Næringslivstopper om kunstkjøp: – Hvor skulle vi starte, liksom?

Da næringslivstoppene Maria Moræus Hanssen og Klaus-Anders Nysteen ble kjærester, kjøpte de etter hvert et townhouse på Frogner i Oslo. Der var det mange kvadratmeter som skulle innredes, og store veggflater som skulle, eller i hvert fall kunne, fylles.  

– Vi begynte litt på nytt her i Elisenbergveien. Vi liker begge å ha det fint rundt oss. Men det at vi også har kjøpt kunst, og at det har blitt endel arbeider etter hvert, er litt tilfeldig. Ingen av oss kunne noe særlig om kunst da vi møttes, sier Moræus Hanssen.

Kunsten har blitt en felles interesse som paret stadig blir involvert i; det å se utstillinger, bli kjent med gallerister og kunstnere og av og til kjøpe bilder.

– Vi er ikke samlere

Men starten var alt annet enn lett. For til tross for bøtter og spann av erfaring fra lederjobber og tunge styreverv i alt fra olje og gass til eiendom og inkasso, og hvor begge var vant til å være på høyden og vite hva som skulle til, ante de lite om hvordan de skulle gå frem i kunstmarkedet.

– Hvor skulle vi starte, liksom? sier Moræus Hanssen, som har figurert på Kapitals liste over Norges 100 mektigste kvinner. 

– Jeg stiller opp på dette intervjuet kun for å avmystifisere det å kjøpe kunst. Det er ikke så vanskelig. Man kan få hjelp, sier sivilingeniøren.

Hun presiserer: – Men du må ikke skrive at vi er samlere, for det er vi virkelig ikke. 

– Hva er en samler, tenker du?

– Da må du ha kunnskap om det du samler på, bruke masse tid på det og ville et sted med samlingen. Vi har ikke greie på kunst på den måten. Vi kjøper kunst når vi har råd til det, når vi ser noe vi liker som kanskje knytter oss til opplevelser, hvor vi synes det er gøy å få tak i noe. 

Bronseskulptur utenfor

Kapital er invitert hjem til paret for å snakke om kunsthobbyen deres. Det er skumring, men det lyser både inne og utenfor det vernede murhuset fra 1931.

I den lille hagen ut mot veien på Frogner står en av Aase Texmon Ryghs lett gjenkjennelige bronseskulpturer i modernistisk stil, murt fast og lyssatt. Kunstneren, som gikk bort i 2019, fikk sen anerkjennelse, men har til de grader tatt av i popularitet de siste 10–15 årene.

Utypisk Ida Ekblad

Nysteen åpner døren når vi ringer på. Sekunder etterpå bykser den irske setteren Vespa på fotografen. Moræus Hanssen kommer like etter.

– Hun blir så glad når det er besøk, sier hun.

– Vespa er bare 18 måneder, supplerer Nysteen.

– Har hun ikke vært 18 måneder veldig lenge? spør Moræus Hanssen. – Ja, ja. Vespa, gå og legg deg, kommanderer hun lett.

For en stakket stund går det firbente vesenet til kurven som er plassert under et fargerikt silikonkunstverk av svenske Matthias van Arkel. Fra kurven kan den irske setteren se opp på et litt utypisk maleri av norske Ida Ekblad, en av dagens samtidskunstnere med størst suksess, også utenfor Norges grenser.

– Begynner å bli fullt

I de årene det har gått siden paret traff hverandre har de kjøpt over 30 arbeider, primært av samtidskunstnere, norske og utenlandske. Det er kunst i ulike teknikker.

– Vi har kjøpt all kunsten vi har, det er ikke noe som er arvet, sier Nysteen og spør oss hva vi vil ha å drikke. 

Det henger store bilder på nesten alle veggflater. Og fullere har det blitt etter begge flyttet hjem til Norge, fra store leiligheter med mye veggplass: Moræus Hanssen fra stillingen som nestkommanderende i det tyske gass- og oljeselskapet Wintershall Dea i Hamburg og Nysteen fra konsernsjef i nisjebanken Hoist Finance i Stockholm. Det var på denne tiden Finansavisen Premium kåret ham til den best kledde i business. 

– Heldigvis har vi flere eiendommer hvor vi kan plassere kunsten, forteller Nysteen. 

– Faren min har lånt et bilde av Maria Bovo som han liker godt. Men det begynner å bli fullt. Og vi kommer ikke til å kjøpe for lager, slik som samlere gjør.

Spansk billedkunstner

I spisestuen henger tre store bilder malt av henholdsvis danske Emily Gernild, svenske Ragna Bley og italienske Raffaele Cioffi. Sistnevntes er det aller største og forestiller en rund sirkel som går fra hvitt til blått på en sort bakgrunn.

– Raffaele Cioffi er gift med en tidligere kollega av meg og er en italiensk samtidskunstner. Så det er jo litt sånn tilfeldighet på en måte, men jeg synes det passer veldig godt her, sier Nysteen. 

– Hva var det første dere kjøpte, da? 

De ser litt på hverandre. Var det Maria Bovo, mon tro, den spanske billedkunstneren som bor i Marseille?

– Ja, det må det ha vært, sier Moræus Hanssen. 

Siden har de kjøpt tre bilder til av Bovo, som i disse dager avslutter en utstilling hos galleriet Osl Contemporary på Frogner. Deretter fulgte den norske fotografen Bjarne Bare, bosatt i Los Angeles, og som paret har fire verk av. De henger i en slags hall i kjelleren, hvor det eneste møbelet er en chaise longue.

Ikke spotte god kunst

Verkene er kjøpt litt her og litt der. Fellesnevneren er at det stort sett er kunstnere som har etablert seg noe.

– Det er ingen av oss som er sånn at vi kan gå rundt og se på årsklassene som kommer ut fra kunstskolen og spotte god kunst. Vi måtte litt mer inn på det etablerte, sier Nysteen.

Man kan få hjelp hos galleriene med alt fra å finne ut hva man liker, til innkjøp, frakt, inntolling og til å henge opp kunsten på veggen. 

– Jeg tror vi bare har hengt opp ett bilde selv, sier Moræus Hanssen.

– Vinn-vinn-situasjon

– Hvilke råd har dere til de som har lyst til å begynne å kjøpe kunst, men ikke aner hvor de skal begynne? 

– Jeg hadde kjøpt gjennom et etablert galleri som ønsker å både representere kunstneren, men som også ønsker å hjelpe deg, sier Nysteen.

– Det er en vinn/vinn-situasjon her, ikke sant, fortsetter Moræus Hanssen. 

– Egentlig vil jeg bare si at man må begynne et sted. Og jeg har lært at før man har begynt, så er det vanskelige å forestille seg hvor mye hjelp, råd og tips du får underveis. Ofte er det sånn at det tar tid før man får et bilde hjem. Først går man og gleder seg når man har kjøpt det, og så får du det hjem, og det er jo helt fantastisk. Da kan man gå og se på det i ukesvis.

– På forsiden av FT

I stuen henger et kjempestort bilde med motiv av en kvinne. Det laget av den amerikanske popart-kunstneren Alex Katz, som fremdeles er aktiv i en alder av snart 100 år. Den New York-baserte kunstneren er kjøpt inn av mange av de hotteste museene verden over.

– Jeg kom over det da jeg bodde i Hamburg og hadde besøk av datteren min en helg. Vi gikk tilfeldigvis innom et galleri. Jeg ante ikke hvem kunstneren var. Det var gøy da jeg kort tid etterpå så et intervju av Katz på forsiden av Financial Times. Men jeg har bare et trykk. Det er viktig å få med, sier hun. 

På auksjon går Katz’ oljemalerier for opptil over 30 millioner kroner, mens den dyreste grafikken har blitt solgt for noen hundre tusen kroner i annenhåndsmarkedet. Kunsten signert Katz var inne på listen over de 100 kunstnerne det ble solgt mest av på auksjon målt i kroner og øre i 2022, ifølge prisdatabasen Artprice.

Kjøpt mye via Osl contemporary

Ved siden Katz-trykket henger et fotografi tatt av norske Per Maning. Det er også stort. Motivet er en kraftig manneneve som holder en eikenøtt. 

– Det er tatt i skogen ved Ekely, hvor jeg bodde før, sier Moræus Hanssen. 

– Ja, og hvor Bjarne Melgaard ville bygge “Dødshuset”, men som det ikke ble noe av, supplerer samboeren. 

– Det er igjen en forbindelse til noe kjent, sier han om verket fra 2016. 

– Bare, Bley, Bovo, Buan, Gernild, Innes, Texmon Rygh. Mange av kunstnerne er representert via Osl Contemporary? 

– Ja, Osl har hjulpet oss mye. Men vi har også kjøpt hos BGE Contemporary i Stavanger, Willas Contemporary og noe i utlandet, sier Moræus Hanssen.

– Ja, og for ikke så lenge siden var vi og så en kunstner på et galleri ved St. Hanshaugen. Hva heter det igjen?

– KB Contemporary? Var det hun tekstilkunstneren med de tredimensjonale bildene? 

– Ja, Julia Boracco. Men nå går vi jo bare for å se. Silikonverkene av Matthias så vi første gang på Chart Art Fair i København og endte med å kjøpe dem direkte av kunstneren flere år senere. Det er ikke sikkert at det er den beste investeringen eller har den høyeste kunstnerisk verdien. Men vi liker det ganske godt. Det hang et annet verk av ham på kontoret mitt i Stockholm.

– Butta litt der

– Er dere enige om alt dere kjøper, eller er litt “mine” og “dine”? 

– Vi er på en måte enige, ellers så er det sånn at hvis én ønsker seg noe, så sier den andre at er det ok. Vi har felles økonomi og gir hverandre kunst i gaver. Men vi har kjøpt tre små bilder av Vanessa Baird, og da måtte jeg jobbe litt med Klaus-Anders. Vanessa Baird var jeg interessert i å kjøpe lenge før Klaus-Anders. Jeg fikk bare lov til å kjøpe ett som er litt “outrert”, sier hun.

– Ja, jeg butta litt der, men det ble veldig bra, sier han. 

Noe av det siste paret har kjøpt er keramikk av Baird – og to vitrineskap der den og andre smågjenstander kan stå utstilt.

Moræus Hanssen har en historie om nettopp Baird fra en helt annen setting.

– Jeg sitter i styret i verdens største oil service company, SLB, tidligere kjent som Schlumberger. Nå har jeg lært at Vanessa Baird er niesen til tidligere administrerende direktør i SLB, Euan Baird. Så det er denne moren Maureen på over 90 år som figurerer i livet, men ikke minst i kunsten til Vanessa Baird, hun er søster av den tidligere Schlumberger-direktøren. Det er morsomt når ting henger sammen, sier hun.

Moræus Hanssen forteller at når hun nå er ute og reiser med sine andre styrejobber, prøver hun alltid å få tid til å gå på museer.

– I Houston for eksempel er det helt fantastiske museer. Det er jo ingen som drar til Houston for å se på kunst, byen er kanskje ikke kjent i Norge som en kunstdestinasjon.

Burde ha en Munch

– Hva ønsker dere dere nå?

– Det hadde vært gøy å ha mer skulptur og mindre objekter. Men akkurat nå som jeg er styreleder for Nasjonalmuseet er jeg veldig forsiktig med å kjøpe. Bare sånn for ordens skyld, selv om jeg ikke har noe med innkjøpene å gjøre overhodet, sier Moræus Hanssen.

Hun tar en liten pause. 

– Jeg liker jo å eie ting, spesielt bøker, men også alt mulig rart. Vi har jo egentlig råd til det. Men alt er jo relativt, man må jo prioritere de pengene man bruker. Men jeg skulle gjerne kjøpt mye, mye mer kunst. Hvis jeg hadde hatt veldig mye penger, skulle jeg bare ha løpt rundt og kjøpt kunst! Jeg hadde elsket å gjøre det.

Nysteen ser kjærlig på henne og sier: – Det hadde du vel. Vi har jo snakket om at vi burde ha en Munch på Skåtøy. Helst “Solen” som i Aulaen i Oslo. Men det er jo umulig. Det verserer nemlig historier om at Munch malte “Solen” ute på Korset på Skåtøy der vi har hus, men vi vet jo at det bare er rykter. Men bestefaren min i Kragerø var visergutt for Munch da han bodde i Kragerø, sier Nysteen.

Direktørjakten

På det romslige stuebordet ligger utstillingskataloger fra Nasjonalmuseet. En av oppgavene Moræus Hanssen bruker mest tid på i rollen som styreleder for tiden, er å finne ny direktør til åremålsstillingen etter at det ble kjent at Karin Hindsbo ikke ønsker en ny seksårsperiode. 

Stillingen omtales av noen som en av de mest spennende i kultur-Norge, mens andre mener det er en uriaspost. En åremålsstilling kan uansett være krevende for både arbeidsgiver og -tager på grunn av tidsbegrensningen.

Hindsbo går av 1. juni. 

– Helst vil man jo kunne bytte direktør på dagen, men det går ikke. Vi er nok ikke i mål med en ny direktør, på plass i museet, før over sommeren, sier hun.

Søknadsfristen er 17. april.

Skulle begynt tidligere

Styrevervet medfører at hun er langt mer på museer enn tidligere. 

– Når jeg nå løper rundt på Nasjonalmuseet og ser på kunst, og kanskje særlig litt eldre samtidskunst, tenker jeg at det var dumt av meg ikke å begynne tidligere, da jeg var 30. Da kunne jeg ha eid en flott Bendik Riis, for eksempel, sier hun.

Tilslaget for Riis på auksjon passerte en halv million kroner i 2020. Før det var det lite av Riis' kunst som ble solgt for mer enn 100.000 kroner. 

– Er det noen sammenheng mellom at dere kjøper kunst, og at du ble styreleder på Nasjonalmuseet? 

– Absolutt ikke. Faktisk tvert imot. På Nasjonalmuseet har jeg ingen innflytelse, eller påvirkning, eller formelt engasjement i det kunstneriske. Men det betyr ikke at jeg ikke synes det er morsomt å gå rundt og se kunst på, og ikke minst lære, sier hun.

Kunst på kontoret

Nysteen har bakgrunn fra eiendom, blant annet i Storebrand, og sitter i styrene til Pangea og Mustad eiendom og er opptatt av å ha kunst på veggen på kontoret. 

– Jeg bryr meg om hvordan jeg kan gjøre hverdagen til ansatte litt mer inspirerende. Og da mener jeg at kunst har en rolle. På mitt gamle kontor i Stockholm leide vi kunst av et galleri, forteller han.

Da kom det noen og byttet bildene innimellom. 

– Og det var ikke sånn plakatkunst, det var faktisk unge kunstnere. Nå holder vi på med et hovedkontorprosjekt i Kredinor. Forhåpentlig kan vi bringe inn noe kunst der også. Det er snakk om 300–400 ansatte som kan få se kunst, sier Nysteen, som har begynt å ta med kunder på Nasjonalmuseet etter at samboeren ble styreleder der.

Skal bedrifter eie kunst?

Moræus Hanssen filosoferer litt rundt hvorvidt bedrifter skal eie kunst, som har vært mer vanlig før enn nå. Skal en bedrift egentlig kjøpe og ha en samling som man kuraterer? Hvilket perspektiv skal man ha?

– Ofte er det ildsjeler som Åge Korsvold (Storebrand, red. anm.) og Hans Henrik Klouman (Storebrand og siden Equinor, dog litt i limbo nå, ref. stevning i arbeidstvist, red. anm.) som holder i det. Men hva når de slutter? Man kunne jo kanskje heller ha en sånn låne-leie-støtte-modell. Eller så kunne man jo tenke at de burde gitt pengene sine til en museumsinstitusjon og så gått inn på en eller annen form for samarbeidsavtale til glede for de ansatte, sier hun.

Tenker litt investering

– Hvilket forhold har dere til investeringen når dere kjøper bilder? 

– Vi tenker kanskje litt på det, sier Moræus Hanssen. 

– Men mest tenker jeg på det som å kjøpe noe som har varig verdi. Jeg vil jo helst kjøpe noe man virkelig kan kalle kunst. Så hvis jeg skulle gå ut og kjøpe et bilde helt i blinde, uten å ha en gallerist som hjalp meg, eller at det var fra en utstilling, det tror jeg at jeg hadde kviet meg for.

– Hvis du går rundt i de anerkjente galleriene i Oslo, så vet du jo at de kunstnerne som de jobber med, de har en viss kvalitet, tilføyer Nysteen. 

– Det betyr jo at de ikke nødvendigvis har en vedvarende verdi, men de har i hvert fall en slags verdi når du kjøper dem, sier han.

Gipsavstøpning av emballasje

Moræus Hanssen skal på en “artist talk” med kunstneren Constance Tenvik og går for å skifte.

Nysteen følger oss ut. Øyet trekkes mot en liten skulptur eller artefakt på veggen. Det er en gipsavstøpning av emballasjen til fiskekroker og er laget av Ragna Bley. Ved utgangsdøren henger nok et abstrakt verk av skotten Callum Innes. Det er olje på vokset slakterpapir og er fra 2016.

– Innes-bildene er kanskje de beste investeringsmessig, hvis vi i det hele tatt har hatt noen verdiøkning på kunstkjøpene våre. Kanskje er det egentlig Ida Ekblad som har økt mest i verdi. Det med verdiøkning er litt underordnet.