Goethes fineste dikt ble skrevet av en kvinne

De lyse sommerkveldene blir stadig kortere, og du har kanskje allerede begynt å glede deg til høstens filmkvelder på hjemmekinoen.

I så fall vil jeg anbefale den fremragende The Wife fra 2017 som brakte Glenn Close en rekke utmerkelser som beste skuespillerinne. (Filmen finnes bl.a. på Netflix.)

The Wife handler om en berømt mannlig forfatter som får Nobelprisen i litteratur. Problemet er bare at han ikke har skrevet bøkene sine selv.

The Wife bygger på en roman av Meg Wolitzer som kom ut i 2003. Det var omtrent samtidig som forskerne etter studier i nyåpnede arkiver begynte å få visshet om noe de lenge hadde hatt mistanke om, nemlig at noen av Goethes fineste dikt var skrevet av en kvinne. Kanskje Wolitzer har latt seg inspirere av dette?

Han revolusjonerte diktningen

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) regnes ikke bare som Tysklands fremste dikter, men plasseres helt på topp (sogar foran Shakespeare) på flere (mest ikke-engelske, naturligvis) rangeringslister over Europas og verdens beste diktere.

Han hadde bred utdannelse innen språk, litteratur, historie, naturvitenskap og jus. 27 år gammel fikk han arbeid som rådgiver og etter hvert medlem av regjeringsrådet i det selvstendige hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach. 33 år gammel ble han finansminister, og fikk adelstittel året etter.

Goethes intellektuelle kapasitet var enorm. Samtidig som han utførte sine statlige oppdrag på utmerket vis (bl.a. fikk han skikk på hertugdømmets finanser), studerte han geologi, fargelære og biologi, og ikke minst: han diktet.

Allerede i 1774 kom Goethes første store romanen: Die Leiden des jungen Werthers (Den unge Werthers lidelser). Den var inspirert av Goethes ulykkelige kjærlighet til 19-åringen Charlotte Buff, den vakre forloveden til en kollega. Romanen er formet som en rekke kjærlighetsbrev, og skrivingen var Goethes måte å komme over Charlotte på.

Goethes roman vakte sensasjon over hele Europa. Hans diktning representerte noe helt nytt; med en hovedperson som kjemper mot konvensjoner og hemmende ytre krefter, og med et formspråk helt frigjort fra opplysningstidens stive og strenge regler.

Kjærlighet og dikt

I 1789 fikk den da 40 år gamle Goethe en sønn med den 16 år yngre Christiane Vulpius. Han giftet seg med henne i 1806; først og fremst «av hensyn til hennes og sønnens ære». Christiane døde imidlertid i 1816 etter langvarig sykdom.

Ekteskapet med Christiane hadde ikke hindret Goethe i å kurtisere andre kvinner. De var alltid mye yngre enn ham selv, og er ofte lett synlige i romaner, dikt og skuespill.

Men om mange kvinner kunne fascinere Goethe, var det ingen som var i nærheten av Marianne von Willemer (1784-1860). Hun var datter av en østerriksk skuespillerinne, mens faren var “ukjent”. Trolig var hun født i Linz, men vokste opp i svært enkle kår i Wien sammen med fire søstre og sin driftige alenemor.

Marianne viste talent i teater og ballett, og sto på scenen allerede som åtteåring. I 1798 hadde hun en rolle på et teater i Frankfurt, og 14-åringen vakte interesse hos den 38-årige bankieren Johann Jakob Willemer, som satt i styret i teateret.

Willemer, som var enkemann, overtalte Mariannes mor til å la ham bli formynder for ungpiken, mot 200 gullfloriner pluss løfte om at han ville sørge for en god utdannelse for Marianne utenom teateret. Moren gikk med på dette, for hun visste av smertelig erfaring hvor usikker Mariannes fremtid som skuespillerinne ville være, uansett hvor talentfull hun var.

I år 1800 sto Marianne siste gang på scenen, 16 år gammel. Så flyttet hun inn i Johann Willemers hus i Frankfurt som hans pleiedatter. Iflg. boken Marianne von Willemer und Goethe: Geschichte einer Liebe (En kjærlighetshistorie), skrevet av Goethe-eksperten Dagmar von Gersdorff, ble Marianne og Willemer et par allerede to år senere.

Marianne fikk den utdannelsen hun var lovet, og talentfull som hun var, behersket hun snart flere fremmede språk og ble en dyktig sangerinne, klaverspiller og tegner.

Johann Willemer var en stor beundrer og nær venn av Goethe, og i 1814 besøkte Goethe Willemers landsted Gerbermühle (jfr. bildet) utenfor Frankfurt. Der traff Goethe Marianne for første gang, og ble umiddelbart fascinert av henne. Han var 65 år gammel, hun 29.

Marianne hadde da «levd i synd» med Willemer i 12 år, men få måneder etter – trolig som følge av påtrykk fra Goethe – giftet Marianne seg med von Willemer, som nylig var blitt adlet og hadde kunnet føye til et “von” i navnet.

Giftermålet hindret ikke Marianne og Goethe i å utveksle brev som ble stadig varmere, med lidenskapelige dikt og vakker prosa. Og sommeren 1815 tilbrakte Goethe på Gerbermühle alene sammen med Marianne; så vidt man kan forstå med “godkjennelse” fra hennes mann.

Hemmeligheten

Goethe var usedvanlig inspirert og produktiv den sommeren, og dikteposet West-östliche Divan ble til. (Divan = diktsamling på persisk). Mange regner Divan for Goethes aller beste og vakreste.

Det er ikke vanskelig for litteraturekspertene å se at drømmekvinnen i eposet, Zuleika, i virkeligheten er Marianne. Men Marianne var mer enn en passiv inspirator. Hun var – som den eneste av Goethes kvinner – faktisk en aktiv medforfatter, og man vet nå at flere av de aller vakreste diktene i mesterverket er skrevet av henne og tatt inn uforandret.

Goethe nevnte selv aldri Mariannes medforfatterskap. Han ønsket nok å ta æren selv. En kvinnelig forfatter var dessuten høyst uvanlig på den tiden. Mange mente faktisk at kvinnens intellekt ikke strakk til for diktning. Derfor valgte kvinnelige forfattere ofte å utgi sine verker under mannlig pseudonym. Jfr. de 25 bøkene i serien Reclaim Her Name som Women’s Prize for Fiction ga ut i 2020.

At Marianne hadde bidratt til Divan, var helt ukjent helt til 1870. Da fikk Herman Grimm (sønn av en av “eventyr-Grimm-brødrene”) nyss om historien via Mariannes datter, og han fikk lese noen av brevene som Marianne og Goethe hadde skrevet til hverandre. Da hadde Goethe vært død i nesten 40 år, og Marianne i 10.

v brevene fremgikk det at Marianne og Goethe var blitt enige om at det ikke skulle nevnes at det var Marianne som hadde skrevet noen av de aller vakreste diktene i det som Goethe selv - og mange nåtidige eksperter - regnet som sitt absolutt fineste dikt-epos. Som professorene Elisabeth Lenk og Leo Kreutzer skriver i en analyse:

“Diktene i Zuleika-seksjonen i Divan formidler en unik syntese av kvinnelig og mannlig kjærlighet full av lyst, lidelse, glede og smerte på en måte som er helt enestående i verdenslitteraturen.”

Marianne og Goethe så hverandre ikke etter 1815, og hun skrev aldri noe mer, på tross av sitt enestående talent. En skjebne hun nok delte med mange kvinner i tidligere tider.

Vi vet ikke om Marianne var bitter over at hun ikke fikk kredit for Zuleika-diktene. Men selv om hun ikke skrev mer, var hun fortsatt interessere i kunst. Etter at hennes mann døde i 1838, ble hun svært velstående, og støttet unge, lovende kunstnere. Dessuten underviste hun i sang og musikk helt frem til hun døde i 1860, 76 år gammel.

Men det aller største talentet viste hun nok som forfatter av noen av verdenslitteraturens vakreste dikt. Og som følge av nitid forskning av bl.a. ovennevnte Dagmar von Gersdorff og ikke minst av sveitsiske Elisabeth Binders (Im Prinzip Liebe: Goethe, Marianne von Willemer und der West-östliche Divan utgitt i 2019), får endelig Marianne von Willemer nå den anerkjennelse i litteraturhistorien hun fortjener.