Ryktet om kontorets død er kraftig overdrevet

Økt bruk av hjemmekontor har fått mange til å spekulere på om det ordinære kontoret – og kontormarkedet – er over slik vi kjenner det. Vi tror ikke det.

Einar Melberg, CBRE Foto: Bård Gudim

Siden mars har mange fått betydelig erfaring med hjemmekontor, enten de har ønsket det eller ikke. For mange har det fungert relativt bra, i hvert fall i en begrenset periode, noe som har fått mange til å sette spørsmålstegn ved hvor mye vanlig kontorareal man egentlig vil trenge i tiden etter pandemien. At flere globale, amerikanske selskaper har kunngjort at ansatte permanent vil få muligheten til å jobbe fra andre steder enn kontoret, har til en viss grad også fyrt opp under spekulasjonene om at etterspørselen for kontorer mer eller mindre vil fordufte.

Vi mener at risikoen for dette er liten. Det finnes data som peker på at arbeidernes produktivitet faktisk øker på kort sikt av å jobbe hjemmefra, og at denne effekten hos enkelte også kan opprettholdes eller til og med forsterkes på lengre sikt. Disse funnene er imidlertid begrenset til scenarioer hvor det dreier seg om repetitivt arbeid (callcenter og lignende), at arbeiderne ikke har barn og at de har et egnet rom i hjemmet sitt som kan benyttes som hjemmekontor (soverom kvalifiserer ikke).

Hva som er tilfellet for kunnskapsbaserte bedrifter eller scenarioer hvor arbeiderne ikke har et egnet rom som kan benyttes som hjemmekontor, eller for arbeidere med barn som bor hjemme, vet vi ikke.

Å være frakoblet

Det finnes også gode argumenter for verdien av å møte kolleger. På de fleste kontorer er utilsiktede og ikke-planlagte kunnskapsutvekslinger en essensiell del av grunnlaget for verdiskapning – ideer oppstår, planer legges, og det er til og med beslutninger som tas i forbindelse med at man kommer i prat med kolleger i gangen, kantinen eller ved kaffemaskinen. På hjemmekontoret mister man selvsagt dette.

For både arbeidsgivere og arbeidere burde det også finnes ikke ubetydelige bekymringer knyttet til mental helse – spesifikt risikoen for følelsen av isolasjon og ensomhet. Det eksisterer enkelte selskaper som baserer seg fullstendig på hjemmekontor, og disse erfarer ofte at hovedgrunnen til at folk sier opp jobben, er isolasjon. Noe av denne risikoen kan muligens balanseres med jevnlige sosiale arrangementer over nett – digital fredagspils og lignende, men det er usannsynlig at mange mener dette er en fullgod erstatning for å møte mennesker fysisk.

I sum er det derfor høyst usannsynlig at man vil se et permanent, større skift fra kontoret til hjemmekontoret. Det ligger imidlertid mest sannsynlig an til å bli en norm at arbeidsgivere tilbyr og tilrettelegger for hjemmekontor i begrenset grad for å gi økt fleksibilitet til de ansatte, men at majoriteten av arbeidstiden fortsatt vil tilbringes på kontoret.

Økt fleksibilitet

Man kan dermed se for seg at det totale antall timer tilbragt på kontoret kanskje faller 10–20 prosent, i noen tilfeller kanskje mer. Det vil imidlertid være en feilslutning å anta at antallet kontorkvadratmeter kan reduseres tilsvarende. For at fleksibilitet på arbeidsplassen skal fungere, må det være mulig å være på kontoret eller hjemmekontoret når det passer for den individuelle arbeider, basert på deres ansvar, oppgaver og livsstil. Det kan ikke være slik at arbeidsgiver dikterer når man skal være på kontor og hjemmekontor basert på en kabal rundt betydelig underdekning av arbeidsplasser på kontoret – noe som pr. definisjon er ikke-fleksibelt. I mange, og sannsynligvis de fleste tilfeller, vil det dermed være utfordrende for arbeidsgiver å kutte betydelig i antall kontorkvadratmeter.

Når man kombinerer dette med at antallet kontorbaserte arbeidsplasser generelt ventes å stige moderat når økonomien igjen kommer tilbake i vekst, er det dermed lite grunnlag for å forvente at kontoretterspørselen mer eller mindre vil fordufte når pandemien går over. Ryktet om kontorets og kontormarkedets død er altså kraftig overdrevet.