Eiendomskonge jakter gjennombruddet

– Tid betyr glede og å realisere sitt potensial. Ikke minst skape ting sammen med andre. Ordet sammen er viktig. Jeg tenker også mye på tid fordi det er vår aller viktigste ressurs. Tid er den eneste virkelige kapitalen et menneske har og som ingen av oss har råd til å miste. Det er et samisk uttrykk som sier at “Tiden går ikke, den kommer”. Det liker jeg godt. Det er også fint å vite at hver eneste dag er en ny sjanse.

– Hva bruker du tid på?

– Hele livet har jeg vært på søken etter ny kunnskap. Derfor prøver jeg å gjøre mye forskjellig. Jeg er en ganske ustrukturert person, men nå har jeg lært meg nytten av struktur og organisering fordi det gir mer tid.

Dons bruker minst fire timer hver dag på musikk. Han lytter, spiller, komponerer og skriver tekster.

– Mye av det jeg har på hjertet får jeg uttrykt i musikken. Musikk gjør meg til et helt menneske som igjen bidrar til den positive utviklingen av Pellerin. Så går endel tid til min far på snart 98 år. Vi har mange interessante diskusjoner, fordi vi har ulike synspunkter på så mangt, og han gir meg ofte viktig korreksjon.

– Er tid penger?

– Tid er mye viktigere enn penger. Tid er en gave. Jeg har skrevet en sang som heter “Ut av byen” som handler om å tørre å leve i nuet og slippe seg løs. Være fri. En sang om absolutt ingenting, men samtidig om alt. Kanskje alle mine sanger handler om tid og hvordan man bruker tiden man har?

Folk som vil deg vel

Tidligere fysioterapeut, nå byutvikler og musiker Roar Dons har gjennom selskapet Pellerin bygget opp en eiendomsportefølje på over 70.000 kvadratmeter næringslokaler i Tromsø sentrum. I tillegg har konsernet flere tomter med betydelig utviklingspotensial. Pellerin eier også, sammen med Aspelin Ramm, hotellet The Edge som i dag leies ut til Petter Stordalen. Som den største eiendomsforvalteren i Tromsø ble han vurdert til milliardær av Kapital i 2020, mens han året etter ble satt ned med 100 millioner og falt ut av listen over Norges 400 rikeste.

– Hvordan har coronatiden vært?

– Selv om det har vært en rar og vanskelig tid, har det også for meg vært en gave fordi jeg har fått tid til å arbeide enda mer med musikken min. I tillegg ble min mellomste sønn, Mathias, som er profesjonell gitarist i England, coronafast i Tromsø fra april 2020 til september 2021, og sammen har vi spilt mye og skapt ny musikk. I 2021 gjennomførte jeg også det litt vel ambisiøse prosjektet med å gi ut en ny låt hver måned.

– Men du har tatt et regnskapsmessig tap på over 250 millioner kroner?

– Rent økonomisk har nedstengningen kostet oss mye, men penger er ikke alt. Vi har hjulpet våre leietagere fordi vi ønsker å beholde dem. At vi i tillegg nå bygger landets fremste leilighetshotell med Bjørvika Apartments som leietagere, viser drivkraften i vår flotte organisasjon. Vi har engasjerte, dyktige folk i styret som Peter Groth, Terje Ermesjø og Cecilie Amdahl som har tro på potensialet i Pellerin. Folk som vil oss vel, og som bidrar enormt. Det er ingen selvfølge at alle vil deg vel.

– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

– Den begynner ved syvtiden med en kopp kaffe før jeg starter med musikken. Jeg har også i løpet av coronatiden begynt å trene med en PT tre ganger i uken, både for å bli sterkere og for å holde alderen på avstand. Å være sterk gjør meg dessuten tryggere på scenen. Tidligere brukte jeg lite tid på meg selv, men det er utrolig viktig for å kunne yte. Så er jeg noen timer på kontoret, før jeg igjen går tilbake til musikken.

– Du bruker altså mer tid på musikk enn din milliardbutikk?

– Jeg forsøker å opptre profesjonelt som eier og styreleder i selskapet. Den operative ledelsen med daglig drift har jeg overlatt til vår konsernsjef og hans dyktige medarbeidere. Systemene og organisasjonsstrukturen som er bygget opp, og ikke minst mine styrekolleger, gjør at jeg nettopp kan bruke mye mer tid på musikken.

I 2018 bodde Dons og kona et halvt år i New York fordi kona lokket med at han kunne spille inn en låt i et ekte amerikansk studio. Det ble til et album med ti sanger.

– En dag mannet jeg meg opp og ringte til byutviklingsavdelingen i NYC og fortalte at jeg holdt på med det samme i Tromsø, og om vi kunne komme på besøk. Jammen svarte de ja. Besøket ble en kjempeinspirasjon - og gav meg ideer til både størrelser og konsepter jeg tok med videre. På sikt skal vi bygge Tromsøs svar på Tjuvholmen ute i Tromsøysundet.

Fra margarin til eiendom

Pellerins virksomhet var opprinnelig bygd opp rundt produksjon av margarin, etablert i 1876 av franske Auguste Pellerin som hadde verdenspatentet på margarin. Etter andre verdenskrig ble alt av Pellerins margarinproduksjon flyttet til Tromsø, med Karl Jacob Dons, Roars far, som øverste leder. På dette tidspunktet var Roars far blitt aksjonær i Pellerin. Roar Dons drev selv et selskap innen manuell terapi etter tre år med fysioterapiutdannelse i Berlin. Etter hvert ble han med i ledelsen. På midten av 1990-tallet kjøpte Mustad industrier margarinproduksjonen og la ned virksomheten i Tromsø. Roar Dons videreførte selskapet som en by- og eiendomsutvikler med utgangspunkt i eiendommene selskapet hadde, samt å forvalte eiendommer for andre.

– Før drev du med rehabilitering av skrøpelige kropper. Nå er det medtatte bygninger du knar på?

– Ja, jeg eier tre vakre trebrygger på indre havn i Tromsø som jeg ønsker vi skal bevare. Mange har sagt at jeg er dristig, at det der er bare et pengesluk. Men skal vi drive med byutvikling, må vi også holde på med vanskelige prosjekter. Byutvikling krever samfunnsansvar. Vi brenner for å gi menneskene i Tromsø gode byrom som fremmer harmoni. Alle som har ledet Pellerin gjennom både oppgangstider, nedgangstider, krigstid og fredstid, fra margarinfabrikk til nå byutviklingsaktør, har hatt god sikt fremover. Min bestefars ordtak: “Hatten av for fortiden, men jakken av for fremtiden”, skal videreføres.

– Det var mye støy rundt bygging av hotellet “The Edge”?

– Ja, det var mange som ikke trodde på prosjektet. I nesten ti år var det bare et luftslott, og noen kritikere mente at det opprinnelige hotellprosjektet var altfor høyt og ville ødelegge sentrum. Etter nesten ti år på vent endret vi prosjektet fundamentalt til “The Edge“ slik det er i dag, tegnet av Niels Torp. Det var spektakulært, banebrytende og kostbart med høy kvalitet. Jeg hadde egentlig ikke nok kapital og kunnskap, men bare måneder før reguleringsplanen gikk ut landet vi prosjektet sammen med Aspelin Ramm, med Asle Røyert og Peter Groth i spissen.

Gatemusikeren

Roar Dons har variert bakgrunn som sanger og gitarist, og debuterte på scenen som vokalist allerede som 12-åring. I ungdomstiden var han med i flere band. Nå har han verdensstjerner som Steve Gadd, Mari Boine og Anneli Drecker med på laget.

– Hva gir musikken deg?

– Musikken betyr alt. Jeg har blitt en bedre eier og forretningsmann etter at jeg fordypet meg i musikken igjen.

– Er det en ulempe å være musiker og nestenmilliardær, at du ikke blir tatt seriøst?

– Ja, og jeg har hatt uendelig mange kvaler. Klart jeg har vært kjemperedd for kritikken. Flere tenker nok: “det må ha rabla helt for han Roar. Går det an?” Så skjer det at folk blir så begeistra. De som har kjent meg siden barndommen, vet at jeg var musiker før jeg ble alt det andre. Kanskje verden også ser meg en dag?

– Ikke mange med en formue som din reiser rundt på campingplasser eller julemarkeder for å spille gitar og synge?

– Vel, mitt største ønske er “å spille og bli spilt”. Jeg har stor glede av å spille live – uansett hvor mange som kommer for å høre på. Det er i møtet med publikum, når jeg ser hva musikken kan bety for andre, at inspirasjonen og gleden øker. Det å stå alene med gitaren og ha julekonserter hvor det sitter 50 stykker tettpakka, 50 personer som har kjøpt billett for tre måneder siden bare for å komme på denne konserten, er stort. Da er jeg veldig nervøs, men når jeg ser at de sitter som lys, lytter og synger med, gir det utrolig mye glede.

– Ser du mye på klokken?

– Ja, og da tenker jeg: Søren heller, er den blitt så mye?

– Hva slags klokke har du på armen?

– Jeg er en stolt eier av en TAG Heuer Monaco Vintage Limited Edition Calibre 11, basert på den Steve McQueen hadde i filmen “Le Mans” fra 1971. Jeg tror denne versjonen bare er laget i 1.000 eksemplarer. Kona mi, Sif, er legendarisk opptatt av Formel 1 og Le Mans. Hun klarte å lure meg inn i en liten familieeid klokkebutikk på 5th Avenue i New York i 2012. Hun pekte på klokka og visste alt om uret. Sammen med en ivrig klokkeselger ble jeg et lett bytte. Jeg hadde aldri kjøpt en så dyr klokke, så jeg måtte ut på en kafe og tenke meg om. I dag er jeg utrolig glad for den!

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Ja, huff. Jeg kommer litt for ofte for seint, fordi jeg tror jeg rekker mer enn jeg klarer. Særlig hvis noen setter grenser og skal begrense meg. Kona kaller meg en tidsoptimist, og jeg har oppdaget at hun legger inn ekstra marginer for meg.

– Og hvis andre kommer sent til deg?

– Det går helt greit.

– Hva er din største skuffelse?

– Går det an å si – å være trist? Jeg var veldig lei meg da min mor døde for tre år siden. Kjærligheten til min mamma og den siste tiden med henne var utrolig fin. Jeg var mye rundt henne.

Irriteres av spill for galleriet

– Dveler du ved tid?

– Nei, jeg gjør ikke det.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har tenkt at nå orker jeg ikke mer?

– Alle har vel dårlige dager. Dager hvor vi føler vi ikke får gjort nok. Jeg merker at når jeg holder på med mye, så kverner det litt for mye grubling i hodet på natta.

– Som for eksempel?

– Kanskje vi burde ha gjort noe annerledes med det byggeprosjektet eller hvorfor spiller de ikke den nye, fine låta mi mer på radioen. Det å gå igjennom en skilsmisse var en for meg dramatisk og lang prosess som varte i flere år. Da brukte jeg mye tid på dialog og søkte råd hos psykolog for å bearbeide egne følelser. Jeg var veldig redd for å miste nærheten til mine barn, men det ble snarere tvert om. I dag har jeg et veldig greit forhold til min tidligere kone. Det handler om å komme seg videre i livet for begge parter.

– Hva irriterer deg mest?

– Urett. Det å se at folk har det vanskelig. Jeg liker heller ikke løgner eller spill for galleriet. Så irriteres jeg av folk som bare babler i vei med det de sjøl har på hjertet – uten å lytte. Når det er sagt, er jeg selv en veldig utålmodig person som prater mye fordi jeg blir så engasjert.

– Føler du deg noen ganger ensom?

– Ja, og jeg tenker mye på ensomhet. Jeg har flere sanger som berører dette temaet. “Lysår” er en sang om alle som “svever” rundt i samfunnet med alle andre, men som føler seg ytterst alene. Sangen “Ensom vei” er nok likevel den som skildrer ensomhet sterkest. Jeg er litt redd for å være alene, men heldigvis har jeg en nydelig kone som jeg elsker og som er støttende og som klarer å skyve meg ut.

Da Dons fylte 60, ga hun ham en plakat hvor det sto at han skulle ha en konsert i en kjellerbar i Tromsø tre måneder senere.

– Vet du, den gaven endret alt med hensyn til min profesjonelle ambisjon når det gjaldt musikk. Hun løftet meg frem, og gaven ble et vendepunkt.

– Hva er du urolig for?

– Jeg blir urolig av mye. Ofte detaljer og beslutninger jeg har tatt.

– Hva er du mest stolt av?

– Barna mine. Min datter Karoline har nettopp fått en stor rolle i en svensk musikal, min mellomste sønn Mathias jobber som gitarist på musikalen The Book of Mormon i England og Marcus som er finansdirektør i Pellerin og driver selskapet sammen med de ansatte til nye høyder.

– Tviler du på deg selv?

– Ja, det er mye som jeg tviler meg frem til. Så når noen gir meg kritikk og sier: “Roar, det der var vel ikke så lurt”, kommer tvilen. Det heter seg at man trenger styrke for å være helt sikker, man trenger mot for å tvile. Mot har jeg fått fra både min far og min mor.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Det er et råd jeg fikk som liten og som jeg har fulgt meg hele livet: “Følg hjertet ditt, våg å være deg selv og tro på deg selv.” Noen ganger opplever du noe som setter spor for resten av livet, og de dypeste sporene setter du når du beveger deg ut på kanten.