Gjestekommentar: Knut A. Magnussen i DNB Markets
Og normalt ville en slik utvikling gitt konsumknekk og resesjon. Grunnen til at det ennå ikke har skjedd, har antagelig sammenheng med at sparingen var uvanlig høy under pandemien.
Husholdningenes disponible realinntekt er normalt den viktigste drivkraften bak privat forbruk, som i de fleste vestlige økonomier er stor andel av BNP, typisk 50–70 prosent. Et markert fall i realinntektene, slik vi opplever i år, er derfor vanligvis en god oppskrift på resesjon. Sammenhengen er likevel ikke hugget i sten. Husholdningene kan nemlig velge å tære på sparingen, eller øke sine lån (typisk forbrukslån) for å holde forbruket oppe, i perioder der inntektene svikter.
Pandemien – markant høyere sparetilbøyelighet
Pandemien førte til et markert løft i sparingen i mange økonomier. Den åpenbare årsaken var at forbruket av mange tjenester (reiser, overnatting på hotell, restauranter) ble begrenset av restriksjoner. Selv om noe av forbruket ble vridd mot mer kjøp av varer, ble resultatet en kraftig oppgang i sparingen. Den ble løftet ekstra av at myndigheter i mange land innførte ekstraordinære støtteordninger, i USA med betydelige direkte overføringer til de fleste husholdninger, og i Europa mer indirekte gjennom lønnsstøtte til næringslivet.
Vi i DNB Markets har forsøkt å beregne hvor mye ekstra sparing amerikanske husholdninger bygget opp under pandemien. Spareraten lå i snitt på 14,4 prosent i 2020 og 2021, mot et normalnivå på 7,4 prosent før pandemien. Dette førte til en akkumulert økning i sparingen på rundt 2.600 milliarder dollar. Til sammenligning utgjør samlet privat konsum i år rundt 14.000 milliarder dollar. I løpet av årets ni første måneder har den akkumulerte sparingen blitt redusert med 500 milliarder dollar. Fortsetter nedgangen i denne takten, tar det samlet sett nesten fire år før all overskuddssparing er brukt opp.
I løpet av årets ni første måneder har den akkumulerte sparingen blitt redusert med 500 milliarder dollar. Fortsetter nedgangen i denne takten, tar det samlet sett nesten fire år før all overskuddssparing er brukt opp.
Selv om sparingen gjennom pandemien var mindre i Europa enn i USA, bidrar den også her til å dempe nedturen i økonomiene. Den normale (gjennomsnittlige) spareraten i eurosonen var for eksempel 13 prosent i perioden fra 1999 til 2019, men lå i 2020 og 2021 på nesten 18 prosent i snitt. I Norge var sparingen også mye høyere enn normalt, drøyt ti prosent mot et normalnivå på rundt tre prosent. I andre kvartal i år var sparingen tilbake på normalnivået både i eurosonen og i Norge. Selv om den trolig har avtatt utover høsten, er bufferen fortsatt stor.
Sparing skjevt fordelt
Vil sparebufferne fra pandemien kunne hindre et mer alvorlig tilbakeslag i økonomien også fremover? Det er tre ankepunkter mot denne optimistiske tankegangen. For det første er sparingen skjevt fordelt. De rikeste sitter på de største reservene, mens de med lavere inntekter trolig har lite igjen nå. For det andre er ikke all sparing like likvid. Bankinnskudd kan lett brukes, mens andre plasseringer normalt er mindre tilgjengelige. For det tredje kan husholdningene bli mindre komfortable med å tære på sparingen fremover.
For det siste poenget er arbeidsmarkedet en nøkkelfaktor. Så lenge ledigheten er rekordlav og det i tillegg er svært mange ledige stillinger, er det like risikofylt for husholdningene å bygge ned sparingen. Det er nå tegn til nedgang i vakansene, både i USA og i Norge. Trolig vil nedgangen fortsette og etter hvert bli ledsaget av en oppgang i ledigheten.
Det er derfor grunn til å tro at husholdningene, som allerede er svært negative til utsiktene, vil bli mindre villige til å redusere sparingen videre. Men helt uvillige blir de neppe. Det er duket for en økonomisk nedtur, men den vil, særlig i USA, bli dempet av de fortsatt rikelige sparebufferne.
Det er derfor grunn til tro at husholdningene, som allerede er svært negative til utsiktene, vil bli mindre villige til å redusere sparingen videre.
