Grønn kapital
Finansbransjen er gjenstand for et historisk paradigmeskifte. Tidligere var mantraet at kapitalen til enhver tid skulle allokeres mot investeringer med den beste risikojusterte avkastningen. Nå har vi fått et omfattende regulatorisk rammeverk som i tillegg skal styre kapitalstrømmene mot bærekraftige investeringer. For å bruke et forslitt politikeruttrykk må investorer og långivere fremover ha “to tanker i hodet samtidig”.
Det regulatoriske landskapet er omfattende og uoversiktlig. EU har gjennom sitt Green Deal-initiativ ledet an. Dette arbeidet har blant annet resultert i detaljert regulering av hvordan økonomisk aktivitet skal klassifiseres med hensyn til bærekraft (EU-taksonomien), krav om offentliggjøring av hvordan finansmarkedsaktører jobber med bærekraft (Offentlighetsforordningen SFDR) og nye regler for rapportering av ikke-finansiell informasjon (NFRD/Bærekraftsdirektivet CSRD). Listen over nye akronymer er lang.
Disse regulatoriske endringene skal sørge for å klassifisere og rapportere hvilke økonomiske aktiviteter som er bærekraftige og mindre bærekraftige. Så snart en slik rapportering er på plass, vil man kunne differensiere prisingen slik at bærekraftige investeringer kan få lavere kapitalkostnad. Noe som igjen kan bidra til reduksjon av klimagassutslipp, og andre miljømål.
Shades of green
Så hva regnes som bærekraftig, og hva er ikke bærekraftig? Et spørsmål som lett kunne sendt oss av gårde i en evig runddans av subjektiv synsing. Det kommer jo an på øyet som ser. Men her kommer heldigvis den regelstyrte EU-taksonomien oss til unnsetning.
Metodikken i taksonomien er at den stiller opp hvilke økonomiske aktiviteter som kvalifiserer for å bli vurdert som bærekraftige eller ikke (Eligible Activities). Deretter kommer syretesten på om aktiviteten anses som bærekraftig eller ikke, og her må aktiviteten passere tre tester.
For det første må aktiviteten gi et vesentlig positivt bidrag til minst ett av seks definerte miljømål. For det andre må den ikke medføre vesentlig negativt bidrag til noen av de andre seks definerte miljømålene. Det hjelper ikke å redde verden på ett område om man skader andre områder. For det tredje må aktiviteten oppfylle minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold. På godt norsk at man driver på en ordentlig måte. Tilfredsstiller man disse tre testene, er man inne i varmen og blir klassifisert som bærekraftig aktivitet (Aligned Activities).
Det er ingen “shades of green” her – enten er man grønn, eller så er man det ikke. Banker og kapitalforvaltere må i løpet av kort tid rapportere på hvor stor andel av sine lån og investeringer som faktisk går til bærekraftige aktiviteter i prosent av investeringer som inngår i nevneren. Det er dette som er den grønne brøken (Green Asset Ratio). Både banker og kapitalforvaltere vil bli fulgt med argusøyne fra sine investorer på hvordan denne brøken utvikler seg i balansen. Det vil merkes for alle som er på jakt etter kapital.
Hva med nevneren?
Den grønne brøken for en bank vil være definert som bærekraftige utlån dividert på summen av bærekraftige utlån, kvalifiserte, men ikke bærekraftige utlån og alle andre eiendeler som faller utenfor taksonomien.
I denne definisjonen ligger det minst én stor utfordring. Taksonomien gjelder foreløpig kun foretak som har rapporteringsplikt etter NFRD/CSRD, det vil i praksis si større foretak. Alle utlån som skjer til små og mellomstore virksomheter – altså en vesentlig del av utlånsmassen i den norske banksektoren – blir med i nevneren, men ikke i telleren. Dette gjelder selv om disse virksomhetene er aldri så bærekraftige. Så foreløpig hjelper det ikke bare å være bærekraftig. Man må også være stor og glad i rapportering.
Skal man få med hele laget på det grønne skiftet, er det derfor avgjørende at det kommer enklere rapporteringsrutiner for klima og bærekraft, også for små og mellomstore bedrifter. På denne måten kan disse også bli inkludert i den grønne brøken og få sin vel fortjente plass i det gode (og grønne) selskap.
