Vil være forløser for grønt skifte

– Er det én ting jeg tror jeg har vært god på, så er det å komme meg på det rette toget til rett tid. Men for hva da? Jo, for at det man holder på med skal bli viktig!

Slyngstads dype bassrøst har malt vel og lenge i møterommet i 5. etg. i Oksenøyveien 10, og nå nærmer han seg en viktig avklaring: overgangen fra Statens pensjonsfond – Utland (SPU), populært kalt Oljefondet – som han selv bidro sterkt til å skape – til et jobbliv med Røkke, Øyvind Eriksen og Aker Asset Management (AAM). Og spørsmålet om også han – filosofen og ledestjernen – til slutt gav etter og valgte det verdslige, mammon, pengene.

– Jeg er mye mer opptatt av hva vi får til, enn om det blir veldig økonomisk gunstig for meg. Vi lever utrolig kort, og vi kan ikke ta med oss noe når vi drar, så det er ikke viktig. Mange tror ikke på meg når jeg sier det, men dette handler ikke om penger, sier Slyngstad med lav, nesten innbitt stemme.

Ser 100 år frem

Mens verdens børser skjelver og hans tidligere arbeidsgiver laster opp aksjer på billigsalg, har Slyngstad nærmest rykket tilbake til start. I flere år var han rangert blant verdens 100 mektigste personer av businessbladet Forbes. Nå sykler han til jobben og driver mye med strategi- og rekrutteringsoppgaver, ganske så likt det han gjorde i Oljefondet helt tilbake i 1998.

– Du er mye mindre mektig nå?

– Man kan bruke slike ord på forskjellig måte. Jeg er ikke så veldig opptatt av hvordan det jeg gjør blir oppfattet akkurat nå. Derimot er jeg er veldig opptatt av hvordan det kommer til å bli oppfattet om ti, eller helst om 100 år. Noen vil si det er grenseløst ambisiøst, men det er det egentlig ikke. Det handler om at det du driver med har virkning. Når du først holder på med noe, er det jo veldig fint at det blir noe ut av det, lyder hans understatement.

– Blir det vanskeligere å nå målene når hovedeier Røkke har flyttet til Lugano og gjort sveitser av seg?

– Jeg har bare vært i Aker-systemet i seks måneder og to uker. Jeg tror du må finne andre som kan svare bedre på det.

– Røkke er hyllet, men er også kontroversiell. Var du noen gang i tvil om du ønsket å jobbe for ham?

– Nei, på ingen måte. Kjell Inge er en av de usedvanlige, helt særskilte, annerledestenkende. Sammen med Øyvind (Eriksen journ. anm.) vil han mest sannsynlig stå igjen som den viktigste industribyggeren i vår tid. En omdreining til, og dette blir Sam Eyde-historien for vår generasjon.

Røkkes største kupp

Røkke er uansett kjent for å slå kloa i flinke folk fra offentlig sektor, og Slyngstad er kanskje hans hittil største kupp. Hele 22 år i Oljefondet, hvorav 13 år som øverste sjef, har gitt ham status som internasjonal finanslegende og ført til at han bukkes inn der verdens viktigste pengefolk møtes. Slyngstad har i sterk grad bidratt til at nordmenn rår over en eventyrlig pengebinge, for tiden verdt om lag 12.000 milliarder kroner. Av og til henvender folk seg direkte og takker ham for innsatsen. Ikke bare skisserte han fondet; i 2008 sto han rak i stormen da verdiene stupte, og samtidig drev han bunnfiske av aksjer som gikk til himmels etter finanskrisen.

– La meg bare understreke: Dette gjorde vi sammen. I tillegg hadde vi kjempeflaks to ganger; først da Kina kom inn i Verdens handelsorganisasjon i 2001 og begynte urbaniseringen. Da eksploderte inntektene fra oljen, og vi fikk en fantastisk kontantstrøm. Siden aksjerallyet vi foretok etter den største finanskrisen noensinne. Det er hell begge deler.

– Noe riktig gjorde dere vel også?

– Vi var villige til å være eiere i stor skala. Det andre var at vi greide å få kjøpt mye aksjer da det snudde, sier Slyngstad og henger på en erkjennelse.

– Det var også mange ting vi ikke fikk til; for eksempel ønsket min forgjenger Knut Kjær og jeg at vi skulle eie andre ting enn bare aksjer. Eiendom, infrastruktur – og ikke minst fornybar infrastruktur. Det fikk vi jo ikke til. Det er jo veldig synd, blant annet fordi eiendom har ligget stille, mens alt annet har falt, sier han og oppsummerer lærdommen slik:

– I stedet for å kjøpe alt som finnes her og nå, burde vi laget en prosess for å kjøpe litt mer av det som kommer til å finnes i fremtiden.

Til gjengjeld er det visstnok det resten av karrieren hans skal handle om.

Fra fossilt til fornybar

Som statsansatt lå årslønnen hans på rundt syv millioner kroner, hvilket er godt under halvparten av lønnspakken til for eksempel Equinor-sjefen. Muligheter for langt rausere betaling venter når Slyngstad nå leder industrikonsernet Akers satsing på aktiv kapitalforvaltning, en virksomhet som han får til å høres ut som en gave til alle klodens folk. Men når ble egentlig Slyngstad så opptatt av å redde verden?

– Gjennom jobben i Oljefondet har jeg vært litt heldig som har kunnet følge med på hva som kommer til å skje med hensyn til investeringer i energiskiftet, fra fossilt til fornybar. Etter at jeg gikk av som sjef i 2020, er det bare dette jeg har jobbet med. Jeg har tenkt mye på hvem som kommer til å være spillere og hvordan dette faktisk kommer til å skje. Derfor tror jeg at jeg, nok en gang, er akkurat der det er mest spennende å være. Og jeg blåser i om jeg er sjef eller ikke, eller om jeg tjener mye eller ei. Jeg tror jeg er akkurat på riktig sted! Fordi jeg tror at dette potensielt kan bli enormt stort.

– Sier ikke de fleste det om sin nye jobb?

– Før jeg tok jobben tenkte jeg slik: Hvem kan ha maksimal nytte av det jeg kan bidra med? Aker-systemet er egentlig bare et speilbilde av norsk næringsliv og industri. Og skal det vi gjør i Norge spille noen rolle, må vi ta dette globalt. Jeg vet at jeg kjenner mange og at folk kommer til å høre på meg.

Hadde nesten hvem som helst sagt noe slikt, ville det høres ut som skryt, men fra Slyngstads munn lyder det mest som en grei konstatering.

– Når du ser alle selskapene Aker har til sammen, så utgjør det alle brikkene vi trenger i puslespillet for å gjennomføre energiskiftet, holder Slyngstad frem.

– Jeg tenker at vi i Aker, med 5.000 ingeniører bare i Aker Solutions, kan gjøre noe som er bra, men også nødvendig for planeten vi lever på. Det er i vår egen interesse at det skal være en fin planet, også for våre barn og barnebarn – og da må vi gjøre noe.

Som et eksempel trekker han frem energisituasjonen i Japan og Akers spesialkompetanse på flytende installasjoner.

– Japan importerer nesten 90 prosent av energien sin, og de må nå bygge ut havvind i stor skala rundt seg. Der er det ikke bare mulig, men også sannsynlig, at Aker kan gjøre en stor forskjell. Det kan åpne muligheten for at vi kommer dit med japansk kapital og norsk industri.

Katalysator

Og nettopp samspillet mellom industri og kapital opptar Slyngstad. I sin nye jobb vil han gjerne bidra til noe han ikke greide i Oljefondet, nemlig å bygge noe konkret og håndfast.

– Min generasjon som jobbet i finans har i stor grad drevet en type virksomhet hvor man har kjøpt og solgt til hverandre. Nå er vi nødt til – som samfunn – å gå tilbake og bygge om mye av det vi har holdt på med, fordi vi slipper ut for mye CO₂. Og i den enorme ombyggingen tror jeg finans faktisk kan spille en ganske stor rolle.

– Finans skal i større grad bidra til å redde verden?

– Det har vært veldig mange gode ønsker, og en tro på at dette skal løses på et politisk nivå, men det hjelper ikke før man faktisk begynner å gjøre en ordentlig jobb. Noen må sette på seg en hjelm og begynne å sveise eller bore. Lage undervannskabler eller flytende vindmøller. Og greia for meg er rett og slett: Hvordan kan jeg være en katalysator eller forløser for nettopp dette? Dette er neste skritt, og det ville jeg ikke fått til i Oljefondet, slår Slyngstad fast.

Aker Tech House som nabo

Så langt har Slyngstad og Aker Asset Managements bidrag gått ut på å etablere to ventureselskaper, to infrastrukturselskaper og et PE-selskap. Rett utenfor kontorvinduet hans bygger man nå Aker Tech House. 30.000 kvadratmeter som skal romme det internasjonale innovasjons- og teknologimiljøet som Aker etablerer innen IT og fornybar energi. Ifølge Slyngstad kommer faktisk hele samfunnet til å bli en enorm byggeplass i lang tid fremover. Et energiskifte har så enormt mange implikasjoner at vi knapt kan fatte det. Det blir opp til unge mennesker å finne løsningene. 

På vei opp fra resepsjonen i glass- og stålgiganten har vi støtt på noen av dem, og Slyngstad har, med munter mine, henledet Kapitals oppmerksomhet mot de unge medarbeiderne som strømmer inn i konsernet fra hele verden. Mange av dem med en kleskode som bryter med hva man forventer å se blant ingeniører og økonomer i Aker. Slik ser altså fremtiden ut, det er nerdenes tid. Og oppgavene er formidable.

– Men de revolusjonerende ideene har dere ennå ikke funnet?

– Nei, men de to venture-selskapene og de to infrastruktur-selskapene våre kommer forhåpentligvis alle fire til å gå ut med et fond i løpet av 2023. Hver og en kommer de fra første dag ut med tre til fem investeringer i konkrete virksomheter. Investeringene til de to venture-fondene er allerede identifisert, det er bare et spørsmål om når vi går ut offentlig, forteller han.

Tre av investeringene i det ene ventureselskapet, AtomaCapital, har oppstått i Clara Venture Labs i Bergen som huser 60 forskere, laboratorium og verksted. Det handler blant annet om nye typer teknologi for bruk både i verdensrommet og på havet. For sistnevnte dreier det seg om grønn skipsfart og brenselsceller til bruk på oljeplattformer, for å unngå elektrifisering offshore og heller bruke strømmen på land.

Det neste venture selskapet, AxisCapital, vil fokusere utlukkende på industriell software, og bygge på den kompetansen som finnes med Cognite og Aize på Fornebu.

De to infrastrukturselskapene vil fokusere på henholdsvis grønn energi, først og fremt havvind, og grønn industri, blant annet karbonfangst og -lagring.  På disse områdene tar Aker-systemet mål av seg til å bli verdensledende.

Hårete mål

Da Aker i fjor annonserte nyheten om at de hadde ansatt Slyngstad, avslørte de samtidig målet om å reise en billion kroner – tusen milliarder. Andre kapitalforvaltere mente, og mener fortsatt, at det er et “hårete mål”, selv om Aker ser for seg å surfe på den grønne investeringsbølgen. En kapitalforvalter Kapital har snakket med, sier det slik:

– Det er ikke sånn at Aker Asset Management kan gjøre rent bord her hjemme. De må også hente masse utenlandske kunder og gå ut i en global konkurranse om investorer. Dermed skal de kjempe mot mange veldig dyktige aktører, sier forvalteren, som legger til at i dårlige tider som nå, sitter pengene enda hardere hos investorene.

– Vil Slyngstads gode navn ha noe å si?

– Det kan jo være at han kan åpne noen dører i utlandet og bidra til få inn kapital, fordi han kjenner folk og dermed letter salgsjobben. På den annen side har han jo drevet mye med indeksforvaltning og ikke tatt så mange åpenbare veddemål, påpeker kilden.

En annen kapitalforvalter mener at en god del av investeringene sannsynligvis vil komme fra Aker-systemet, som for tiden renner over av penger.

– Om Aker treffer med timingen, så kan det være mulig å hente endel penger i dagens marked som allokerer mer og mer til grønt, sier forvalteren.

Fair å ha tvil

Selv er Slyngstad avslappet til skepsisen blant hjemlige konkurrenter.

– Det er helt fair om folk sier at de ikke har tro på at Aker får det til. Det får de mene hva de vil om. Men de infrastrukturfondene som kommer opp nå, er så store at det tallet, tusen milliarder kroner, er det flere forvaltere som går ut med.

Han var selv i dialog med Copenhagen Infrastructure Partners og Apollo, to store spillere, før de kommuniserte like høye summer som Aker. Og det stopper trolig ikke der, spår Slyngstad.

– I hvilken grad tror du ditt navn og rykte vil hjelpe med å få på plass pengene?

– Husk at logikken i infrastrukturfond er annerledes enn i endel andre aktivaklasser. Det er ikke sånn at vi sier “send oss penger, så skal vi se om vi kan finne noe”. Mulighetene våre for å lykkes avhenger så å si utelukkende av om vi på forhånd greier å finne de gode prosjektene.

For å illustrere forteller Slyngstad at gangen i dette ligner mye mer på da store, institusjonelle investorer kjøpte motorveier og flyplasser i Europa for ti år siden.

– Man finner “de store” investorene og sier dette har vi tenkt å gå for – vil dere bli med? De kommitterer ikke kapitalen før prosjektet er klart for å bli signet ut, utdyper han.

– Du har hatt suksess før, føler du på press for å levere igjen?

– At jeg har hatt jobben som oljefondsjef gjør at jeg er i en privilegert posisjon som øker sannsynligheten for å få det til. Jeg har forhåpentligvis fått bygget opp en kompetanse og forståelse av hva som trengs. Men jeg har ingen tanker som “hva hvis du ikke får det til”. Dette er så avgjørende å få til at det er viktig bare å gjøre et forsøk.

Nådde 10.000 milliarder – sa opp!

Måten Slyngstad sa opp på i Oljefondet var så spektakulær at den må nevnes. 25. oktober i 2019 var hele det offentlige Norge samlet på Oljemuseet i Stavanger for å feire 50-årsdagen for norsk olje- og gassutvinning. Der hadde man installert en stor ticker som løpende viste utviklingen i Oljefondets verdi. Og midt under festen passerte fondet 10.000 milliarder kroner. Alle nullene lyste opp på skjermen. Gjestene trodde det var tull, men det var et sammentreff av de helt sjeldne. Og mens folk gledet seg og skålte rundt ham, valgte Slyngstad å si opp jobben.

– En ting som har vært bra er at jeg – bortsett fra de første to årene under finanskrisen – ikke har blitt utsatt for noe negativt i denne jobben. I mange andre offentlige stillinger kan man fort bli det. Tilbakemeldingene har alltid vært veldig positive.

Også kommentatorer har merket seg at Slyngstad og hans kolleger har greid å bygge opp verdens største fond nesten helt uten kritisk debatt i offentligheten. En krusning om interne forhold har kommet i ny og ne, som da Kapital i 2016, under tittelen “Kunsten å lede Slyngstad”, skrev om maktkamper i Norges Bank og refererte til at dette i realiteten har handlet om “forsøkene på å styre den maktglade, egenrådige og dyktige sjefen for Oljefondet”.

– Kjenner du deg igjen i de beskrivelsene av deg selv? 

– Nei, men jeg har selvsagt et sterkt ønske om å få til det jeg synes er viktig, og mange ganger skulle jeg selvsagt fulgt de som hadde bedre vurderinger og bedre løsninger enn de jeg valgte.

Personlig autoritet og pondus er egenskaper folk som har jobbet med ham trekker frem. I tillegg til hans evne til å “ta rommet” – bli senter for oppmerksomheten, enten han er i City i London, på Wall Street i New York eller på kontoret i Oslo.

– Er dette en bevisst strategi?

– Jeg er bare meg selv, jeg, smiler Slyngstad avvæpnende før han utdyper:

– Ledelse er egentlig veldig enkelt; du må være til stede, følge med, og så må du være tenksom og reflektert. Uansett hva man holder på med, så må man spørre seg og tenke igjennom: Hvor er vi hen egentlig nå? Hvis du ikke har evne til å komme inn i et rom og si: Hva er det egentlig vi snakker om her, så blir det fort litt uinteressant, sier han og oppsummerer god ledelse slik:

– Nærvær, ærlighet og tenksomhet – og det siste er det viktigste.

Gikk for plommetomater

Etter mange intense år i Oljefondet, med øverste ansvar for løpende investeringsprosesser i alle tidssoner, har Slyngstad fått anledning til å samle tankene og roe litt mer ned. Døtrene har flyttet ut og blitt studenter, og han og ektefellen, billedkunstneren Heidi Glattre, bor vekselvis i Oscars gate på Frogner og i et hus på Røyse ved Tyrifjorden. I tillegg har familien kjøpt et småbruk på Tjoflott i Hardanger i Vestland fylke. Der har Slyngstad funnet noe som kan minne om “gubberoen”, og i år har han utvidet repertoaret med dyrking av plommetomater.

– Jeg forsøker å nærme meg litt Olav H. Hauge, forfatteren og fruktdyrkeren, som bodde rett borte i Ulvik. Nyvinningen i år er plommetomater, i fjor var det honning og 30 frukttrær. Jeg jukser litt, for økobonden ved siden av hjelper meg, ellers hadde jeg ikke greid å få det til, men gleden ved å gjøre dette er kjempestor.

– Forklar.

– Jeg er utrolig glad i å få noe til å gro og å bygge ting, det er noe helt eget. Men verden er jo blitt sånn at du ikke får bygget noe alene lenger. Du må ha med deg mennesker. Folk sier ofte at man skal ha tak i de beste og de flinkeste, men det er jo feil. Man skal ha de som er usedvanlige og helt forskjellige fra andre. 

– Hvordan finner du menneskene du vil ha med deg i Aker?

– Der er man fremdeles veldig avhengig av å spørre og lytte for å finne ut “hvem er du?”. Da jeg begynte i Oljefondet, fant vi stort sett våre ansatte selv. Vi ringte til professorer og slikt. Vi fikk jo tak i alle de som ikke ville fått jobb i McKinsey og Goldman Sachs, men som var minst like smarte.

Utfordringer med stramt arbeidsmarked har ikke rammet Slyngstad i hodejakten. Det renner inn med telefoner og henvendelser fra folk som vil jobbe for ham.

– I finans har mange vært drevet av betingelser og sånne ting, men her er det noe viktig vi skal gjøre. Alle er med på det.

– Hvor mange har du tatt med deg over fra Oljefondet?

– Syv stk. er rekruttert derfra, og ytterligere to til kommer før jul. Totalt har vi ansatt 33, slik sett ligger litt foran kjøreplanen, som sa 28 ved årsskiftet.

Ansetter 30-åringer

Når Slyngstad stort sett ansetter kvinner og menn som er halvparten så gamle som ham selv, er det ikke for å få litt fart på julebordet. Nei, han må rett og slett finne medarbeidere som vil være yrkesaktive så lenge som ferden med Akers nye prosjekter vil vare.

– Tidshorisonten politikerne gir er 2050. Det vil si at dette er et 30-års løp eller én generasjon. Da er det ikke noen vits i å ansette folk på min egen alder, og si de skal jobbe i 30 år.

Hans erfaring tilsier at det tar fem år å bygge opp et godt investeringsteam. Derfor er tiden knapp, selv om perspektivet må være langt.

– Du fyller 60 år i høst, blir dette din siste store karrieremessige utfordring?

– Ja, men jeg ser dette mer som at nå skal jeg sette i gang neste generasjon. Det er de som må løse dette. Folk mener kanskje jeg tar hardt i, men jeg mener at Oljefondet var en av de tre beste tingene som vår generasjon fikk til. Den generasjonen som kommer nå, må greie å få til et energiskifte. 

– Inntrykket er at verdens klimautfordringer øker kraftig. Er du fortsatt optimist på vegne av menneskeheten?

– Ja, vi får det til. Det har bare ikke demret for oss hvor mye vi faktisk er nødt til å endre på i måten vi lever på. Det er så mange biter av denne økonomien som vi skal skru og endre på. Man kan nesten bli litt matt.

Hegel, Heidegger og Kant

Men store utfordringer har alltid trigget Slyngstad, ja nesten styrt hans liv. Han koser seg for eksempel med særs innviklede problemer som styrevervet i Deutsche Bank gir ham. Som 28-åring dro han til Japan for å skrive en doktorgrad om begrepet penger – med japansk statsstipend. Da han valgte å dra til keiserdømmet i Øst-Asia, var det ikke fordi han var fristet av sushi og ramen.

– Jeg dro til dit først og fremst fordi kompleksiteten i språket er mye høyere enn i noe annet språk. Tre alfabeter satt oppå hverandre, og en veldig sosial kontekst på språkbruken, så det var mer den tankemessige utfordringen som lå bak.

Etter verneplikten tok han like godt fire utdannelser til mastergradsnivå – i løpet av fire år. Jus, siviløkonom, samfunnsøkonomi og statsvitenskap. Deretter reiste han verden rundt i fire år, mens han leste de tyngste tyske filosofene: Hegel, Heidegger og Kant. Reiseruten gikk til stadig mer farefulle områder på kloden, og underveis kvittet han seg med mer og mer bagasje. Til slutt dro han uten ryggsekk. Ekstra sokker og underbukser bar han med seg i lommene på en stor frakk.

– Det som jeg har gjort i mitt liv, er å presse alt veldig langt. Da jeg kom til Handelshøyskolen i Bergen, aksepterte jeg ikke premisset om at første avdeling skulle ta tre år. Jeg spurte heller: Hvorfor kan det ikke bare ta tre måneder?

Som student kunne han ta fatt i en ny lærebok, lese den natten igjennom, ta eksamen neste dag og få toppkarakter.

– Jeg tror mange kan gjøre det, men det er nesten ingen som setter seg selv i den situasjonen. Ikke er vi bedt om opptre slik heller.

– Vi er oppfordret til å leve komfortable liv?

– Ja, og nettopp derfor er jeg redd for å ansette de “beste og flinkeste”. Ja, best og flinkest – men til hva? Å gjøre akkurat det de har fått beskjed om å gjøre? Jeg vil heller ansette en person som er usedvanlig, i den betydning at vedkommende ikke følger sedvane, men er særskilt, av og til litt sær, og skilt fra de andre, men likevel har noe ekstra. Det gir mulighet for “å flytte” et eller annet, sier han og legger til:

– Men så må man jo få alle disse personlighetene til å fungere sammen – og det er jo selvsagt mye vanskeligere.

Sagt med andre ord: en drømmeoppgave.