Studieoppgavene som ble big business

Agnete Fredriksen møtte mye motstand da hun skulle kommersialisere forskningen sin. I dag er selskapet verdt nærmere 20 milliarder kroner på børs.

– Det er en vill sum som jeg ikke helt klarer å forholde meg til. Uansett er jeg glad jeg lyttet til min egen magefølelse. Jeg ble advart av flere kolleger om at jeg stengte døren til akademia dersom jeg etablerte selskap. Det handler vel mest om et grunnprinsipp om at man ikke skal tjene penger på forskning, sier hun.

Bedriften heter Vaccibody. Ideen ble til da Fredriksen tok en doktorgrad i immunologi ved Rikshospitalet i 2007. Sammen med veileder Bjarne Bogen og hans professorkollega Inger Sandlie utviklet hun en ny type immunterapi for kreftpasienter. Selskapet ble notert på Merkur Market i fjor. Samtidig med børsnoteringsnyheten ble det klart at Vaccibody hadde inngått en milliardavtale med Genentech, et selskap som inngår i den sveitsiske legemiddelkjempen Roche, og kursen føyk til himmels. Flere kjente investorer har tjent seg søkkrike på biotekselskapet, og også gründeren sitter på store verdier. Før jul tok Fredriksen gevinst på 16 millioner kroner. I tillegg har hun fortsatt 4,2 millioner aksjerettigheter, som med dagens aksjekurs har en papirverdi på nær 300 millioner kroner.

– Det gir en ro i hverdagen å ikke måtte bekymre seg for privatøkonomien, og det er selvfølgelig tilfredsstillende at mange års arbeid har resultert i produkter som gir selskapet høy verdi. Utover det er jeg ikke så opptatt av penger. Drivkraften min er å skape noe samfunnsnyttig, og jeg tenker mest på fremtiden og alle mulighetene som ligger foran oss, sier hun.

Milliardverdier

Fredriksen er en av etter hvert mange gründere som har tjent gode penger på bedrifter med utspring i en skoleoppgave. På verdensbasis kan nevnes Google, som startet som et studentprosjekt ved Stanford-universitetet, og Facebook, som opprinnelig var et sosialt nettverk for studenter ved Harvard. Men også her til lands er casene flere. I tillegg til allerede nevnte Vaccibody ble eksempelvis den tekniske plattformen til børsraketten Kahoot, som i skrivende stund er priset til vanvittige 56 milliarder kroner, utviklet som del av en masteroppgave ved NTNU. 

Også Sportradar, som gjorde begge gründerne til milliardærer da selskapet ble solgt i fjor, oppsto som følge av en oppgave ved samme universitet. Og det finnes flere. Kapital har funnet frem til vel tyve norske, mer eller mindre kjente, suksessrike selskaper som er basert på ulike prosjekter, avhandlinger og oppgaver. Noen utvikles videre av gründerne selv, i enkelte tilfeller med god hjelp fra profesjonelle investorer, mens andre har blitt solgt med god fortjeneste.

Headhuntet av politiet

Et av selskapene i sistnevnte kategori er Gatsoft. “Vi tror neppe dette er noe man kan leve av,” skrev styret i en av de første årsberetningene. De kunne ikke tatt mer feil. Selskapet, som laget programvare for turnusplanlegging, ble raskt en fremgangsrik aktør som andre i markedet siklet etter. I 2016 ble bedriften kjøpt av giganten Visma for nærmere 100 millioner kroner.

– Heldigvis har ikke ekspertene alltid rett. Det var ikke så mange som trodde på oss. Jeg er glad vi turte å satse, sier gründer Amund Haldorsen.

Gatsoft var tuftet på et studieprosjekt signert Haldorsen og medstudenten Tommy Hobæk da de studerte på EDB-Skolen i Porsgrunn. Telemark politikammer behøvde hjelp til å lage et system for å sette opp vaktlister, og henvendte seg til studiestedet. Haldorsen og Hobæk var raske med å rekke hendene i været. Løsningen de to laget fikk svært god mottagelse. Den viste seg snart å dekke et behov også andre steder, og veien fra skolebenken til forretning var derfor kort.

– Vi fant en nisje og gjorde suksess, konstaterer Haldorsen.

Det til tross for at selskapet hadde alle odds mot seg. Ser man på statistikken, er det nemlig ikke så rart Gatsoft ikke ble levnet mye håp om å overleve. Av de rundt regnet 60.000 selskapene som etableres i Norge hvert år er det nemlig kun et av ti som overlever, og ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå får kun en tredjedel av disse oppleve femårsdagens lys.

Sidrumpet

De to gründerne fra Porsgrunn hadde imidlertid et fortrinn sammenlignet med mange andre etablerere. Flere rapporter viser nemlig at entreprenører som er tilknyttet et studiested som tilbyr kompetanse innen entreprenørskap, har bedre forutsetninger for å lykkes.

Dette stemmer langt på vei, mener Haldorsen.

– Hadde det ikke vært for at vi ble spurt om å utvikle noe konkret, hadde ikke Gatsoft eksistert. Det er jeg rimelig sikker på, sier han.

Norge ble lenge ansett som en sidrumpet nasjon som ikke evnet å skape nytt, og som fikk for lite ut av utdannelses- og forskningsmiljøene. Dette, kombinert med et evig rop etter nye, innovative bedrifter, gjorde sitt til at entreprenørskap i 2004 ble et eget satsningsområde innen norsk utdannelsespolitikk. Som et direkte resultat av dette finnes det i dag mange veier til målet for studenter med etablererambisjoner. Det er med andre ord gode tider for gode ideer. Flere gründerskoler har blitt etablert, og nærmest samtlige eksisterende universiteter og høyskoler har etter hvert satt innovasjonsfag på timeplanen. I tillegg har en rekke utdannelsesinstitusjoner de senere årene etablert egne enheter for entreprenørskap og nyskaping.

Et viktig steg i riktig retning, ifølge Haldorsen.

– Jeg tror det er for mange som undervurderer tiden det tar å etablere seg i et marked og selge så mye at inntektene er større enn utgiftene. Det er mange gode ideer som har dødd på rot fordi det tar for lang tid å produktifisere disse, uten at man tjener penger underveis.

– For vår del var det avgjørende at vi kunne bruke skoletiden på dette. Og at vi hadde stipend og lån. Vi var jo ikke akkurat stinne av gryn på den tiden. Hadde vi skullet leve av bedriften fra dagen vi startet, ville vi også vært en del av den dystre statistikken, sier han.

Perleporten

Blant de mange studiestedene som i dag tilbyr attraktive arenaer for entreprenørskap, er det spesielt ett universitet som skiller seg ut med tanke på å produsere levedyktige studentbedrifter: NTNU. Det skyldes i hovedsak tidlig etablering av en egen inkubator, det vil si en klekkemaskin, som ved hjelp av ulike mentorordninger, støttetjenester og rådgivning har bidratt til viktig fødselshjelp i en tidlig fase. Siden oppstarten i 2000 har Innovasjonssenter Gløshaugen (IG), populært kalt Perleporten, bidratt til å bringe flere titalls bedrifter ut i den virkelige verden. IG er nå avviklet til fordel for 6:am, som tar mål av seg å bli det nye, midtnorske lokomotivet for nyskaping.

Både allerede nevnte Kahoot og Sportradar har sitt utspring fra NTNU. Men eksemplene er flere. Blant dem suksessbedriftene Aptomar, Falanx Microsystems og Asolvi. Førstnevnte ble gründet av Lars André Solberg i 2005, og var basert på en skoleoppgave om stabilisering av søkelys. Med seg på laget fikk Solberg to kamerater. Forretningsideen var utvikling av sensorer og systemer for internasjonal havovervåkning. For drøye tre år siden ble selskapet kjøpt av Norbit-gruppen, og heter i dag Norbit Aptomar. Omsetningen for Norbit landet i 2019 på 680 millioner kroner, med et resultat før skatt på 95 millioner kroner. Solberg jobber fremdeles i selskapet, som i dag teller over 250 ansatte.

– Veien har vært lang, lærekurven bratt, og timeantallet har vært betydelig. Aptomar opplevde kjapp vekst, og doblet omsetningen mange år på rad, sier han.

Ifølge Solberg skal NTNU ha mye av æren for at det i det hele tatt ble noen bedrift.

– Universitetet hjalp oss med å videreutvikle selskapet med hensyn til både forretningsmodell og ulike strategier for både produkt, marked og prising. I tillegg gav inkubatoren oss tilgang til både lokaler, utstyr og kompetanse for en billig penge. Uten NTNU, ikke noe Aptomar, sier han.

Verdensledende

Falanx Microsystems så dagens lys noen år tidligere. Det startet med en diskusjon på en forelesning i 1998. Siden brukte gründerne resten av studietiden ved NTNU til å starte bedrift.

– Ideen var å lage verdens raskeste grafikk-chip. Eller rettere sagt, det var noen tusen ideer til hvordan vi kunne gjøre det. Det ble flere skoleoppgaver, forteller Borgar Ljosland, en av de fire gründerne.

Firkløveret presenterte ideen for en professor. Han ble svært imponert, og gav sin fulle støtte. Etter at masteroppgaven var levert, søkte de om midler fra Innovasjon Norge og deltok i gründerkonkurranser for å finansiere bedriften. Det første produktet ble ferdigstilt i 2002. Tre år senere kom blant annet Apple på besøk. De ville gjerne kjøpe selskapets produkter. Slik ble det ikke. De fire gründerne solgte heller til det Trondheimsbaserte, verdensledende prosessorselskapet Arm for 170 millioner kroner i 2015.

– Det ble klart at vi trengte å vokse raskt, da markedet var på et gjennombruddspunkt. Vi kom til at den raskeste veien til world domination for vår teknologi og våre produkter var gjennom Arm, forteller Ljosland.

Bedriften er i dag kjent som Arm Norway, og er fortsatt en av Trondheims største teknologibedrifter. I 2016 ble det britiske morselskapet kjøpt opp av japanske Softbank for 272 milliarder kroner. Nylig ble det dessuten kjent at amerikanske Nvidia legger drøye 360 milliarder kroner på bordet for å sikre seg mikroprosessorselskapet. Vi snakker en massiv global industrihendelse om oppkjøpet blir gjennomført, ifølge Ljosland.

– Arm Norway opererer i over 30 land, har de fleste 400+-chip-produsenter som kunder, og 3D-akseleratoren vi laget er det solgt flere milliarder av i forskjellige typer mobiltelefoner, biler og TV-skjermer i hele verden. Det er ganske kult. Det blir spennende å se hvordan ting utvikler seg fremover etter det planlagte oppkjøpet.

Eventyrlig reise

Også ideen bak det som i dag er hovedkjernen i Asolvi startet i sin tid som et skoleprosjekt i Trondheim. Gründer Arild Andersen hadde sett at bedrifter som utførte service og vedlikehold på utstyr jobbet på en svært manuell måte, uten å ha god oversikt på den tekniske historikken knyttet til produktene. De fleste manglet også en økonomisk oversikt som kunne fortelle hvilket utstyr de tjente penger på og ikke. Han utviklet dermed en programvare for styring av hele serviceoperasjonen til slike bedrifter. Selskapet skiftet navn fra Evatic til Asolvi i 2018, og har i dag over 1.200 kunder i 35 land, og den typiske brukeren av programvaren er bedrifter som leverer og vedlikeholder utstyr slik som skrivere, kaffemaskiner, heiser, alarmsystemer og alt mulig annet servicekrevende utstyr. Hovedkontoret ligger i Trondheim, men størsteparten av de nesten 100 ansatte er basert i utlandet som følge av en rekke oppkjøp selskapet har gjennomført de siste årene. I 2019 hadde selskapet inntekter på nærmere 150 millioner kroner på konsernnivå, mens resultatet før skatt endte på 18,5 millioner kroner. Gründer Arild Andersen har solgt seg ut, men jobber fortsatt i bedriften.

– Det har vært en eventyrlig reise, krevende men utrolig morsom. Selv om jeg nå ikke lenger eier virksomheten og heller ikke er avhengig av lønnsinntekten, får jeg fortsatt tilfredsstillelse i å jobbe med kolleger jeg har kjent lenge og som jeg selv har ansatt mange av.

Fant fasiten

Det er dog ikke et must å flytte til Trondheim om man brenner inne med et ønske om å bli gründer. Mulighetene er som nevnt mange, og det finnes adskillige universiteter og høyskoler som kan skryte av å ha produsert og dyrket frem suksessbedrifter.

Blant de eldre historiene finner vi den om Forlagshuset Vigmostad & Bjørke. Året er 1989, stedet Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen. Eksamen i statistikk nærmer seg, men ingen vil være i kollokviegruppe med Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke. Mens de to studentene løser gamle eksamensoppgaver i fellesskap, får de dermed en lys idé: Hva med å begynne å selge eksamensoppgaver med fasitsvar til elever på videregående? Som tenkt, så gjort. Heftene ble trykket i 3.000 eksemplarer, og det var hard kamp om å skaffe seg dem. Et år senere skrev Arno Vigmostad hovedoppgave med sin egen “bedrift” som case, og ikke lenge etter var Fagbokforlaget et faktum. Da studietiden var over hadde selskapet, som på dette tidspunktet talte åtte medarbeidere, allerede gitt ut flere store lærebøker. Siden har bedriften ekspandert i nær sagt alle retninger, og den lille butikken har vokst fra å være et lite lærebokforlag til å bli en virksomhet med mer enn 400 ansatte.

– Oppstarten var så småskala som det kan få blitt på hver vår hybel. Det er gøy å se hva det har blitt, sier Arnstein Bjørke.

Forlagshuset Vigmostad & Bjørke er i dag Norges fjerde største forlagshus, og konsernet består av forlagene Vigmostad & Bjørke, Fagbokforlaget, Bladkompaniet, Pedlex, Eide Forlag, Norsk Noteservice og Cantando Musikkforlag, samt bokhandlene Akademika, haugenbok.no og Ebok.no. I 2019 passerte selskapet 850 millioner kroner i omsetning, og også driftsmarginene har vært svært solide over flere år.

– Foruten den lille skolebenkbedriften vår omhandlet hovedoppgaven min også strategiske allianser og oppkjøpsmuligheter i forlagsbransjen. Jeg husker godt konklusjonen, som var at det kom til å bli en god del eierskifter etter hvert, forteller Vigmostad.

Hvilket han fikk helt rett i.

– Halvparten av forlagene jeg omtale har vi i ettertid kjøpt opp, humrer gründeren.

Kler opp Hollywood

I Maja Mejlænder Fleischer og Fleischer Coutures tilfelle oppsto ideen til butikk i utlandet, nærmere bestemt ved Edinburgh Napier University i 2004.

– Jeg designet en kolleksjon med funksjonelle, tøffe fjellklær med god passform for jenter. Det finnes en del av det i dag, den gang var det meste firkantet og posete. Eller veldig søtt og jentete, forteller hun.

Etter studiene ønsket Fleischer å ta konseptet videre, og Fleischer Couture så dagens lys. Gründeren inngikk samarbeid med Thea Eline Sundhell, og sammen brukte de flere år på å finne en egnet fabrikk og å lage noen prøver som kunne selges. Lanseringen ble i 2008, og målet var å selge 500 eksklusive og nummererte dunjakker. Snart tretten år senere holder de fortsatt varmen. Tospannet har akkurat flyttet til nytt showroom/kontor på 250 kvadratmeter på Fornebu, og klærne selges i dag til rundt 80 av Norges fremste fashionbutikker. I tillegg har selskapet kunder verden over, fra Sør-Korea til Grønland, gjennom webshopen.

– Det begynner å bli noen år siden vi satte oss i en gammel bil og kjørte Norge på kryss og tvers, boende i telt og campinghytter, for å finne gode utsalgssteder. Det har vært en morsom reise, sier Fleischer.

Fleischer Couture har solgt bra hele veien, men det tok virkelig av etter at gründerne i 2012 gav en jakke til superstjerne Sarah Jessica Parker under utdelingen av Nobels fredspris i Oslo. Den ble flittig brukt, og siden har mange lagt sin elsk på plaggene til de norske kvinnene. Fleischer Couture omsatte i 2019 for nærmere 17 millioner kroner. Resultat før skatt endte på drøye millionen.

– Det er gøy å se nasjonale og internasjonale kjendiser og kongelige bruke jakkene våre. Og så gleder det oss at kunder som kjøpte jakke av oss for tolv år siden er like fornøyd med den samme jakken i dag, sier Fleischer.

Konseptet som tok av

En annen suksesshistorie er den om studiekameratene Roger Mo, Øyvind Teodor Nebdal, Jon Peder Saxe og Knut Jørgen Myre. De studerte alle programmering ved Høgskolen i Agder, og fikk i 2003 i oppgave å lage et nettsted. Guttene lagde like godt en hjemmeside og startet nettbutikk. Her solgte de utelukkende radiostyrte leker. Grunnen til det var at firkløveret hadde dette som hobby, og at de på en harrytur til Svinesund kom over noen radiostyrte biler som ikke fantes i Norge. De tenkte at her var det penger å tjene, og det var det også. 

I dag er selskapet deres, Elefun, Norges største nettbutikk på radiostyrte leker, og de fire guttene selger helikoptre og biler så det suser. I 2019 satt selskapet igjen med solide 6,5 millioner kroner etter skatt av en omsetning på 120 millioner kroner. Elefun sysselsetter vel 25 personer på hel- og deltid, og har 18.000 forskjellige produkter på lageret, der også selskapets eneste butikk ligger.

De første årene var imidlertid magre, skal vi tro Roger Mo.

– Vi fire bodde i samme hus, og det var også vårt lager. Først fylte vi opp en bod, så under trappen, og så ble prosjektorrommet vårt tatt i bruk. Til slutt hadde vi ikke mer plass og måtte leie noe større. Elefun hadde bortimot null utgifter ettersom vi brukte privat utstyr, hus, gjenbrukt papp, og alt av hyller og inventar hentet vi gratis fra butikker som bygget om eller hadde slikt som skulle kastes. Deretter drev vi i 2,5 år uten lønn mens vi studerte videre, og alt vi tjente gikk rett inn i varekjøp for å bygge utvalg og lager.

Selskapet har levert gode resultater over flere år, men det tok virkelig av da dronefeberen nådde landet.

– Det har vært noen milepæler underveis, men at dronene landet var virkelig en av dem. Den siste var nå i romjulen, da vi bikket en milliard i totalomsetning siden oppstart. Det ble feiret med et anerkjennende nikk og en klementin, småler Mo.

Ingen oppskrift

Suksessene er med andre ord mange. Hva er det så som gjør at noen lykkes og andre ikke? Det tør ingen av skoleoppgavegründerne å svare på. Ei heller våger de seg på noen oppskrift. En ting de alle enes om, foruten viktigheten av å ha et studiested i ryggen, er imidlertid at nøysomhet er viktig. De fleste gode ideer begynner som noe grovskisset og halvferdig. Det tar som regel lang tid før de er ferdig formet som noe virkelig stort. Å tro at man skal bli rik over natten er derfor å lure seg selv.

– Kostnadskontroll er alfa og omega. Man må lære seg å fikse ting selv istedenfor å måtte leie inn noen til blodpris. Overskudd må pløyes inn i bedriften igjen. Det er viktig å være gjerrig. Det er liten vits i å kjøpe Bliw-såpe til dassen når First Price gjør samme nytten, sier Roger Mo.

Han får følge av Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke.

– Mange tror de skal tjene penger fra dag én. Drivkraften bør aldri være penger på førsteplass. Det er lov å drømme om store summer, men man må være tålmodig, sier Vigmostad.

Det er Lars Andre Solberg skjønt enig i. Gründeren kan fortelle at han i perioder da Aptomar vokste fort overvurderte markedet og hvor fort veksten ville komme.

– Vi bygget en organisasjon som kunne håndtere mye større omsetning enn det vi hadde på det aktuelle tidspunktet. Det førte til overkapasitet som vi ikke fikk utnyttet, og vi pådro oss kostnader og forpliktelser før tilhørende inntekt var sikret og på bok. Lærdommen er at man ikke må bruke penger man ikke har.

Hårete mål

Samtidig er det viktig å være litt vågal, tørre å satse og ta noen sjanser, mener flere. Blant dem Agnete Fredriksen. Vaccibody-gründeren tror mange ser på de vellykkede menneskene bak store selskaper og tenker at det er uoppnåelig. Det er det ikke nødvendigvis.

– Man må ha litt hårete mål for å få til noe. Jeg er litt allergisk mot setningen “this is the way we always do it”. Det er viktig å lytte til råd, men man må tilpasse dem til eget prosjekt, sier hun.

At bedriftsdøden er relativt høy i Norge mener Fredriksen derfor er helt naturlig.

– Jeg er veldig opptatt av at man må tørre å utvikle noe som det er litt usannsynlig at man skal få til. Du blir ikke stor om du lager noe som er 0,2 prosent annerledes enn et eller annet noen har gjort før deg. Derfor mener jeg at en god del skal mislykkes.

Det er en analyse Borgar Ljosland kan si seg enig i.

– Vi har jo hatt en bølge av oppstartsselskaper som følge av økt politisk fokus på å skape nye arbeidsplasser, og terskelen for å gründe har blitt lavere med årene som følge av flere startup-programmer, inkubatorer og akseleratorer. Det er en kjensgjerning at mange da ikke vil klare seg.

Det sagt er Falanx-gründeren opptatt av at det må være nok tilgjengelig kapital og investeringskompetanse for innovasjonsbedrifter.

– Softfunding og kapital i oppstartsfasen har vi blitt gode på i Norge. Vi har også flere fond og gode investeringsmiljøer tilgjengelig litt senere ut i bedriftenes livsløp, men kanskje trenger vi mer spesialisert kompetanse og kapital i såkornfasen?

Team, team, team

Etter at Ljosland solgte seg ut av livsverket har han vært med på å starte opp flere gründerbedrifter. I dag bruker han erfaringen sin til å investere i oppstartsselskaper. Gjennom Proventure vant forvalterteamet, som han, Tom Arnøy og Geir Ove Kjesbu leder, i 2019 en konkurranse om å forvalte 150 millioner statlige kroner via Innovasjon Norge i et nytt såkornfond. I tillegg til pengene fra staten har selskapet skaffet til veie flere hundre millioner kroner i private midler.

– Som en som investerer i startups, hva ser du etter når du investerer i en oppstartsbedrift?

– Team, team, teknologi, team, skalerbarhet, forretningsmodell og markedsstørrelse. Nevnte jeg team? svarer Ljosland.

Hans beste råd til gründerspirer er følgende:

– Finn ut hva du er god til og fortsett med det til du blir best. Å være gründer er som en livsstil å regne. Min erfaring er at man er kontinuerlig på jobb, og så tar man de pausene man må ta for å kunne fortsette.

At gründerlivet er hardt kan Arild Andersen i Asolvi skrive under på.

– Som gammel «proffsyklist» og gründer vet jeg at det å oppnå suksess på ingen måte kommer gratis. En oppfordring til dagens unge innovatører er derfor ikke å la utdannelsen bli en sovepute. Å lykkes som gründer krever ekstremt hardt arbeid. Ingen gründere jeg kjenner har kommet seg opp og fram internasjonalt ved å jobbe fra åtte til fire. Den største kostnaden for mange etablerere tror jeg er alt man må gi avkall på ved at det blir få middager med familien, lite eller ingen henting og levering i barnehagen, få eller ingen lærermøter, og ofte kanskje litt generell fraværenhet selv om man fysisk er til stede. For min del har dette vært en pris jeg har vært villig til å betale, og jeg har hatt en særdeles forståelsesfull kone som har gjort det mulig å prioritere slik. For meg hadde det ikke vært mulig å forene grúnderlivet med det de fleste oppfatter som et normalt balansert familieliv.

Vær sulten

En som i likhet med Borgar Ljosland har blitt investor på sine “eldre dager” er Øystein R. Skiri. Han var med på å starte Boost Communications. Selve ideen oppsto mens gründerne Øystein R. Skiri og Kjetil Kristensen begge var på utveksling i USA under dotcom-bølgen. Vel hjemme fikk de plass på Innvasjonssenter Gløshaugen. Forretningsideen var å utvikle løsninger som hjalp bedrifter å bruke SMS til internkommunikasjon og markedsføring. RBK var deres første kunde. Etter det rullet ballen fort, og raskt fikk de kontrakter over hele verden. I 2019 kjøpte Boost Communication, som på dette tidspunktet hadde endret navn til Boostcom Group, amerikanske PlaceWise for å bli verdensleder innen digitale løsninger til den globale kjøpesenterbransjen. Da hadde Boostcom en omsetning på nærmere 100 millioner kroner. Resultatene har så langt vært preget av satsing internasjonalt.

– Placewise er i dag verdens største aktør innen digitale løsninger for markedsføring til kjøpesenterbransjen. Det er moro å ha vært med på å starte noe sånt, sier Skiri.

Skiri var administrerende direktør fra starten og frem til sommeren 2015, og i 2017 forlot han selskapet. Samme år dannet han superpar med en av Norges rikeste arvinger, Gustav Witzøe. De to startet investeringsselskapet Wiski Capital, og jakter sammen på tech-startups.

– Vi kjente hverandre litt fra før. Så ringte Gustav meg. Han lurte på om jeg kunne bli med og se på et teknologiselskap som hadde tatt kontakt med ham. Ett selskap ble til flere, og vi bestemte oss for å starte felles investeringsselskap.

– Hvordan finner dere casene dere vil investere i?

– Vi får veldig mye innkommende henvendelser. I tillegg nyter vi godt av at jeg har vært i gründermiljøet de siste tyve årene, noe som gjør at de fleste av de råeste gründerne kun er en telefonsamtale unna.

– Hva er ditt beste tips til startups som er på jakt etter investorer?

– I en stor strøm av innkommende henvendelser er det lett å nedprioritere “kalde” henvendelser. En introduksjon via en felles bekjent eller kontakt øker sjansen for å få en reell mulighet til å presentere ideen sin.

I gründerverdenen koker det meste ned til én ting, ifølge Skiri, nemlig hvor sulten man er.

– Gi jernet. Som gründer må hjernen være påskrudd døgnet rundt.

Tusenkronersspørsmålet

Flere av etablererne Kapital har vært i kontakt med har blitt seriegründere. Blant dem finner vi Amund Haldorsen. Han har etter salget av Gatsoft gjort suksess med nok en vekstbedrift. Gat-Ship lager programvare for skipsklarering, og har kunder i 30 land. Omsetningen i 2019 landet på 12 millioner kroner, med et resultat før skatt på fire millioner. Bedriften har stort vekstpotensial, og kan ifølge gründeren selv bli et nytt Gatsoft og vel så det.

– Ja, det vil jeg si. Vi har verden for våre føtter. Én gang gründer, alltid gründer, sier han.

Hvilket bringer oss videre til det store tusenkronersspørsmålet: Er entreprenørskap medfødt eller kan det læres? Der er meningene delte. Noen mener man er født sånn, mens andre mener gründer er noe man blir.

– Jeg er helt klart født gründer, sier Haldorsen.

Øystein R. Skiri deler samme oppfatning.

– Ja. Jeg tror i alle fall de fleste entreprenører er født med noen egenskaper som legger til rette for at de blir nettopp gründere.

Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke mener på sin side bestemt at gründer er noe man blir.

– Helt klart. Jeg trodde aldri jeg skulle bli gründer, men noe må man jo bli, sier Vigmostad.

Likevel deler han Skiris syn på at det nok er noen karaktertrekk som går igjen hos de fleste etablerere.

– Ja. Man må være nysgjerrig, man må ha utholdenhet, og man må ha evnen til å bli brennende engasjert.

Det er Maja Mejlænder Fleischer skjønt enig i.

– Arv eller miljø, det er det store spørsmålet. Jeg tror det er en mix. Man er kanskje ikke født gründer, men de aller fleste gründere er nok født med en stor arbeidsglede, en god dose kreativitet, og evnen til å tenke positivt. Samt en aldri så liten dose naivitet. Det MÅ til.

Lars Andre Solberg mener alle under de rette forhold kan bli entreprenør, men at det finnes mange ulike typer gründere.

– Noen er startere som produserer luftige ideer over en lav sko, andre er mer travere som gjør luftige ideer om til noe håndfast. Atter andre har kommersielle gener, noen med tekniske og noen med mer administrative eller organisatoriske. Jo flere av disse egenskapene en gründer har, desto større er sannsynligheten for at man lykkes.