Gjestekommentar: Jan L. Andreassen i Eika Gruppen
Med disse ord poengterte den store økonomen John Maynard Keynes at økonomer må fokusere på de kortsiktige utfordringer – konjunkturbildet – og la Det Lange Løp ligge. I krigstider som nå må renter og skatter settes slik at inflasjonen ikke tar overhånd. Alle sentralbanksjefer må håndtere årets bølgeskvulp i arbeidsmarkedene. Det Lange Løp, som det så fint heter, får vi komme tilbake til når vi igjen har fått tilbake flatt hav i verdensøkonomien.
Krigen forstyrrer konjunkturbildet
Flaskehalser, råvaremangel og sviktende leveranser plager næringslivet i år. Men dette er ikke langsiktige inflasjonstrusler. Når freden en vakker dag kommer, vil priser overalt falle. En midlertidig periode med deflasjon når freden bryter ut er neppe til å unngå. Også fredens prisfall, når det enn måtte komme, blir midlertidig bølgeskvulp.
Vår tids viktigste langsiktige utfordring er imidlertid fortsatt klimakrisen, som er en trussel mot artsmangfoldet på jord. Utallige organismer, insekter, fugler og pattedyr vil bli utryddet i dette århundret. Menneskeheten derimot, vil bestå – i hvert fall i første omgang. Men flytte på seg må hundrevis av millioner av mennesker regne med å måtte gjøre. Vekk fra steder der det blir for varmt å bo, til steder hvor temperaturen er til å leve i, med nok regnvann til alle. Nord-europeiske land som Norge vil rammes av klimaendringer, men vil styrke sin posisjon relativt til de verst utsatte samfunn lenger sør på kloden. Mange vil ønske å flytte lenger nord.
Den andre langsiktige utfordring er eldrebølgen. Finanser i nær sagt alle land vil bli satt under press av den voldsomme eldrebølgen som nå ruller over alle modne samfunn. Her er det bare å komme i gang å spare så mye du kan til en lang, og forhåpentligvis gøyal, alderdom. Den tredje er mer virus. Menneskeheten kommer med tid og stunder til å trenge seg inn i de mest utilgjengelige jungler og sumpområder, med fare for at vi pådrar oss nye pandemier. En fjerde trend er robotisering og digitalisering av det meste av produksjonslivet. Fabrikker, boliger og biler vil alle bli robotiserte om noen år.
Alle disse fire forhold griper inn i hverandre for de modne land: Aldrende og skrumpende vestlige befolkninger må legge om livsstilen i miljøvennlig retning ved hjelp av nye teknologier. Dette blir en fremtid hvor det er vanskelig å bli for bekymret for at veksten og inflasjonen blir problematisk høy.
En femte inflasjonstrussel
Det er en femte inflasjonstrussel som lite diskuteres. Den er til gjengjeld formidabel. Det faktum at Norge stadig blir rikere. Gitt at folk ønsker mer fritid – les arbeide mindre – desto rikere de blir, vil den økte rikdommen redusere arbeidstilbudet fra nordmenn. I dag sparer vi enorme beløp til fremtidige generasjoner. Ikke bare på private hender. Statens finansielle investeringer har nærmest eksplodert i senere år. Men jo mer vi etterlater dem, desto mindre grunn har de for å løfte en finger.
Keynes sa som nevnt i 1923 at man måtte ha fokus på dagens utfordringer og den nære fremtid. Men noen år senere, under depresjonens dypeste mørke, vendte han tilbake til temaet Det Lange Løp. I The economic possibilities of our grandchildren (1930) tenkte han seg at folk om noen generasjoner ville kunne jobbe 3–4 timer om dagen, bare de ble rike nok til selv å kunne velge sin arbeidstid. Noen vil ønske å jobbe mye mer enn dette, andre ikke i det hele tatt. Men i snitt vil de jobbe mindre enn vi gjør.
Det stramme arbeidsmarkedet av året gir alle arbeidsgivere en forsmak på hvordan en slik fremtid ser ut. Arbeidstagerne er i dag mer kresne enn før. Klarer ikke din bedrift å oppmuntre og stimulere dine ansatte, ligger du dårlig an. Politikere i alle regnbuens farger ønsker seg i dag mer vareproduksjon og eksport, noe de bruker ti-talls milliarder av kroner på å stimulere til hvert eneste år. Det i en situasjon hvor vi allerede mangler fagfolk i de fleste industrigrener. Det er ikke klokt å øke mangelen på arbeidskraft – koko-politikk kalles slikt.
Lett på arbeidsinnvandringen!
Det som derimot ville være en klok næringspolitikk, var å lette på arbeidsinnvandringen. Det ville hjelpe på dagens problemer med mangel på arbeidskraft i mange næringer, og bidra til å hjelpe våre barn og barnebarn med mulighet til mer fritid, uten at inflasjonen ble problematisk. Mange av våre barnebarn kommer til ha både au-pairer, gårdsgutter og kokker fra fremmede himmelstrøk. Kanskje fra land som har blitt for overopphetede til å bo i. Allerede i dag er industri og landbruk helt avhengige av utenlandsk arbeidskraft. Verre skal det bli. Velkommen skal alle de som flykter fra krig, hete og tyranni være!
Det som derimot ville være en klok næringspolitikk, var å lette på arbeidsinnvandringen. Det ville hjelpe på dagens problemer med mangel på arbeidskraft i mange næringer, og bidra til å hjelpe våre barn og barnebarn med mulighet til mer fritid, uten at inflasjonen ble problematisk.
For i det lange løp blir vi alle rike. Og rike barn vil gjøre som de alltid har gjort: De vil jobbe mindre enn sine forfedre. Økt arbeidsinnvandring fortoner seg derfor som det viktigste virkemiddelet vi har til å bekjempe både dagens og våre langsiktige inflasjonsutfordringer.
