Skoler som Yale og Harvard har popularisert alternative investeringer de to siste tiårene. Dessverre har ikke skolemodellens fokus på alternative plasseringer i blant annet private equity og eiendom fungert som en snarvei til høyere avkastning og lavere risiko. Richard M. Ennis, en erfaren finanspraktiker, skriver i septemberutgaven av The Journal of Portfolio Management at “alternative investeringer er ikke lenger en kilde til risikospredning, og har i realiteten blitt til betydelig mindreavkastning i store investeringsporteføljer”.
Den klare meldingen fra Ennis, som har 50 års erfaring fra finans, er ikke hva finansbransjen vil høre. Oxford-professor Ludovic Phalippou, en av verdens fremste private equity-eksperter, gir imidlertid sin uforbeholdne støtte til Ennis-artikkelen:
“En inntertier, utmerket skrevet og et godt utført arbeid av Richard Ennis, som åpenbart kan en ting eller to om dette temaet og ikke bærer på en interessekonflikt! Dette er realitetene, som er veldig viktige å få med seg, og ingen ønsker å høre om det,” kommenterer Oxford-professoren.
Så hva er det Ennis skriver, som ingen vil høre om?
For det første slår han fast at prisingen av aktiva i noterte markeder betyr mer enn før i verdsettelsen av alternative investeringer som private equity. Dermed er ikke alternative plasseringer en oppskrift på risikospredning.
Et annet poeng i Ennis-artikkelen er at kostnadene forbundet med alternative investeringer er så høye at merkostnadene i slike investeringer forklarer sluttkundenes mindreavkastning.
“Gitt at institusjonelle investorer allerede har god spredning av risikoen, og at alternative plasseringer ikke lenger fungerer som en kilde til ytterligere risikospredning, i kombinasjon med de høyere kostnadene i alternative plasseringer, står de store institusjonene foran flere år med mindreavkastning,” konkluderer Ennis.
Han har regnet seg frem til at de amerikanske universitetenes “skolemodell” for investeringer med et stadig større fokus på alternativer har hatt mindreavkastning i forhold til en enkel og likvid aksje/rente-portefølje på omtrent 1,6 prosent pr. år det siste tiåret frem til 2018, se figuren.
“Det er tid for en ny frisk i spørsmålet om investeringsstrategi og forvalterseleksjon, en ny frisk som gjenspeiler erfaring og lærdom fra finansfaget,” avslutter Ennis.
Slik jeg leser Ennis, kan det hele oppsummeres slik:
(1) Husk at en vanlig aksjeportefølje som investerer i all verdens selskaper og forretningsmodeller, gir deg fremragende risikospredning. En slik aksjeportefølje gir eksponering mot all verdens verdiskapning som også inneholder det du ville fått om du kjøpte alternative investeringer direkte.
(2) Kostnader teller. Kostnadene i alternative investeringer kan være minst fem til ti ganger høyere enn i enkle aksjeprodukter. Før kostnader har investeringer i alternative plasseringer ofte en god avkastning, men etter kostnader risikerer sluttkunden å sitte igjen med svak avkastning, mangelfull risikospredning og en illikvid, opak portefølje som er så kompleks at man ikke ser om man blir lurt eller ei.
(3) Aktiv forvaltning kan være en kilde til meravkastning, men å erstatte en kritisk og ressurs- og tidkrevende forvalterseleksjon med en komité- eller styrebeslutning om at alternative investeringer er løsningen på meravkastningsspørsmålet, er ikke så smart. God aktiv forvaltning kan like gjerne skje innenfor en vanlig aksje- og renteportefølje som i alternative investeringer i unoterte aksjer og eiendom, til en langt lavere kostnad.
(4) Keep it simple, stupid. Det enkle er ofte det beste. Erfaringsvis har alternativer først og fremst blitt en alternativ måte å tape penger på. Hvis du ikke har store ressurser innenfor forvalterseleksjon, er det like greit å kjøpe billige indeksfond med eksponering mot globale aksjer og renter. Da gjør du omtrent det samme som Oljefondet har gjort i over 20 år.
