<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Flat rentekurve, et varsel om en forestående resesjon?

Et brennende tema om dagen er knyttet til at den amerikanske rentekurven har blitt stadig flatere. Kanskje er den også i ferd med å invertere? Historisk sett har resesjoner fulgt i etterkant av inverterte rentekurver. Hvor redde skal vi være?

Marius Gonsholt Hov, Handelsbanken Capital Markets. Foto: Iván Kverme

Gjestekommentar: Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken Capital Markets

Kurven det vises til, angir differansen mellom avkastningen på en tiårig og en toårig amerikansk statsobligasjon. Grunnen til at det nettopp er det amerikanske statspapirmarkedet som vies stor oppmerksomhet, er så klart USAs sentrale posisjon både i verdensøkonomien og i finansmarkedene. 

Pålitelig indikator – men ingen garantist  

Årsaken til at en invertert rentekurve kan være et faresignal, er i prinsippet ganske intuitiv. Kortere statsrenter er nemlig tett knyttet opp mot forventningene til rentesettingen den nærmeste tiden. Lenger ut i tid er det imidlertid vanskeligere å gjette hva sentralbankene, i dette tilfellet Fed, faktisk vil foreta seg. Men vi kan se på lange renter som summen av den informasjonen som markedet besitter, hva gjelder lengre vekst- og inflasjons-, og dermed også renteutsikter. Dersom lange renter blir lave i forhold til de kortere rentene, eller endog faller under disse – altså en invertert rentekurve – kan dette indikere at markedet i sum har oppdaget noe farefullt. Som implisitt betyr at fremtidige kortrenter vil falle relativt til “dagens” nivå, noe de typisk gjør under en resesjon. Og de som nå sitter og nistirrer på rentekurven, og bekymrer seg over at den er farendetruende nær ved å signalisere en resesjon, har historien på sin side: Inverterte rentekurver har gjerne foranlediget faktiske resesjoner i den amerikanske økonomien.

Men den omtalte rentekurven er ingen resesjonsgarantist. Den amerikanske sentralbanksjefen Powell har nylig blitt presset på nettopp dette, og han viste da til forskning i Fed som viser at det finnes bedre seleksjoner langs rentekurven hva gjelder å flagge resesjonsrisiko. Nærmere bestemt viste han til forskjellen mellom 18- og 3-månedersrente som en bedre indikator. Ifølge Powell snakker vi her om en indikator som har intet mindre enn 100 prosent prediksjonsevne. Og logikken er igjen såre enkel: Skulle også denne kurven invertere, er det åpenbart at vi står overfor en situasjon i nær fremtid hvor det er bredt forventet at Fed vil kutte renten. Her er vi nemlig innenfor en horisont hvor det er mulig for markedsaktørene å tippe noe fornuftig om den faktiske rentesettingen.

Finnes også andre resesjonsindikatorer

Bloomberg kjørte nylig en sak på nettopp dette, hvor de tok utgangspunkt i dagens nivå på 3 måneders T-bills, og markedets forventninger til hvor denne renten vil ligge om 18 måneder, avledet fra terminmarkedet. Og da er vi til poenget: Nettopp denne renteforskjellen viser en helt annen, og langt mindre dramatisk utvikling, enn hva den populære 10–2-årsdifferansen indikerer.

Renteforskjellen på 18 og 3 måneders sikt har nemlig steget bratt i det siste, og ligger nå nærmere 270 basispunkter. Det er altså noe ganske annet. Vi skal ikke si det så sterkt som at Powell fullstendig avskriver den populære rentekurven (10–2 år), og han innrømmer at sentralbanken følger med på den. Men ifølge Powell gir den ingen god teoretisk forklaring på hvorfor vi kan stå overfor en resesjon. Implisitt: Over en tiårs horisont er det så mange usikkerhetsmomenter at vi skal være varsomme med å tolke for mye ut av den summen av markedsinformasjon som ligger innbakt i de lange rentene.

La meg også føye til at det også finnes andre resesjonsindikatorer enn de vi kan plukke ut av utvalgte seleksjoner langs rentekurven. For eksempel har både New York og St. Louis Fed utviklet sammensatte resesjonsindikatorer, og disse oppdateres også løpende. Heller ikke disse indikatorene flagger noen resesjonsrisiko i USA for øyeblikket.

Kan det hende at Fed faktisk lykkes i det de ønsker å oppnå? Nemlig å sette styringsrenten raskt opp til et høyt nok nivå til at de får temmet den skyhøye inflasjonen? Og det uten å ta fullstendig livet av veksten?