Selv om det er seigt for øyeblikket, er det utsikter til at normaliseringen av norsk økonomi vil skje raskere enn man tidligere fryktet. Når det er sagt, er det fortsatt mange uavklarte spørsmål rundt langtidsvirkningene av coronakrisen. Et sentralt spørsmål er om den utstrakte bruken av hjemmekontor har kommet for å bli, i hvert fall for den nye adelen? I så fall: Vil dette også bidra til å reversere urbaniseringstendensene, og dermed også dempe boligprisveksten i de store byene?
Flere by-drivere
La oss spekulere litt rundt dette, og også se på noen erfaringer fra krisen så langt. Hvis vi starter med et historisk blikk, trenger vi ikke lete lenge etter eksempler på byer som har vært utsatt for både voldsomme krigsødeleggelser og store katastrofer. Men som likevel har bygd seg raskt opp igjen. Folketallene har kommet hurtig tilbake. Selv om disse erfaringene ikke kan overføres til coronakrisen, kan de likevel si noe om byenes attraktivitet som sentra for økonomisk aktivitet og folkeliv.
Urbaniseringsoptimistene viser gjerne til at byene sørger for mer effektiv ressursutnyttelse, noe som også demper presset på det økologiske systemet. Både forretningsvirksomhet og arbeidskraft trekker mot sentrum, hvor mulighetene for spesialisering og idéutveksling er større. Virksomhetene er også nær markedene, og kan raskt respondere på etterspørselsendringer. I alt forhold som er gunstige for produktivitetsutviklingen. Mange husholdninger finner nok også at en rekke konsummuligheter er større i byene, særlig innenfor tjenestesektoren. Men hvis hjemmekontoret gjør at vi uansett kan oppnå endel av disse gevinstene, skulle man vel tro at etterspørselen etter boliger i og omkring byene ville dempes noe? Ved å holde avstand til de mer fortettede områdene, reduserer man også risikoen for å havne i rød sone dersom vi ryker på en ny pandemi?
Ingen reversering
Det er selvfølgelig tidlig å konkludere, men erfaringene fra pandemien så langt tyder ikke på noen umiddelbar reversering av urbaniseringstendensene. Vel har befolkningsveksten i Oslo falt det siste året. Men dette er forklart av lavere nettoinnvandring. Det interessante er at tilflyttingen fra andre regioner ikke har endret seg nevneverdig. Ei heller har det vært store endringer i utflyttingen til andre regioner. Akkurat det bør ikke være noen stor overraskelse. Folk som er etablert med både jobb og familie, rykker ikke alt umiddelbart opp med roten. Men kikker vi videre på statistikken for boligmarkedet, finner vi heller ingen opplagt og gryende interesse for å flytte ut. Tvert imot. Med blikket fortsatt rettet mot Oslo ser vi at antall bruktboliger lagt ut for salg og antall boligtransaksjoner har holdt høye nivåer det siste året, faktisk høyere enn observert gjennom 2018–19. Rett nok har ferdigstillelsen av nye boliger gått ned. Men igjen minner jeg om at befolkningsveksten har falt, jevnfør nedgangen i nettoinnvandringen. Ser vi tallene i sammenheng med hverandre, tyder de på at husholdningene i Oslo har hatt stor interesse av å bytte boliger med hverandre det siste året. Noe de neppe hadde gjort dersom de heller hadde ønsket seg lenger ut i Guds frie?
Oslo: Fortsatt attraktivt
Når det er sagt, kan forklaringen ligge helt andre steder. Senterpartiet har jo vunnet mye terreng i Oslo det siste året. Det holder altså med en tur til valglokalet for å få kjenne på den landlige følelsen. Kanskje dét er årsaken til at folk tross alt “aksepterer” å bo i Oslo? Men fra spøk til alvor: Mitt stalltips er at Oslo, og våre øvrige store byer, vil kunne beholde sin attraktivitet også i årene fremover.
