Det er ikke bærekraftig – og det er flere grep som kan gjøres for å endre kurs. Inflasjon kan isolert sett ikke løse problemet. Litt høyere inflasjon er ikke nok, og mye høyere inflasjon er neppe realistisk.
Følger et historisk mønster
Gjelden har historisk økt kraftig under kriser og kriger, som under verdenskrigene og depresjonen på 1930-tallet. Det siste tiåret har gjelden igjen gjort byks oppover, først under finanskrisen og senest under coronakrisen. Behov for finansiering av krigskasser og krisepakker har løftet gjeldsnivået. Det har også vært en tendens til at de årlige budsjettene har blitt gjort opp med underskudd. Dessuten har betydelige skattekutt bidratt til å svekke statsfinansene. Kun i etterkrigstiden, fra 1945 til 1975, var det en langvarig nedgang i gjeldsnivået.
Inflasjonen kan overraske
Selv om inflasjonen lenge har vært lavere enn toprosent-målet til Federal Reserve (Fed), kan vi ikke utelukke at den vil overraske på oppsiden fremover. Fed har selv i sin nye strategi sagt at man ønsker inflasjonen noe over målet i en periode. De store tiltakspakkene har dessuten ført til rekordsterk vekst i pengemengden. Et vanlig mål på dette (M2) viser en årlig økning på godt over 20 prosent for tiden. Det kan gi høyere inflasjon på sikt, i hvert fall dersom likviditeten ikke trekkes inn igjen i tide. Den høye føderale gjelden i USA kan dessuten gjøre det mer fristende å la inflasjonen stige.
For det er uomtvistelig slik at høyere inflasjon kan spise opp deler av gjelden. I etterkrigstiden bidro inflasjonen til å senke gjelden, slik at den var rundt 30 prosentpoeng lavere i 1975 enn dersom det ikke hadde vært prisvekst. Samtidig var det i deler av denne perioden høy realvekst i økonomien, som følge av et sterkt behov for gjenoppbygging. Vi i DNB Markets har laget noen beregninger av hva høyere inflasjon kan bety for gjelden fremover. De viser at vedvarende høyere inflasjon naturlig nok demper gjeldsraten. Men skal vi få en bærekraftig gjeldsutvikling, holder det ikke med en inflasjonstakt på 2,5 eller tre prosent. Derimot kan en inflasjon på fem prosent gjøre susen, og stabilisere gjelden.
Vedvarende lave renter
Så høy inflasjon over en så lang periode er hverken sannsynlig eller realistisk. Selv i 30-årsperioden 1945–75 var ikke inflasjonen høyere enn 3,5 prosent i snitt. Vedvarende inflasjon på fem prosent vil fullstendig undergrave dagens inflasjonsmål. En strategi med noe høyere inflasjon må dermed suppleres med andre tiltak. Det mest realistiske er antagelig at rentenivået blir holdt lavt i lang tid fremover. I CBOs langsiktige fremskrivninger legges det til grunn en gjennomsnittlig rente på statsgjelden på 1,5 prosent fra 2020 til 2030, deretter drøye tre og fire prosent i de to påfølgende tiårene. Dersom renten i stedet holdes stabil på 1,5 prosent i hele perioden, vil gjeldsraten stige til (kun) 140 prosent.
Foruten lavere rente, som kan opprettholdes gjennom grep fra sentralbanken, fremstår en strammere finanspolitikk som et mulig alternativ på sikt. Her og nå pøses pengene ut for å få fart på økonomien, men godt inne i en ny ekspansjonsfase vil det ikke være urimelig med en mer edruelig budsjettpolitikk enn det som har vært vanlig i USA de seneste tiårene. Spørsmålet er om fremtidens politikere vil endre dette regimet. På kort sikt ser det ikke slik ut. Demokratenes presidentkandidat Biden, som ligger an til å vinne presidentvalget, legger opp til en mer ekspansiv finanspolitikk, med enda høyere gjeld som resultat.
