I en nylig samtale med metallanalytiker Chris La Femina og aksjestrateg Simon Powell fra Jefferies gikk vi igjennom drivkreftene bak denne utviklingen.
To hoveddrivere
Etterspørselen består av to deler: på den ene siden en kraftig syklisk opphenting i den globale økonomien etter pandemien i 2020, en fase da mange land stengte ned. Kobber har alltid vært syklisk og nyter godt av økt BNP-vekst, spesielt når det bygges infrastruktur, kraftverk/distribusjon, nye telefonnett, kjøretøyer og hus. Jefferies går i sin analyse ut ifra at en global BNP-vekst på to prosent pr. år fremover vil øke etterspørselen med 2,8 prosent pr. år. For tiden utgjør den sykliske komponenten 95 prosent av etterspørselen etter kobber. Dette innebærer at endringer i prognosen for global vekst har stor innvirkning på kobberforbruket.
For tiden utgjør den sykliske komponenten 95 prosent av etterspørselen etter kobber. Dette innebærer at endringer i prognosen for global vekst har stor innvirkning på kobberforbruket.
Den andre delen av økningen i etterspørselen er av strukturell art. Behovet for omstilling til et fossilfritt samfunn og reduksjon av karbondioksidutslipp skaper blant annet en strukturelt høyere etterspørsel etter kobber. Endringen er i de fleste landene drevet av politiske beslutninger. Stadig flere land vedtar å forby salg av biler med forbrenningsmotorer etter 2030. Økt produksjonsvolum og bedre stordriftsfordeler blant produsentene fører til lavere batteripriser, og dette innebærer økt salg av elektriske kjøretøyer siden prisen blir gunstigere sammenlignet med tradisjonelle biler. Statlige tilskudd skaper også incentiver til å gå over til elbil. En elbil trenger fem ganger mer kobber enn en bensinbil under produksjonen – dels på grunn av batteriet, og dels fordi den har flere elektriske ledninger.
Samtidig foretas det store investeringer i fornybar energi samt sol- og vindkraft i mange land. Det er ikke bare Sverige som utvider produksjonen av grønn elektrisitet; også store land som Kina og India gjør betydelige investeringer på dette området.
Når et samfunn som hovedsakelig er drevet av fossilt brensel, går over til å bli elektrifisert, kreves det omfattende investeringer i utbygging av kraftproduksjon og kraftnett. Også her går det med betydelige mengder kobber. I tillegg skjer nå overgangen til neste generasjons mobiltelefoni gjennom utbygging av 5G-nettet. Ny kommunikasjonsinfrastruktur forbruker også mye kobber. I dag står elbiler og fornybar energi for rundt fem prosent av etterspørselen etter kobber, men veksten vil bli mye raskere fremover.
Investeringer i fornybar energi – hva driver det økte behovet for kobber?
For å bygge et tradisjonelt kullkraftverk er det behov for anslagsvis ett tonn kobber pr. megawatt kapasitet til elproduksjon. Til sammenligning kreves det fire–fem tonn kobber pr. MW når man bygger sol- eller vindkraftverk på fast grunn. Skal man bygge sol- eller vindkraftverk til havs, det vil si utenfor kysten, kreves det hele 15 tonn kobber pr. MW. Dette er kanskje en selvfølgelighet, men jo lengre avstand mellom kraftproduksjonskilden og tettbebyggelsen eller industrien der det er behov for kraft, desto mer kobber går det med til overføringen av kraften.
Hvordan må den globale kraftproduksjonskapasiteten endres?
De totale globale CO2-utslippene lå ifølge Jefferies på 36 milliarder tonn i 2019. Mange land har allerede satt seg som mål å bli karbonnøytrale innen 2050. Kina har satt seg samme mål innen 2060. Hvis man skal nå Paris-målet fra 2015 om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt to grader, må vi anta at det er et mål å redusere det globale CO2-utslippet til null innen 2050.
På bakgrunn av denne antagelsen kan vi analysere hvordan den globale omstillingen av kraftproduksjonen må skje. I dag har man en total global kapasitet på 7.000 GW. Av disse kommer 4.000 GW fra kraftverk drevet av fossilt brensel, 2.000 GW fra kull og 2.000 GW fra naturgass.
Skal man erstatte kull- eller gassdrevne kraftverk på 2.000 GW med produksjon av fornybar energi, trengs det en kapasitet på 6.000–8.000 GW fra sol- eller vindkraft. Forklaringen er at fornybar energi har en lavere effektivitetsgrad, ettersom solen bare skinner om dagen og vindkraften varierer med værforholdene på stedet. Dette kan virke åpenbart, men det får viktige konsekvenser for energiomstillingen.
For å nå Paris-avtalens mål har man behov for 9.000 GW med solenergi og 9.000 GW med vindkraft. Pr. i dag finnes det 700 GW med solkraft og 700 GW med vindkraft. I fjor ble det bygget 100 GW med ny vindkraft og 70 GW med solenergi. For å nå målet må denne kapasitetsutbyggingen tredobles. Kina har allerede varslet at landet planlegger å bygge 120 GW med fornybar energiproduksjon i form av sol- og vindkraft i år.
En noe annerledes supersyklus
De siste hundre årene har vi hatt fire såkalte supersykluser. Forrige gang det inntraff en supersyklus, var fra 2004 til 2007 – da den kinesiske økonomien vokste med 10–12 prosent pr. år og den indiske med åtte prosent pr. år. En supersyklus drevet av globale behov for strukturell endring kan vare så lenge som 10–15 år. I en normal økonomisk syklus øker tilbudet av kobberutvinning/-produksjon når prisene stiger, men med et visst etterslep. Denne gangen er situasjonen til en viss grad annerledes.
Mulighetene til å øke kobberutvinningen begrenses av politiske beslutninger samt behovet for å ta hensyn til miljøkonsekvensene av ny gruvedrift. Selv land som tradisjonelt har vært viktige innenfor gruveindustrien, for eksempel Australia, er nå svært restriktive med lisenser for nye gruver. I tidligere økonomiske sykluser var ledetiden for åpning av nye metallforekomster ca. tre til fire år. I dag er ledetidene for nye gruver ti til tolv år. Dette legger kraftige begrensninger på tilbudet.
Prognosen sier at de begrensede mulighetene til å utvide gruvedriften for kobberproduksjon og den strukturelt høyere etterspørselen etter kobber vil skape et tilbudsunderskudd på metallmarkedet. Etterspørselen overstiger tilbudet. Dette fører normalt til stigende priser. En del av dette har allerede blitt diskontert av markedet gjennom fjorårets prisøkning. Flere aktører, inkludert Jefferies, mener imidlertid at prisen på kobber kan stige til 12.000 dollar pr. tonn.
Kobberproduksjon – en del av en større miljøløsning
Selv om man ikke ønsker å investere i metaller, er prisutviklingen interessant av en helt annen grunn, nemlig inflasjon. Kraftig stigende råvarepriser skaper inflasjon. Vi ser allerede klare tegn til en slik effekt i form av høyere PPI (produksjonsprisindeks) i flere land, inkludert Kina. Industriselskaper i India rapporterer om lavere marginer på grunn av høyere råvarepriser, ikke bare for kobber, men også for aluminium og stål. Dette fører til slutt til høyere forbrukerpriser – noe som igjen skaper krav om høyere lønn. Inflasjonsspiralen er et faktum. Like sikkert som at vår kommer etter vinter, vil det deretter bli truffet tiltak av sentralbankene i form av innstramninger og renteøkninger. Høyere renter er generelt negativt for aksjemarkedet.
Det virkelig interessante i alt dette (bortsett fra muligheten til å investere og generere avkastning) er å prøve å forstå de globale implikasjonene av slike endringer drevet av politiske beslutninger. Man skjønner lett at det er absolutt nødvendig med forandring for å nå de globale klimamålene. Med Biden i USA som ny drivkraft bak den globale miljøagendaen er det også mer sannsynlig med en slik forandring.
Det ser imidlertid ut til at de som planlegger nødvendige strukturelle endringer, ikke har fått med seg enkelte viktige aspekter. De synes ikke å ha hatt evnen til å analysere hele verdikjeden bak de påkrevde endringene. Mange land presser frem endringer i samfunnsstrukturen i retning elektriske kjøretøyer og fornybar energi, men samtidig finnes det ikke finnes noen vilje til eller ambisjon om å sikre gruvedrift og produksjon av uedle metaller som er absolutt nødvendige for å gjennomføre disse endringene. Om dette bunner i manglende forståelse av sammenhengen eller i andre faktorer, er vanskelig å si. Jeg mener for eksempel at kobberproduksjon må ses på som en del av løsningen for elektrifisering av samfunnet og reduksjon av CO2-utslipp. Man bør også tas hensyn til at flere store gruveselskaper nå gjennomfører en endringsprosess mot mer miljøvennlig produksjonsteknologi for å sikre at stadig strengere ESG-krav overholdes.
