– Vi har tenkt i noen år og funnet ut at vi vil ha et Nerdrum-museum. Odd har en stor samling malerier og en rekke hovedverk. Vi ønsker å etablere en fast utstilling med variasjon – ikke her vi bor, på Rørvik gård. Det blir i Norge, mer kan vi ikke si nå, uttalte Odd Nerdrums ektefelle, Turid Spildo, til Dagbladet i forbindelse med et portrettintervju avisen nylig gjorde med kunstneren.
Dermed føyer 78 år gamle Nerdrum, som holder til ved Stavern i Larvik kommune, seg inn i rekken av ny-figurative kunstnere som selv må sørge for gjøre kunsten sin tilgjengelig for publikum i museumssammenheng.
– De er populære hos et bredt publikum som strømmer til deres utstillinger og kjøper deres arbeider, men de er upopulære blant kunstkritikere, kuratorer og kunstmuseer. Sistnevnte vil ikke ha noe med dem å gjøre og slipper dem ikke inn, sier kunstsosiolog Dag Solhjell til Kapital.
Evig liv
Og nettopp å bli kjøpt inn av kunstmuseer er svært viktig for kunstnere, ifølge Solhjell.
– Det gir dem en plass i kunsthistorien − i evigheten. Det er et sterkt behov mange kunstnere har, og mange får det ønsket oppfylt fordi de blir innkjøpt. Men så er det slik at Odd Nerdrum er veldig dårlig representert i norske kunstmuseer, sier Solhjell.
– Nerdrum & Co må lage sitt eget museum for å oppnå “evig liv”?
– Ja, og det er nok en tanke han ikke er alene om. Av og til tar kunstnere seg av dette selv, eller en kommune tenker at nå skal vi “ta oss sammen og sørge for å få denne kunstneren skikkelig representert”, sier kunstsosiologen, og viser til at flere kunstnere har fått etablert små, lokale museer.
Et eksempel er Holmsbu billedgalleri, som er bygget til minne om holmsbumalerne Oluf Wold Torne, Thorvald Erichsen og Henrik Sørensen, samt museet på Kjerringøy som maleren Karl Erik Harr har skapt.
Ifølge Solhjell er Nasjonalmuseet det beste stedet å bli kjøpt av for en kunstner. Der forsker de litt på kunstneren, de samler på korrespondanse om vedkommende, og de kan låne ut bilder til utstillinger. Nasjonalmuseet har kjøpt inn seks av Nerdrums arbeider: “Selvportrett” (1984), “Klodvig” (1975), “Morgen” (1973), “Torunn” (1980), “Trygd” (1973) og et platecover fra 1971. Men de er fra “feil“ periode, mener kunstsosiologen.
– Disse bildene er fra Nerdrums sosialrealistiske periode. Jeg synes det er skamløst at Nasjonalmuseet ikke har kjøpt mer av ham fra 1980- og 1990-tallet, da han malte sine beste og mest kjente bilder, og dette er det mange som mener, sier Solhjell.
Skrevet to Nerdrum-bøker
Tidligere direktør Jan Åke Pettersson ved Haugar Kunstmuseum har skrevet to bøker om Nerdrum, som var fast utstiller på museet i Tønsberg i tre år frem til 2002, da han flyttet til Island. Han forstår tanken om å etablere et Nerdrum-museum.
− Ja, jeg gjør det, for det er ikke så mange arbeider fra Nerdrum som er tilgjengelige for offentligheten.
− Skjønner du sårheten hans for ikke å ha blitt kjøpt inn av kunstmuseer?
− Ja, i 1980–90-årene lagde Nerdrum en god del arbeider som rett og slett er fremragende. Det er litt kjedelig at alle disse arbeidene bare er i privat eie og ikke kan sees.
− Hvilket er det beste?
– Jeg har tidligere fremhevet “Dawn” fra 1990 som et hovedverk, svarer Pettersson.
Nerdrums ikoniske maleri fra 1990 ble i 2016 solgt for snaut tre millioner kroner under David Bowie-auksjonen på Sotheby’s i London.
