– Prisene på kunst i Norge er lave

– Det norske lyset har endret arbeidet mitt, særlig akvarellene mine, sier 60-åringen.

Det var nettopp disse akvarellene som fenget Advokatfirmaet Thommessen da de skulle kjøpe kunst til sitt nye kontor i highend-bygget Via i Vika, og som Kapital omtalte i fjor. Men hvordan har det seg at en etablert kunstner i Skottland valgte å flytte til Norge? 

Gitt kunst til storsamler

Starten på det hele var et møte på den anerkjente samtidskunstmessen Art Basel i Sveits i 2014. Der var den norske galleristen Emilie Magnus fra Oslo-galleriet Osl contemporary. Hun hadde lenge fulgt med på Innes’ kunstnerskap, som var vel etablert med innkjøp til en rekke store museer og utstillinger i flere land. 

I Basel inviterte Magnus Innes på et besøk til galleriet i Oslo, som er et av de mest prestisjefylte i Tigerstaden. Året etter ble kunsten hans stilt ut hos Osl. Møtet resulterte i en vellykket utstilling – på flere måter. Innes hadde brukket benet, og på utstillingen i Oslo fikk han uventet hjelp av en norsk kvinne til å komme seg rundt. Det var kunstneren Kristin Nordhøy.

– Jeg er heldig som møtte henne, sier Innes om Nordhøy, som i dag er samboeren hans. 

Nordhøy jobber innenfor den geometriske sjangeren og har høstet suksess i både inn- og utland. Hifi-gründer og storsamler Erling Neby snakket varmt om kunsten hennes da Kapital intervjuet ham nylig. På kjøkkenveggen hjemme hos Neby rett ved Frognerparken henger det også verker av Innes.

– De bildene har jeg gitt til ham som en gest. Jeg synes Erling gjør så mye fint for kunstnere i Norge, sier Innes.

Slik ble det til at den etablerte kunstneren Callum Innes pakket pensler og malingtuber og forlot Edinburgh, og dermed også et marked med utgangspunkt i Storbritannia, hvor både priser og anseelse var på stell.

Med Callums “emigrasjon” har Norges kunstverden fått utvidet tilbudet med en kunstner som også står seg prismessig i annenhåndsmarkedet, og det er ikke for dusinvare å regne. Tommelfingerregelen sier nemlig at så mye som 95 prosent av all kunst faller i verdi idet den blir båret ut av galleriet. 

– Litt mye vin i går

Kapital har invitert seg selv til kunstnerens atelier. Innes holder til i det såkalte Kabeltårnet på Økern i Oslo. Tårnet ble satt opp som del av Standard Telefon og Kabelfabrik på 60-tallet og rager som en ensom liten skyskraper ved Østre Aker vei. Det er eiendomsselskapet Oxer, med milliardæren Ellen Karlsen Raaholt bak, som eier bygget. Det er laget skybar på toppen, og nedover i etasjene leies det ut til kunstnere. 

Innes holder til i syvende etasje. Fra de høye vinduene i atelieret kan man se utover hele byen, fjorden og skog og mark – i både øst og vest.

– Dere får unnskylde hvis jeg ikke er helt med, det ble litt mye vin i går. Det var en hyggelig kveld. Hva kan jeg by dere på? sier Innes på skotskengelsk og tilføyer:

– Jeg håper dere skjønner hva jeg sier.

– Begynte å bruke gultoner

Et par kraftige briller rammer inn ansiktet. Innes er kledd i “sivil” – i en mellomblå skjorte og olivenfarget bukse. På veggen henger noen av maleriene hans, som ved første øyekast ser ut til å ha to farger. Men går man nærmere, ser man at det er en rekke farger som er blandet. Innes maler lag på lag.

Blek vintersol strømmer inn gjennom store vinduer, og et bilde som først så ut til “bare” å være gult, har mange nyanser i seg. 

– Jeg har begynt å bruke andre farger etter at jeg kom til Norge. Det kommer av lyset, som er helt annerledes her enn i atelieret mitt i Edinburgh hvor lyset er helt jevnt, mener Innes.

– Lyset beveger seg hele tiden her. Det var i Oslo at jeg begynte å bruke gultoner, inspirert av vintersolnedgangen over fjorden. Lyset her er så sterkt og direkte, sier han og tilføyer:

– I studioet i Edinburgh skjer det så mye, vi er så mange folk. Her er det stillhet og ro.

Ulike formater og teknikker

Han jobber innenfor det abstrakte formspråket. Arbeidene er stort sett delt inn i én eller flere flater som tilsynelatende har én farge, men som altså er en miks. Det henger en tung eim av terpentin i atelieret, stoffet han bruker for å tynne ut malingen for å få de fargene han vil ha.

Det blir mye sprut på veggene når kunstneren arbeider. Han dekker veggen til med papir, som han skifter ut når det blir for ille. Rundt et stort maleri, som er horisontalt delt i en blåfarge til høyre og sort til venstre, er det små spor etter både gult, fiolett, rødt – og sort og blått. 

– Det papiret har ikke hengt der så lenge, forklarer han.

Formatene på arbeidene er stort sett rektangulære, men noen er også sirkelformede, som de siste han stilte ut hos Sean Kelly i New York på tampen av fjoråret. Maleriene er malt på treplater og veide 70 kilo hver.

– Da må du være sterk?

– Det er derfor jeg har assistenter, sier han og ler litt hest. 

– Ja, jeg har ikke assistenter her, men i Edinburgh. Jeg klarer ikke å løfte noe slikt selv.

Bokprosjekter

Nå jobber Innes med bilder til et show i London i mai, et veldedighetsprosjekt med buttons i keramikk, og utstillinger i Zürich og Dublin.

– Og så er det kunstmesser innimellom. 

– Hvordan vet du at et bilde er ferdig?

– Det er vanskelig. På begynnelsen av 90-tallet hadde jeg laget noe jeg bare syntes var søppel. Jeg ødela bildene. En kurator kom innom og la merke til det jeg hadde destruert. Han spurte hvorfor. Jeg hadde ikke noe helt godt svar. Han ba meg ta det frem igjen etter et halvt år. Jeg var for så vidt enig med ham. Det viste at man kan endre synet på et verk når man får det litt på avstand, sier Innes.

Han drar et langt resonnement om et bilde er ferdig eller ikke. Konklusjonen blir: 

– Svaret er at jeg ikke vet, sier han med en liten latter.

Uansett, det ødelagte verket ble brukt i et bokprosjekt, som ble starten på én av nå 50 bøker Innes har vært med og laget. Den siste boken ble produsert i forbindelse med utstillingen “A Pure Land”, som ble vist hos Osl contemporary og i det islandske galleriet i8 i Reykjavik under pandemien. 

Advokatfirmaet Thommessen med managing partner Sverre Tyrhaug i spissen kjøpte like godt alle de 50 arbeidene, som regnes som ett verk. Formatene er relativt små og montert i passepartouter bak ramme og glass. 

Startet figurativt

Innes har syslet med maling og bokprosjekter i flere tiår og tjent gode penger fra ganske tidlig i karrieren. Men det var noen år i starten det var knapt med shilling. 

– Jeg har holdt på med kunst i 40 år, men i starten malte jeg figurativt.

– Hva skjedde?

Callum forteller at han som ung hadde dårlig råd. Da han fikk stipend og bodde i Amsterdam og Berlin, fikk han øynene opp for det abstrakte.

– Jeg er veldig glad i de gamle mestrene, men jeg oppdaget at jeg likte at man ikke med en gang kunne se hva et bilde “sa”. Det endret meg å se arbeidene til mange kunstnere jeg bare hadde sett bilder av i bøker tidligere, slik det skal. 

Unge Innes tok utgangspunkt i et fotografi av en agurkblomst. Den malte han mindre figurativt enn han pleide. Han viser oss noen fotografier. Og sier dette var i 1989, ut ifra hva han husker. Siden beveget Innes seg lenger og lenger bort fra det figurative. 

Inspirert av 30 ting

– Det er jo lett å tenke at du er inspirert av Malevich?

– Ja, og Mark Rothko, svarer han momentant.

– Det å drive med kunst er som et språk man bare bygger videre på. Man drar det på en måte fremover. Hver dag er jeg inspirert av mye forskjellig, sikkert 30 forskjellige ting. Sånn er det med alle. Det henger sammen med humør, og hva man har opplevd.

– Samler du selv også?

Det viser seg at han har en betydelig kunstsamling selv, ikke bare i antall, sånn rundt 300, mumler han, men også hvem han har verker av. 

– Jeg har alt fra Andy Warhol og Louise Bourgeois til artefakter. Jeg kjøper det jeg liker, unge kunstnere og har bilder av norske kunstnere. Ane Mette Hol og Dag Erik Elgin. De henger i leilighetene mine og på lager.

– Hva har det å si at du er kunstner selv når du kjøper kunst? 

– Jeg kjøper bare det jeg liker. Det må snakke til meg. Jeg har en annen erfaringsbakgrunn enn mange andre kjøpere. Jeg leser ikke teksten før jeg ser på et bilde. 

– Hva var det siste du kjøpte?

– Et landskapsfotografi av John Riddy. Det var for to dager siden.

FedEx rotet bort bilder

– Vil dere se litt i den andre enden av atelieret også? spør han. 

På et stort bord i det tilstøtende rommet ligger en haug med akvareller. Her kommer fargespekteret tydeligere frem. Bildene skulle ha vært med på utstillingen i New York i fjor og ble noen dager et mareritt for Innes. Ifølge FedEx hadde bildene forsvunnet. Han jobbet dag og natt for å lage nye bilder han selv kunne ta med på flyet til åpningen. Få dager før åpningen ankom bildene som var sendt med transportbyrået likevel galleriet. Dermed satt kunstneren igjen med et “dobbelt” sett, selv om de ikke er helt identiske.

– Er du involvert i prisingen av kunsten din?

– Nei. Jeg liker ikke pengeprat. Jeg har merket meg at prisene på kunst i Norge er lave. Jeg tror det henger sammen med at markedet ikke er så utviklet. 

Innes filosoferer rundt likheter mellom den skotske og den norske kulturen.

– Vi er begge fortellende kulturer. Det er ikke som i Italia hvor man først og fremst ser etter skjønnheten, sier han.

Det er negativt for etterspørselen etter kunst, mener han.

– Jeg blir alltid misunnelig på italienere. De legger merke til skjønnheten først. Men det er i ferd med å endre seg litt. Oslo har fått mange flotte museer og har gode støtteordninger, noe som også kan være et problem fordi du ikke må kjempe for det du lager.

Alt i hjemmet var fiolett

På vei ut går vi forbi et annet bord med små skisseblokker. Innes forteller at han starter dagen med å skrible litt. Sånn har han holdt på i alle år. Han kjøper de samme små blokkene. Fargene varierer fra dag til dag. 

– Kapital har hørt at lilla er sentralt i kunsten din?

– Ikke lilla, men fiolett, presiserer han.

– Dere skjønner, jeg hadde en onkel i oppveksten på 70-tallet. Hjemme hos ham var alt fiolett. Vegger, gulv, tak, gardinene. Det var utrolig stygt. Men det er en farge som er blitt med meg. Det høres kanskje rart ut at jeg har laget noe fint ut av noe så stygt. Ellers endrer det seg hvilke farger jeg liker best. Kanskje det er oransje i dag. Eller gult.