Nesten utsolgt hver gang

– Christer Glein er en seriøs kunstner som har lagt et solid grunnlag for et interessant og langsiktig kunstnerskap. Han evner å stadig utvikle seg, sier samleren Glen Bjørnholt, tidligere partner i PwC Deals, men som nå driver for seg selv.

– Jeg vurderer at kunsten hans representerer veldig god verdi, både kunstnerisk og dermed sannsynligvis også finansielt. Han har et godt galleri, og prisene er fortsatt moderate, sier samleren, som selv tidlig kjøpte Gleins kunst.

– I tillegg er Christer en veldig hyggelig fyr, legger han til.

Potensial til å stige i verdi

Gleins malerier er blant annet kjøpt inn av investor og kunstsamler Christen Sveaas, Norske Selskab og flere samlere i inn- og utland.

Da Kapital i vinter laget en artikkel om Norges mest lovende kunsttalenter, hvor vi plukket ut kunst vi mente hadde potensial til å stige i verdi basert på innspill fra eksperter, dukket Gleins navn opp flere ganger. Men Glein var to år for gammel til å bli med i saken, hvor aldersgrensen gikk ved kunstnere født i 1986 eller senere.

To år er ikke mye eller endelig. Nå er trønderen aktuell med en ny utstilling. Derfor vier vi Glein i stedet en egen sak nå.

I slutten av mai åpner et soloshow i Stavanger hos galleriet BGE Contemporary, eid av ekteparet bak Galleri Brandstrup og Eli Ertvaag.

Trolig tidligere trykkeri

Det er mange år siden Glein flyttet fra Trondheim. Nå bor han på Grünerløkka i Oslo og har atelier på Sinsen, hvor Kapital besøker ham.

På en diskret dør på gateplan står det Glein og Bjertnæs med små bokstaver.

Glasset i døren til atelieret og vinduene er sirlig smurt inn med kulturmelk for å hindre innsyn.

– Det ble vanskelig å jobbe med alle de nysgjerrige som gikk forbi og tittet inn, sier Glein.

Døren leder rett inn til et stort og lyst rom med betonggulv. Veggene er dekket med malerier, foran et langt vindu ligger det en mengde malingtuber i en lang kasse, i midten står en sofagruppe, og i en krok er det en kontoravdeling.

Gleins assistent hilser. Alexander Magnus Øvreås Wille studerer arkitektur i København, men er coronastuck i Norge og hjelper Glein blant annet med å snekre rammer og rive og legge opp avispapir til collager.

Gallerist Marit Gillespie er også til stede.

Skjellsettende møte

Den åtte år eldre og kjente kunstneren Sverre Bjertnæs har vært en sentral person i Gleins liv siden Bjertnæs’ mor satte dem i kontakt med hverandre i Trondheim for over 20 år siden.

Hun var Gleins lærer i kunst og håndverk på videregående, og så at Glein hadde noe ekstra å komme med. Møtet ble skjellsettende for Glein, som fikk jobb som assistent for Bjertnæs da han var 16 år. Bjertnæs oppmuntret Glein til å søke kunstutdannelse i England. Det var altså det ene som ledet til det andre.

Men Glein hadde allerede tegnet mye før han traff Bjertnæs-familien.

– Jeg tegnet mye som barn, forteller Glein. 

– Hver gang energien tok overhånd, gav moren min meg en blyant. Senere tok hun meg også med på akvarellkurs for voksne. Siden jeg var et barn kunne jeg i utgangspunktet ikke være med på kurset, løsningen ble at moren min meldte seg på, så satte hun seg på en stol mens jeg malte, forteller han.

Etternavnet kommer fra stedet Glein ved Dønna på Helgelandskysten.

Utslitt og fikk corona

Siden i fjor høst har det gått i ett for Glein. Først med å ferdigstille en utstilling hos Brandstrup før jul. Den ble kalt “Maleren” og var den tredje soloutstillingen hans der. Det var på den at 12 av 15 bilder ble solgt. Etter det Kapital erfarer, var flere museer og snuste på kunsten hans. For en kunstner er et museumskjøp et kvalitetstegn.

– Jeg var i utgangspunktet sliten etter utstillingen på Brandstrup, og så fikk jeg corona. Sykdomsforløpet var heldigvis mildt, men jeg merker at det har tatt lang tid før kroppen begynte å fungere ordentlig igjen, sier Glein.

– For øyeblikket bor samboeren min i Stockholm, og jeg har ikke sett henne på flere måneder. Livet mitt har i all hovedsak gått ut på å våkne-jobbe-sove den siste tiden, sier han.

Corona er også grunnen til at utstillingen i Oslo og Stavanger kommer så tett fordi førstnevnte var utsatt. Det er mer vanlig med et par år mellom soloshow.

Utstillingen i Stavanger har Glein kalt “Vekten av ingenting”.

– Den skal speile tiden vi er i nå. Alle bildene er store selvportretter av figurer som så vidt klarer å holde seg oppe, forteller han.

Prisene er like som hos Brandstrup, de ligger på 32.000 til 123.000 kroner.

Alt er selvportretter

På veggene henger det høydeformater.

– Jeg har jobbet mye med høydeformat de siste fire–fem årene, det fungerer best når det er stående figurer, sier han.

På noen bilder har han sneket inn symboler, som en snegle og en hammer. De er bilder på et ønske om å manipulere tid. Sneglen beveger seg sakte fremover, ved å knuse sneglen med hammeren ønsker figuren å fremskynde situasjonen han er i og bevege seg mot det som forhåpentligvis kommer snart: en annen tid.

Fargene “skjer” underveis, selv om kunstneren har en grunnidé.

– Jeg er født på åttitallet, noe som kanskje gjenspeiles i paletten jeg jobber med, ofte preget av et samspill mellom jordfarger og pastell. Jordfargene kan sees på som en representasjon av naturen, mens pastellfargene er noe klart menneskeskapt. I møtet mellom natur og kultur oppstår det et spenn mellom harmoni og disharmoni jeg synes det er spennende å utforske.

– Hvordan vet du at et bilde er ferdig?

– Jeg har levd av å være kunstner i 12–13 år og begynner å få endel erfaring. Litt forenklet: Jeg sier meg ferdig når kombinasjonen av komposisjon, bevegelse og farger samles i et helhetlig uttrykk. Man kan alltid plukke på noe og endre i det uendelige, men foran store utstillinger, når det er mye som skal stå klart, må man lære seg å dra linjen et sted, sier han.

– En malemafia

Bjertnæs jobber for tiden med et stort prosjekt som det ikke er plass til i atelieret. Han jobber derfor et annet sted. 

Assistenten hans kommer innom med hunden sin. Bjertnæs er stadig innom for å gi kritikk til bildene som Glein skal stille ut i Stavanger.

– Er Bjertnæs helt ærlig da?

– Ja, vi kjenner hverandre så godt at det ikke legges noe imellom. Jeg var forlover for Sverre da han giftet seg, sier Glein.

Bjertnæs er kjent for ofte å gå i dress, også når han maler. Det gjør ikke Glein.

– Jeg spurte Bjertnæs om dere er en slags trøndermafia. Han mente mer at dere er en malemafia.

– Hehe, ja, maletradisjonen står sterkt i Trøndelag. Det er nok lettere å slå igjennom utenfor byen, siden den er dominert av realfagsfolk, sier han.

Seks verk i Sveaas’ stiftelse

– Hva er milepæler i karrieren din?

– Det er flere. Gjennombruddet mitt på Galleri Trafo i Asker i 2009 er helt klart viktig, at det gikk så bra så tidlig, jeg var bare 24 år. Også det at jeg ble kjøpt inn av Sveaas og stilte ut på Kistefos i 2010 betydde veldig mye, sier Glein.

Det var en gruppeutstilling på det Sveaas-drevne museet ved Jevnaker kalt “Paralleller: Young contemporary art from Norway/Leipzig”.

I fjor ble det kjent at Sveaas gir bort halvparten av den private kunstsamlingen sin. Han har lagt den i en stiftelse. Man kan gå inn på hjemmesiden til stiftelsen csk.art og se hvilken kunst det er. Søker man på Christer Glein, dukker det opp hele seks kunstverk. Det nyeste er datert 2018.

Stort med pingvindress

I 2010 fikk Melgaard også øynene opp for Gleins kunst og ville vise ham i galleriet han drev den gangen, Rod Bianco, noe som betydde mye for Glein.

Omtrent samtidig ble han tildelt Wesselprisen av Norske Selskab, som går til unge kunstnere.

– Kunstkomiteen i Norske Selskab er svært kunnskapsrik, og det ble en flott seremoni, minnes Glein.

– Det var stort for en trønder og trolig den eneste gangen jeg kommer til å ha på meg pingvindress. Nå henger et av bildene mine i bridgerommet hos Norske Selskab, forteller han.

Dermed deler Gleins kunst plass med kunstnere med verker for millioner av kroner, signert Edvard Munch, Theodor Kittelsen og I.C. Dahl, for å nevne noen.

– Å være representert av Galleri Brandstrup har selvfølgelig også vært en milepæl. Det er et høyt profilert galleri som også arbeider internasjonalt. Galleri Brandstrup deltar på internasjonale kunstmesser, hvor jeg har blitt vist. Det har igjen ført til at mine bilder har fått internasjonal interesse og blitt kjøpt inn av kunstsamlere i både New York og Dubai, blant annet.

Rørende brev fra Bleken

Glein er inspirert av flere, store utenlandske kunstnere. En av dem er italienske Giorgio Morandi (1890–1964), kjent for enkle motiver fra hjemmet. En annen er tyskfødte Josef Albers (1888–1976). Han flyttet etter hvert til USA, og i tillegg til selv å være kunstner, var han en meget innflytelsesrik lærer og ledet avdelingen for design ved prestisjefylte Yale University.

– Serge Poliakoff, russeren som flyttet til Paris og livnærte seg på å spille balalaika-gitar, er også en maler jeg er inspirert av. Ja, og så Håkon Bleken, selvfølgelig. Han har alltid vært et forbilde. Bleken er veldig opptatt av oss yngre kunstnere. Jeg prøver å besøke ham så ofte jeg kan når jeg er i Trondheim. Etter den forrige utstillingen min hos Galleri Brandstrup sendte han meg et håndskrevet brev på tykt papir. Det er ikke noe man opplever så ofte lenger – å få et faktisk brev fra en kollega og forbilde betyr en hel del for meg som kunstner.

Skulptur og silketrykk

Nå skal Glein gjøre seg helt ferdig med utstillingen i Stavanger. Foreløpig har han ikke lagt så mange planer fremover.

– Jeg sysler med et skulpturprosjekt ved siden av utstillingen jeg jobber med nå. Forhåpentligvis får jeg også tid til å produsere silketrykk i nærmeste fremtid. Silketrykkene lages hos grafikeren som avdøde Per Kirkeby brukte i København, den grafiske produksjonen er avhengig av at verden åpner litt mer først.