Enorm etterspørsel etter karbonkreditter

Årsaken til økningen er sammensatt. Ifølge Verdensbanken er en viktig faktor at stadig flere selskaper setter seg mål om å bli nullutslippsselskaper – det vil si å fjerne like mye klimagasser fra atmosfæren som selskapet slipper ut. 

Ifølge Universitetet i Oxford har over 20 prosent av verdens 2.000 største selskaper bundet seg til å bli nullutslippsselskaper. Til sammen representerer selskapene en omsetning på 112 milliarder kroner. Karbonkreditter er et viktig ledd for at selskapene skal nå klimamålene sine.

Denne saken er en del av en serie artikler om ESG-sektoren hvor Kapital belyser forskjellige aspekter ved denne voksende trenden. Les de andre sakene i artikkelserien ved å følge lenkene under:

Skiller seg fra kvoter

Markedet er best kjent som “carbon offset market”, og oversettes til det frivillige karbonmarkedet. Ideen er at du betaler andre for å kutte utslipp, eller fjerne klimagasser fra atmosfæren, som en kompensasjon for egne utslipp.

Det er viktig å skille mellom det regulerte karbonmarkedet, hvor tillatelsen til å slippe ut ett tonn CO₂-ekvivalenter defineres som en kvote, som EUs klimakvoter. Kina har nylig lansert et eget kvotesystem som blir det største karbonmarkedet i verden.

I det regulerte markedet tildeler, eller auksjonerer, stater og myndighetene en viss mengde kvoter til bedriftene som så kan selges og kjøpes mellom ulike bedrifter eller land. EUs kvotemarked har også rekordhøye priser nå, mye på grunn av en forsterket klimapolitikk og tilhørende kutt i tilgjengelige kvoter.

Derimot er det frivillige karbonmarkedet nettopp frivillig, og handler ikke om tillatelser, men et ønske fra selskapene om å redusere utslipp. Kompensasjon for ett tonn CO₂-ekvivalenter omtales som en kreditt. Kvoter eksisterer i et visst antall, på samme måte som penger. 

Siden det frivillige markedet er uregulert, finnes det ikke noe tak på antall kreditter det er lov å skape og selge. 

Asbjørn Torvanger, samfunnsøkonom og seniorforsker i Cicero, Senter for internasjonal klimaforskning, har fordypet seg i klimafinans. Han sier EU tidligere var bekymret for at en stor økning i kreditter ville skape inflasjon i markedet, og undergrave kvotesystemet. 

– Markedet blir enormt

Et av selskapene som har gått kraftig til verks for å kutte klimagassutslipp er teknologiselskapet Microsoft, delvis ved hjelp av karbonkreditt.

– Det frivillige karbonmarkedet er et nytt industrielt marked som vokser raskt og som kan bli enormt. Delvis blir markedet drevet av selskaper som ønsker et negativt CO₂-avtrykk, og man ser nye forretningsmodeller samtidig som det skjer mye innovasjon. Så vidt meg bekjent er det ingen i Norge som har skrevet om dette, sier Shahzad Rana, teknologidirektør i Microsoft Norge.

Når det gjelder energiforbruk ligger Kina på topp, deretter USA, og på tredjeplass finner vi datasentrene, ifølge Darryl Willis, energidirektør i Microsoft.

I januar 2020 kunngjorde teknologigiganten at de forpliktet seg til å bli karbonnegative innen 2030, og innen 2050 skal de ha fjernet all klimagass fra atmosfæren som selskapet har sluppet ut siden opprinnelsen i 1975. Måten de vil gjøre det på er å halvere egne utslipp, og kjøpe karbonkreditter for å kompensere for resten.

Open source

– I januar 2021 hadde vi kjøpt karbonkreditter tilsvarende 1,3 millioner tonn C0₂-e fra 15 prosjekter rundt om i verden til en snittpris på 20 dollar pr. tonn, skriver Elizabeth Willmott, direktør for karbonprogrammet til Microsoft i en epost til Kapital.

Microsoft gir innsyn i arbeidet med sine klimamål, såkalt open source. Selskapets portefølje med prosjekter forteller oss at de kjøpte kreditter for å kompensere for 1,1 million tonn karbonutslipp fra prosjekt som driver med bevaring og restaurering av skog og tilhørende økosystem. 

0,2 millioner tonn av utslippene ble kompensert ved at bønder i USA blir betalt for at dyrene deres bytter beite ofte, gresser over store områder og dermed binder mer karbon i jorden. Det bidrar i tillegg til større biodiversitet, sunnere dyr og mindre bruk av kraftfôr. 

Noen tusen tonn kreditter kjøpte teknologiselskapet fra prosjekter som utvikler teknologi for å fange CO_2ll-e direkte fra atmosfæren, for deretter å bli lagret. Ett prosjekt er det sveitsiske selskapet Climeworks, som ved hjelp av en maskin på Island skal fjerne klimagasser fra atmosfæren og injisere det i bakken hvor gassene skal mineraliseres og gjøres om til stein.

– Mangler standard

For at et prosjekt skal kunne selge frivillige karbonkreditter til selskaper er det flere kriterier som burde oppfylles. Prosjektet må ikke kunne eksistere uten karbonfinansiering. Er det lønnsomt uten salg av karbonkreditter, ville det uansett blitt gjennomført, og finansieringen bidrar dermed ikke til reelle kutt. 

Prosjektet kan gjerne bidra med noe i tillegg til utslippskutt, som for eksempel lokale arbeidsplasser, likestilling, biodiversitet eller andre bærekraftmål, og prosjektets utslippskutt må verifiseres av en tredjepart.

Men i dag finnes det ikke finnes en felles standard, eller kontrollenhet.

I et blogginnlegg uttrykker Microsofts bærekraftsdirektør, Lucas Joppa, frustrasjon over det umodne karbonmarkedet.

“Hvis markedet ikke modnes raskt, vil det bli overveldet av etterspørselen som vil komme. Det frivillige karbonmarkedet er lite transparent, uten en felles standard og dårlig forstått av både nåværende og fremtidige kunder.”

Teknologigiganten har satt ned et stort team for å navigere i karbonmarkedet. Etter en utlysning mottok de tilbud fra 189 prosjekter som angivelig kunne fjerne 154 millioner tonn CO₂-e. Men bare 55 millioner tonn var tilgjengelig nå, og bare to millioner tonn møtte Microsofts kvalitetskrav til verifiserte utslippskutt.

– Klimautfordringen er mainstream

– Årsaken til at det frivillige karbonmarkedet stiger nå er en reaksjon fra næringslivet på en generell utfordring i samfunnet, sier Asbjørn Torvanger i Cicero.
Han sikter til klimakrisen, Paris-avtalen og EUs innstramminger. Forbrukere etterspør tjenester og produkter som gjør minst mulig skade på jorden. Mennesket har sluppet ut to billioner tonn klimagasser til atmosfæren, det meste etter 1950. Hvert år slipper vi ut 50 milliarder tonn CO₂-e.

– Klimautfordringen er mainstream nå. De aller fleste forstår at politikken og verden må bevege seg i en grønn retning, sier Torvanger.

Han synes det er positivt at bedrifter ønsker å støtte prosjekt som kutter utslipp, eller bidrar til å ta klimagasser ut av atmosfæren.

– Jeg tolker det slik at de vil være litt i forkant av de grønnere reguleringene som kommer. Selskapene bygger kapasitet og lærdom om klimagassutslipp. Ved å være tidlig ute kan de også posisjonere seg rent økonomisk. Det er mange nye selskaper som prøver å etablere seg på ulike teknologier for utslippskutt, sier han.

Omdømme er også et viktig element, og prosjektene som selger karbonkreditter kommuniserer tydelig hvordan klimakuttene kan markedsføres til selskapets kunder. Ifølge State of the Voluntary Carbon Market 2021 er de mest aktive kjøperne i markedet selskaper innen energi, finans, forsikring og forbruksvarer – bransjer som sliter med å gjøre raske, store utslippskutt i egen drift.

– Ved å kjøpe utslippskutt viser næringslivet at de tar samfunnsansvar for klima og miljø. Det er positivt for omdømmet, sier Torvanger.

– Initiativ fra næringslivet

Seniorforskeren forteller at “carbon offsets” vokser frem på initiativ fra det private næringslivet. 

Kreditter i det frivillige kvotemarkedet har fellestrekk med The Clean Development Mechanism (CDM), som ble etablert under Kyoto-protokollen i 2006. Mekanismen var en mulighet for stater til å kjøpe kreditter i prosjekter i u-land for å kompensere for egne utslipp, og dermed nå sine forpliktelser i klimaavtalen. En viktig forskjell er at CDM hadde en standard og var strengt regulert. Denne mekanismen gikk på å redusere utslipp, for eksempel ved å erstatte gasskraft med solenergi, men omfattet ikke fjerning av CO₂-e fra atmosfæren, som skogplanting eller karbonlagring i berggrunn. 
– Selv om det var et strengt regime i CDM, så var det studier som viste at det ble overdrevet hvor store klimakuttene var i realiteten, sier Torvanger. 

– Problematisk av en rekke årsaker

– Det frivillige karbonmarkedet er problematisk av en rekke årsaker. Først og fremst fordi det mangler regulering, sier han.

Cicero-forskeren har blitt invitert inn i en nordisk gruppe som skal se på dette med klimakreditter i det frivillige markedet. Han tror samarbeid på nordisk plan kan ha effekt på det som skjer internasjonalt og i EU.

– Det trengs en internasjonal standard slik at en kan bevise at utslippene et prosjekt hevder at de kutter, faktisk blir kuttet. Nå kan en bedrift skryte av at de har kuttet en viss mengde CO₂-e, men så viser det seg at prosjektet har fungert dårlig, sier han.

– Ustabil lagring 

En annen utfordring er arealbruk. Ifølge Ecosystem Marketplaces rapport State of the Voluntary Carbon Market 2021 er naturbaserte løsninger, som bevaring og planting av skog, spesielt ettertraktede prosjekter. Markedet for disse kredittene vokste med 280 prosent fra 2020 til 2021.

– Når markedet nå vokser, og mange skal inn, vil det legge beslag på arealer som kan få uheldige konsekvenser. De fleste arealer er i bruk, og om du planter skog på et slikt areal, hva skjer da med tilgang på vann og eksisterende biomangfold på stedet? Jeg er overbevist om at det blir mangel på areal som er egnet til dette, sier Torvanger.

Han stiller også spørsmål om hvor stabil denne lagringen av klimagasser er. Spesielt i utviklingsland, som ofte har mindre kontroll. Verdensbankens rapport slår fast at majoriteten av kredittene selges av prosjekter basert i Asia, Latin-Amerika og Afrika.

– Om du kjøper kreditter for å binde 200 tonn karbon i en skog i Brasil, hva skjer med denne skogen om 20 år? Blir den hugget, eller rammet av brann, som vi stadig oftere ser nå, går karbonet rett opp i atmosfæren, sier han.

Kreditter opp i røyk

Deler av karbonfjerningsprogrammet til Microsoft gikk opp i røyk under de store skogbrannene i USA i år.

– Vi kjøpte klimakreditter i skoger som nå står i brann, sa Microsofts ansvarlige for karbonprogrammet, Elizabeth Willmott, til den britiske avisen The Independent i august i år. 

Hittil i 2021 har over 4.000 kvadratkilometer med skog brent ned i USA, ifølge amerikanske myndigheter. Et område på størrelse med Kyoto i Japan, eller tidligere Østfold fylke.

Det er andre året på rad det settes skogbrann-rekorder i Amerika.

Willmott ønsker ikke at Microsoft skal slutte å investere i naturbaserte løsninger av den grunn.

– Men det krever at vi er spesielt smarte når vi kjøper klimakreditter. En må regne ut risiko for denne typen hendelser, og på samme måte som en kjøper forsikringer må en sette til side en andel kreditter for å kunne kompensere for uforutsette hendelser, sier hun.

Willmott understreker at Microsoft har lært at bufferen som settes opp av prosjektene, er for liten sett opp mot risikoen.

– Men vi har så dårlig tid til å bremse klimakrisen at det er ikke aktuelt å sitte og vente på den perfekte løsningen. Det betyr at vi fortsetter å finansiere naturlige løsninger, som bevaring av skog, som ikke lagrer klimagasser for alltid, men som er umiddelbart tilgjengelig. Samtidig skal vi investere i teknologi som fanger og lagrer CO₂-e permanent, skriver Willmott.

– Markedet må øke med hundregangen

En annen kritikk av det frivillige karbonmarkedet er prisnivået. I sin 2021-rapport fastslår Verdensbanken at bare 3,76 prosent av globale utslipp kompenseres med en karbonpris som tilsier at verden skal klare å stoppe temperaturstigningen på to grader celsius. For å klare hovedmålet i Paris-avtalen, som alle verdens land har bundet seg til, på 1,5 grader må det, allerede det kommende tiåret, koste 160 dollar pr. tonn CO₂. I dag ligger snittprisen i det frivillige karbonmarkedet på tre dollar.

Tidligere guvernør i Bank of England, og FNs spesialutsending for klimahandling, Mark Carney, leder initiativet Taskforce on Scaling Voluntary Carbon Markets. Derfra hevdes det at markedet må øke med hundreganger’n innen 2050 om vi skal nå målene i Paris-avtalen. Initiativet jobber med å utvikle en standard som skal sikre kvalitet i karbonkredittene.

– Utslippskutt på billigsalg

Stig Schjølset er fagsjef i miljøstiftelsen Zero. Han kom fra stillingen som fagdirektør i Klima- og miljødepartementet, og før det var han leder for analyse av karbonmarked og klima i Thomson Reuters Point Carbon. Schjølset mener mye av karbonkredittene som selges i det frivillige markedet stammer fra gamle prosjekter.

– Noen av prosjektene for fornybar energi, som jeg ser norske selskaper kjøper karbonkreditter fra, er i land som ble definert som utviklingsland da Kyoto-protokollen ble signert, men som har hevet seg nå, som Brasil, India og Kina. Det var kanskje nødvendig for et vindprosjekt i Kina å få klimafinansiering i 2014, men problemet er at den vindparken er ferdig, lønnsom og nedbetalt nå, men kan selge karbonkreditter i 10–15 år til. Kjøper du disse, bidrar du ikke til kutt av klimagasser, men putter penger i lommen til en megler eller prosjektutvikler, sier fagsjefen.

Slike prosjekter er gjerne verifisert av en tredjepart, og følger en FN-standard, men om du ser etter, er prosjektet realisert for ti år siden.

– De produserer vindenergi med en marginalkostnad på omtrent null. Disse karbonkredittene selges gjerne for mellom tre og ti dollar pr. tonn CO₂. Det er billigsalg, fordi du får ikke det du tror du betaler for, sier Schjølset.

– Markedet er en jungel

Han mener en av hovedutfordringene med det frivillige karbonmarkedet er at det er så komplekst.

– Det er en jungel. Skal du kjøpe carbon offsets, må du bruke mye ressurser på å forstå markedet. Man går frem ved å kontakte meglere og prosjektutviklere som gir deg en smørbrødliste med ulike standarder, sier Schjølset.

Å finne de gode prosjektene er som nåla i høystakken.

– Det er en utrolig vanskelig avgjørelse å ta for en bærekraftsansvarlig alene. Har du ikke ressurser til å gjøre det ordentlig, er det bedre å la være, sier fagsjefen, og legger til:

– Karbonkreditter, eller offsets, brukes for ofte som en lettvint løsning nå i stedet for å kutte egne utslipp, eller markedsføre egen klimanøytralitet for tidlig, mener han.

Selv om markedet er umodent i dag, vil ikke Zero avskrive at kreditter kan være en viktig løsning i fremtiden.

– I dag er det et lite marked, som starter litt fra scratch. Men interessen har økt veldig, og vi venter en enorm vekst, og forhåpentlig modning, de neste årene, sier Schjølset.

Shell selger kreditter

Verdensbankens analyse viser at i oktober 2020 hadde 1.565 selskaper på verdensbasis bundet seg til å bli nullutslippsselskaper. Rapporten State of the Voluntary Carbon Market 2021 viser at selskapers rasjonale for å kjøpe klimakreditter ikke bare er å dekke egne klimamål, men også å gi kundene en mulighet til å kompensere utslipp de genererer ved å handle med selskapet. 

Olje- og gass-selskapet Shell har bundet seg til å bli et nullutslippselskap, og har annonsert at de skal tilby 120 millioner karbonkreditter i året innen 2030. 

Til sammenligning var det totale frivillige karbonmarkedet på 104 millioner karbonkreditter i 2019.

Shell kjøper ikke kreditter for å kompensere for egne utslipp, men bygger opp en portefølje med miljøsertifiserte prosjekter som genererer verifiserbare karbonkreditter for salg til kunder via “trading hubs” i Shanghai og London. Privatkunder på Shell-stasjoner i noen europeiske land hvor selskapet tilbyr hydrogen og elektrisitet som alternative drivstoffer, kan kjøpe karbonkreditter via automaten for bensin eller dieselen de fyller på tanken.

Marianne Olsnes, administrerende direktør i Norske Shell, mener verdens myndigheter bør kreve at karbonkredittene følger en overordnet standard.

– Det er viktig for tilliten til disse løsningene at de er transparente og verifiserbare når det gjelder effekt. Vi ønsker først og fremst å hjelpe våre kunder med å fjerne utslipp ved å tilby fornybare eller avkarboniserte løsninger, deretter å hjelpe dem å redusere utslipp. Som siste løsning vil vi tilby dem å ta i bruk karbonkreditter, sier Olsnes.

– Kreditter som siste utvei

Olje- og gasselskapet investerer 100 millioner dollar i året i naturprosjekter for å tilby kundene sine karbonkreditter. I tillegg investerer Shell i løsninger som fjerner CO₂-e, og eier blant annet 30 prosent av Northern Lights sammen med Equinor og Total. Til industrielle kunder som slipper ut mye klimagasser er dette et av alternativene Shell tilbyr – skipstransport av CO₂-e til vestkysten av Norge, hvor karbondioksid fraktes i rør og lagres i reservoar under Nordsjøen, med forventet oppstart i 2024.

– Dette blir en forretning som vokser i fremtiden, sier Olsnes.

– Regulatorisk problem

For å påvirke bedrifters og forbrukeres valg mellom å kjøpe karbonkreditter i stedet for å redusere egne utslipp, mener Olsnes det er myndighetene som rår over de viktigste virkemidlene.

– Her er det mange viktige avklaringer som må gjøres. Vil norske myndigheter for eksempel tillate at en sementfabrikk markedsfører sine produkter som grønne dersom de har kjøpt karbonkreditter? Eller må produksjonen faktisk avkarboniseres for at det skal være greit? Det må stilles krav som gjør at det faktisk lønner seg å kutte egne utslipp. Norske myndigheter har sagt at vi må ha karbonpriser på 2.000 kroner pr. tonn innen 2030. Det er slike ting vi trenger, sier direktøren.

Hun hevder privat sektor er klar med investeringene for å gå raskere til verks, men at det pr. i dag ikke lønner seg, sett opp mot å fortsette som før. 

– Karbonprising, regulering og lovgiving er avgjørende for at næringslivet skal få opp farta, sier hun.

Skjebnemøte i Glasgow

Microsofts ansvarlige for karbonprogrammet, Elizabeth Willmott, skriver at en av de store barrierene i det frivillige karbonmarkedet er usikkerheten rundt artikkel 6 i Paris-avtalen, som omhandler mekanismer for kjøp og salg av utslippskutt. 

I forkant av klimatoppmøtet COP26, som går av stabelen i Glasgow nå i november, er diskusjonen rundt nye og eksisterende mekanismer for utslippskutt høyt på den internasjonale agendaen. 

Et av hovedpunktene i toppmøtet er nettopp Paris-avtalens artikkel 6, og hvorvidt verdens stater får lov til å bruke kreditter fra det frivillige karbonmarkedet til å redusere landets klimagassutslipp.