Gjestekommentar: Trym Riksen, Gabler
I fagartikkelen “Democracy and Stock Market Returns” reiser artikkelforfatterne Lei og Wisniewski spørsmålene om politiske institusjoner betyr noe for aksjemarkedene og om lover og reguleringer i fullt demokratiske nasjoner påvirker prisingen av aksjer.
Demokratier – bedre investorbeskyttelse
Lei og Wisniewskis kartlegger avkastningen på tvers av 74 land fra 1975 til 2015. Både lengden på perioden og bredden i datasettet gjør innsiktene mer interessante enn tidligere analyser av demokrati og aksjeavkastning. Figuren viser utfallet av analysen på tvers av 74 land fra de fire siste tiårene. Porteføljene i figuren rebalanseres årlig basert på demokratiratinger fra Polity. Fordi definisjonen av gode og dårlige demokratier er godt samstemt på tvers av ulike analysemiljøer, er analysen av demokratirangering og aksjeavkastning basert på data av god kvalitet.
Mens porteføljen med de ti prosent mest demokratiske landene har hatt en årlig likevektet avkastning på 9,8 prosent, har de ti prosent minst demokratiske landene gitt aksjonærene en avkastning på 5,3 prosent. Alle tallene er målt i amerikanske dollar. Det vil si at avkastningsgapet mellom de mest og minst demokratiske landene har vært på 4,5 prosent årlig, omtrent på størrelse med historisk aksjepremie over risikofri rente. Amerikanske statsobligasjoner ga for øvrig en avkastning på 7,5 prosent i snitt pr. år i perioden fra 1975 til 2015.
Det er ikke lett å avdekke avkastningsfaktorer som er robuste. Den mest kjente avkastningsfaktoren, beta fra kapitalverdimodellen, har aldri vært egnet til å forklare historisk avkastning. Andre avkastningsfaktorer som verdi (lav aksjekurs i forhold til bokført verdi) eller størrelse (relativt lav markedsverdi) har forklart aksjeavkastning bedre, men ikke fungert spesielt godt de siste årene. Derfor er det naturlig å reise spørsmålet om hva som kan forklare gapet mellom de mest og minst demokratiske nasjonene. Forfatterne av fagartikkelen peker på bedre investorbeskyttelse i demokratier og det motsatte i autokratier. Dette kan ses på som en forlengelse av G-en for governance eller eierskapsstyring i ESG-begrepet. Selv om governance gjerne forbindes med selskaper og ikke land, kan det også vurderes på et overordnet makronivå.
Så, hva gjør man?
Ja, hva skal en investor gjøre med innsikten om at de mest udemokratiske landene ga langt svakere avkastning enn de mest demokratiske landene de siste 40 årene? Som tommelfingerregel advares mot å tro at historisk avkastning er en god veiviser for fremtidig avkastning. Dessuten er det jo slik at høy risiko – som kjennetegner investeringer i autokratier – i teorien skal gi høyere avkastning enn investeringer med lav risiko. Samtidig kan man reise spørsmålet om investeringer i de mest udemokratiske landene egentlig har så mye med frie markeder å gjøre. Kanskje det nettopp er fraværet av velfungerende markeder i de mest autokratiske landene som forklarer den svake aksjeavkastningen i disse landene? I så fall står utenlandske investorer i de mest autokratiske landene i fare for å skuffes også i fremtiden.
Kanskje det nettopp er fraværet av velfungerende markeder i de mest autokratiske landene som forklarer den svake aksjeavkastningen i disse landene?
