Gjestekommentar: Petter Slyngstadli, Norne Securities
I praksis har denne tilstanden betydd full sysselsetting og lav inflasjon, selv med moderate og lave renter. Fine dager for sentralbanksjefene, med andre ord, der økonomiene på sett og vis har regulert seg selv, og inflasjonen aldri har kommet opp.
Det er den amerikanske økonomen David Shulman som krediteres benevnelsen “Gullhår-økonomien”, etter at han publiserte en artikkel i 1992 som het The Goldilock Economy: Keeping the Bears at Bay. Senere har “Gullhår-økonomien” blitt brukt om 1990-tallet frem mot dotcom-boblen, og senere på 2000-tallet frem mot finanskrisen, men også at økonomiene tålte de ekstremt sterke pengepolitiske stimulansene i etterkant av finanskrisen, uten at inflasjonen kom opp.
En tøffere sentralbankhverdag venter
Men dagene der det nær sagt har vært enkelt å være sentralbanksjef, kan være over. Det er i hovedsak to grunner til det. Den første er relatert til globaliseringen:
For tidlig 1990-tall var et slags startskudd for en hyperglobalisering; Berlin-murens fall gav verden tilgang på underutnyttet og billig arbeidskraft i Øst-Europa. Tigerøkonomiene Taiwan og Sør-Korea tok hånd om stadig større deler av produksjonen av industriprodukter, før Kina sto klar til å ta over inn i det nye årtusenet. Effekten var en nesten permanent deflatorisk impuls fra alle disse landene over en 30-årsperiode. Nå er engangseffektene borte – lønningene i disse landene er nå mye høyere og store deler av konkurransefortrinnet er borte, og ingen land kan være “et nytt Kina” i samme grad. Gunstige geopolitiske forhold har i tillegg forsvunnet med krig og kraftigere retorikk, gjennom de utilslørte supermaktambisjonene til både den russiske og den kinesiske presidenten, henholdsvis Vladimir Putin og Xi Jinping, samt uroen gjennom pandemien – men også relatert til Kinas forhold til Taiwan. “Supply chain reshoring” blir kostbart! Dessuten – det såkalt grønne skiftet vil også være prisdrivende, knyttet blant annet til transportkostnadene.
Det såkalt grønne skiftet vil også være prisdrivende, knyttet blant annet til transportkostnadene.
Den andre faktoren er demografi: Verden går kollektivt inn i en eldrebølge (det gjelder også for svært mange fremvoksende økonomier, blant dem Kina og Russland), noe som vil redusere arbeidskraftstilbudet både nå og i tiden som kommer. Forhandlingsmakten kommer dermed tilbake til vestlige arbeidstagere – også de uten svært mye utdannelse.
En krevende balansegang
Balansegangen mellom å oppnå full sysselsetting, og samtidig holde inflasjonen lav, kan da bli mye vanskeligere, og pengepolitikken må mest sannsynlig være mer aktiv: Vi kan få se både normalt høyere renter, og større svingninger i både rente, inflasjon og sysselsetting. Den perfekte stormen vi har opplevd med hensyn til inflasjon i år, med kraftig stigende råvarepriser, forstyrrelser i leverandørkjedene og komponentmangel, kan være en advarsel om en ny virkelighet fremover. Råvareprisene vil mest sannsynlig komme ned igjen, men den permanente deflatoriske impulsen fra bearbeidede varer og varige konsumentvarer faller bort, og gjør oss mer sårbar overfor endringer i råvarepriser, sysselsetting og andre flaskehalser.
Råvareprisene vil mest sannsynlig komme ned igjen, men den permanente deflatoriske impulsen fra bearbeidede varer og varige konsumentvarer faller bort, og gjør oss mer sårbar overfor endringer i råvarepriser, sysselsetting og andre flaskehalser.
Det som er utfordrende med dette scenarioet, er at gjeldsgraden har kommet så mye opp. Rentevåpenet er dermed veldig skarpt. Pengepolitikk kan da gjerne bli som å lage isskulpturer med flammekaster. Du får ikke til den finjusteringen du ønsker, men du risikerer total nedsmelting av økonomien. Er det det vi har foran oss?
Det som er utfordrende med dette scenarioet, er at gjeldsgraden har kommet så mye opp. Rentevåpenet er dermed veldig skarpt.
