittevern og beredskap som var drømmejobben hennes da hun var yngre.

– Jeg bestemte meg tidlig for å bli dyrlege, fordi jeg var veldig glad i dyr. Jeg vokste opp med hest, og har hatt hest i alle år. Dette med dyr var rimelig altoppslukende fra jeg var ganske liten.

Vold oppfylte drømmen om å bli dyrlege, men har i løpet av sin arbeidskarriere brukt få år i rollen.

– Jeg begynte å studere veterinærmedisin fordi jeg ville drive med hest, men det er vel det eneste jeg ikke prøvde ut i min ganske korte karriere som praktiserende veterinær, humrer 52-åringen.

Under studiet og arbeidet med doktorgraden var det nemlig grensesnittet mellom veterinærmedisin og humanmedisin som grep Volds interesse.

– Det var det her med hvordan folkehelse og dyrehelse henger tett sammen, og epidemiologi som fag som var fascinerende. Grunnprinsippene er jo det samme, enten du snakker om dyr eller mennesker. Det var dette med utbredelse av sykdom, utbrudd og utbruddsetterforskning og særlig det med smittevern, jeg syntes var kjempeinteressant. Da jeg traff en kull-venninne som hadde begynt å jobbe med dette fagområdet på Folkehelseinstituttet, tenkte jeg at det hørtes utrolig spennende ut!

Studerte i Frankrike

I dag har Vold doktorgrad i veterinærmedisin, samt europeisk feltepidemiutdannelse, som er et toårig utdannelsesløp via EU, hvor man spesialiserer seg i håndtering av utbrudd.

– Det var egentlig etter at jeg hadde skrevet doktorgraden på en sykdom som smitter mellom dyr og mennesker, og epidemiologien av den i Norge, at jeg fikk jobb i FHI med fagområdet smitte via mat, vann og dyr.

Det var gjennom jobben i FHI at Vold ble innrullert i feltepidemiutdannelsen, hvor hun brukte deler av tiden i Paris på “on the job training”, opplæring i jobben.

– Der møtte jeg en franskmann som jeg fikk to barn sammen med.

– Og han flyttet med deg tilbake til Norge?

– Nei, han ble aldri med hit, sier Vold og ler. – Han gjorde ikke det.

Vold ble boende noen år i Frankrike under utdannelsen og pendlet litt frem og tilbake mens barna var små, før hun flyttet tilbake til Norge med de to døtrene.

– Men jeg bodde i Frankrike en stund, så jeg kan litt fransk, sier akademikeren.

Franskkunnskapene har hjulpet henne i flere jobbsammenhenger. I samarbeid med Verdens helseorganisasjon fikk hun blant annet dra på oppdrag til fransktalende land under ebolakrisen, for å evaluere helseberedskapen der.

– Det var veldig spennende og utfordrende arbeid, forteller en tydelig engasjert Vold. – Jeg var blant annet i Togo og Mauritania. Land man ikke besøker så ofte.

Hennes rolle i FHI innebærer vanligvis endel reisevirksomhet.

– Vi er med i mange europeiske nettverk, og har mye prosjekter og møtevirksomhet. Men det er selvsagt ikke så mye av det nå.

I godt selskap: Her er Line Vold på den daglige pressekonferansen med oppdatering om coronavirus-situasjonen, sammen med - fra venstre - Helsedirektør Bjørn Guldvog, Justis og beredsskaposminister Monica Mæland, og helse- og omsorgsminister Bent Høie. Foto: Terje Pedersen

Ridning som mentalhygiene

– Har du ligget mye søvnløs disse ukene?

– Jeg sover forbausende godt. Det blir litt korte netter, men bortsett fra det sliter jeg ikke med søvnen. Jeg sovner idet hodet treffer puten. Jeg klarer til og med å ta meg et kvarters hvilepause på jobben. Da sover jeg det kvarteret, sier Vold og ler. – Jeg er ganske god på å koble ut når jeg har mulighet.

– Det var nylig påskeferie, fikk du koblet av da?

– Nei, jeg fikk ikke koblet ut så mye. Men jeg tar små pauser. Jeg var faktisk på en ridetur og på et par turer i skogen i påsken.

– Hva pleier du vanligvis å gjøre for å koble av?

– Jeg kommer meg ut i naturen, og rir. Å ri krever fullt fokus, så da er det lett å slippe alt annet. Det er mentalhygiene for meg. Da må du være konsentrert om det du gjør, fordi plutselig kan hesten skvette eller noe skje, og da faller du av. Så du må ha litt fokus på det du gjør.

– Så du er god på å konsentrere deg?

– Ja, jeg tror jeg er ganske god på å konsentrere meg. Mannen min klager iallfall på det; at jeg kan sitte hjemme og jobbe, mens huset raser ned rundt meg – men det merker jeg ikke fordi jeg er så fokusert på det jeg jobber med.

Sover godt: Vold forteller at hun "sover forbausende godt" til tross for tøffe tider. – Jeg sovner idet hodet treffer puten, sier Vold, som kobler best ut i naturen og på ridetur. Foto: Terje Pedersen

Møtes på nett

– Du har jobbet tett med myndighetene den siste tiden. Hvordan har samarbeidet mellom Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og regjeringen vært?

– Det er morgenmøter mellom flere aktører, blant andre Helsedirektoratet, Helse og omsorgsdepartementet og Folkehelseinstituttet hver dag. Og selvfølgelig en rekke andre møter også i løpet av uken. Samarbeidet har fått nye former under koronakrisen. Det foregår stort sett digitalt nå. Da slipper man å forflytte seg så mye. Det har vært en bratt læringskurve på hvordan man møtes digitalt, og samarbeidet foregår stort sett under ganske stort tidspress. Stort arbeids- og tidspress stiller store krav til samordning mellom de ulike aktørene.

– Hvordan tror du at du i ettertid kommer til å tenke tilbake på perioden mars og april 2020?

– Jeg tror at jeg kommer til å tenke at det var utfordrende og lærerikt, og bød på mange faglige utfordringer. Samtidig som det var preget av et stort alvor. Det er en situasjon som er krevende for mange, og det er klart at det preger arbeidet vårt også.

Viktig med god overvåkning

– Var Norge godt nok forberedt på denne pandemien, som mange har omtalt som en varslet katastrofe?

– Når du får en pandemi av det omfanget her, vil alle kjenne på at systemene blir utfordret og at kapasiteten strekkes på mange felt. Men det er klart at det er mange land som er dårligere forberedt enn oss. Vi er tross alt i en heldig situasjon som i utgangspunktet har et velfungerende helsesystem og gode forutsetninger for å håndtere dette, også økonomisk. Erfaringsmessig er det vanskelig å få nok fokus på det forebyggende helsearbeidet i tider hvor det ikke er krise.

– I etterpåklokskapens lys, hva ville du ha gjort annerledes før pandemien nådde landet?

– Gode overvåkningssystemer for å ha oversikt over smittesituasjonen er helt avgjørende nå, for å kunne følge med på hvordan situasjonen utvikler seg. Vi har i mange år jobbet for å digitalisere og forbedre meldesystemene for infeksjonssykdommer, men dette arbeidet har hele tiden havnet for langt ned på prioriteringslisten. Nå gjøres det et kjempearbeid med å få alt på plass for å sikre god overvåkning av situasjonen, men jeg skulle ønske dette hadde vært på plass fra før.

– Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, sier et kjent ordtak. Hva har gledet deg mest under denne pandemien?

– Samarbeidet. FHI som organisasjon, og helse-Norge som sådan yter veldig godt i en krise. Jeg er imponert over innsatsviljen. Men tiltaksbyrden har vært stor siden tiltakspakken ble implementert 12. mars. Det har vært en fantastisk dugnadsånd i den norske befolkningen, men vi klarer ikke leve med såpass inngripende tiltak over lang tid. Tiltakene har ringvirkninger på mange områder av samfunnet vårt, både samfunnsøkonomien og antagelig folkehelsen bredt sett. Utfordringen fremover blir å balansere effekt av tiltak mot tiltaksbyrde. Det er ingen fasit her. Man prøver og feiler mens man går. Vi må finne måter å leve på som ivaretar smittevernet samtidig som vi får hverdagen tilbake. Vi kommer antagelig til å være preget av denne epidemien ut året, og sannsynligvis også inn i 2021. Man må være åpen om at mye fortsatt er ukjent, og ta best mulig avgjørelse på best mulig grunnlag til enhver tid.

Saken ble først publisert i Kapital 30. april 2020.