– Har hatt enormt mye å gjøre

– Den 6. mars begynte corona for alvor å dukke opp i nyhetsbildet. Da satte vi ned en coronagruppe på jobben som skulle se på en beredskapsplan. Ingen skjønte hva som skulle skje 12. mars. Jeg husker at vi satt og så på pressekonferansen den torsdagen. Vi hadde akkurat snakket om hvordan vi skulle dele administrasjonen i to. Vi skulle ha et team på jobb og et på hjemmekontor. På pressekonferansen ba de alle som hadde anledning om å ha hjemmekontor. Dagen etter var hele administrasjonen i gang med møter på Teams hjemmefra, forteller den relativt ferske administrerende direktøren i Vinmonopolet, Elisabeth Hunter.

Mindre enn et år etter at hun tok over toppjobben i det statlige aksjeselskapet, stod hun midt i den største krisen Norge har opplevd siden andre verdenskrig.

– Det har vært veldig spesielt. Det har vært beredskapsarbeid fra vi har stått opp til vi har lagt oss. Det har vært helt nødvendig, og viktig og riktig. Nå ser det ut som ting har gått bra, og da er det verdt det. Jeg er utrolig imponert over at vi har klart å lede Vinmonopolet fra hjemmekontor, sier Hunter.

– Vi lagde tiltak selv

Omtrent en uke etter den skjebnesvangre pressekonferansen, som vil endre Norge i lang tid fremover, kom endelig Folkehelseinstituttet med smittevernråd til varehandelen.

– Da hadde vi allerede hatt åpent en uke, så vi kunne ikke vente på de rådene. Vi lagde tiltak selv, og de har vi stort sett holdt. Vi er litt fornøyd med det.

Hunter forteller at det er de strengeste tiltakene Vinmonopolet noen gang har innført.

– Vi har nå gjeninnført polkø. Det var det ingen som trodde vi skulle ha igjen. Vi var veldig spent på mottagelsen, men gledelig nok synes folk det er strålende at vi har det så strengt. Det er fantastisk hyggelig. Kundene sier til og med at de er overrasket over andre butikker som nesten ikke har tiltak, forteller polsjefen.

Kundetilfredshet scoret Vinmonopolet godt på også i forkant av krisen. I vår stakk de av med seieren i Norsk Kundebarometer, som ble målt frem til 12. mars i år.

– Vi vant det på ordinær drift, men Opinion har laget noe de kaller Coronamonitor, og der har ni av ti kunder svart at de er fornøyd med Vinmonopolets tiltak.

– Leverer langt over budsjett allerede

– Hva tenker du om at Vinmonopolet nå, som følge av coronasituasjonen, har første reelle monopol på 100 år?

– Nå får vi tilnærmede tall på hva det betyr dersom vi hadde hatt all handel, for det er det vi i praksis har nå. Det blir opp til politikerne hva de vil gjøre med det. Vi gjør bare så godt vi kan med alle de kundene vi har og den veksten vi har som konsekvens av corona. Det er ingen tvil om at noen butikker har hatt enormt mye å gjøre. Jeg synes de ansatte klarer det kjempefint, sier Hunter, som mener hennes viktigste jobb som leder er å se sine medarbeidere.

Nedstengingen av svenskegrensen og strenge reiseråd som følge av coronakrisen har ført til at Vinmonopolets omsetning økte med 40 prosent i april i år målt mot samme periode i fjor.

– Vi leverer langt over budsjett allerede. Men vi har fortsatt høyere omsetning i juleukene.

Hunter forteller at det er store variasjoner i omsetningsveksten i butikkene rundt om i Norge.

– I Østfold er det helt åpenbart at de har reist til Sverige for å handle. Der har noen butikker hatt opptil 100 prosent vekst. Det har vært veldig stor forskjell. Fra noen få prosent vekst på Vestlandet og i Sogn og Fjordane, til 100 prosent vekst på Østlandet, sier polsjefen, som selv er født og oppvokst på Østkanten i Oslo.

– Jeg gikk på Stovner barneskole, Haugenstua ungdomsskole og Ullern videregående skole. Jeg fikk høre det da jeg flyttet til Ullern. Jeg hadde skikkelig østkantspråk da jeg kom. Den gang var det mye knuffing mellom øst og vest. Men familien flyttet, og jeg måtte med, forteller Hunter.

Danset i elitegruppe

Foruten skolen var jazzballett det som tok opp det meste av Hunters tid i ungdomsårene.

– Jeg danset mange timer i uken og var med i en elitegruppe. Men det har jeg ikke så lyst å snakke om. Det er så lenge siden, humrer Hunter.

Hun forteller, “under tvang”, at dansegruppen ble brukt til blant annet kjøpesenteråpninger og hårshow.

– Vi var med i noen konkurranser, men det var ikke konkurransedans i utgangspunktet. Det var primært show og opptredener. Jeg danset blant annet i London og New York. Det var veldig gøy.

Foruten dans var Hunter også opptatt med å bidra på hjemmebane i oppveksten.

– Jeg har skilte foreldre, så min mor var alene med min seks år yngre søster og meg noen år. Da måtte jeg ofte hente søsteren min i barnehagen, og det syntes jeg selvsagt var helt forferdelig. Jeg var jo glad i søsteren min, men jeg ville heller leke med venner enn å hente henne. Men mamma var på jobb, så da måtte jeg hjelpe til.

Studerte i Skottland

Plikter og ansvar måtte Hunter forholde seg til tidlig, og som femtenåring var hun allerede i sin første jobb.

– Jeg har alltid jobbet. Jeg begynte først i en dagligvarekiosk på Skøyen som var åpen 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Jeg var interessert i å jobbe og tjene penger. Jeg skulle tjene penger til å reise på disse danseturene og kjøpe moped når jeg ble 18 år. Jeg har alltid spart til ting, og er veldig økonomisk. Men jeg kan for all del bruke penger, men da er det planlagte og bevisste valg.

Selv ikke da Hunter dro til Skottland for å studere til å bli siviløkonom, tok hun helt pause fra jobb.

– Jeg reiste tilbake til Norge for å jobbe i alle feriene. Det er først i voksen alder at jeg har hatt tre–fire uker ferie om sommeren.

Hunter sier det var tilfeldigheter som førte henne til University of Strathclyde i Glasgow i Skottland.

– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bli når jeg ble stor, så da endte jeg på at jeg kunne studere økonomi fordi det kan man bruke til så mangt. Så tenkte jeg at hvis jeg studerer i utlandet, får jeg språk og kultur i tillegg.

Mottok stipend

Hunter søkte seg inn på ulike universiteter i Storbritannia som ville gi henne godkjent tittel som siviløkonom i Norge. Og da hun ble tilbudt et stipend fra Norsk Næringslivsstiftelse, ble valget enkelt.

– De dekket skolepengene mine hvis jeg tok den skoleplassen. Det kostet 70.000 kroner den gangen. I tillegg fikk jeg lån og stipend fra Lånekassen. Da ble ikke kostnad et problem, så jeg dro til Glasgow. Det har jeg ikke angret på. Det var en kjempeopplevelse.

På studiet møtte hun blant annet skotske David Hunter, som skulle bli hennes fremtidige ektemann.

– Vi gikk på samme studiet i fire år, men ble ikke sammen før i andre klasse. Ting gikk kanskje litt fortere fordi vi visste at vi måtte ta en avgjørelse på forholdet i løpet av de fire årene. Det siste året flyttet vi sammen, og det tror jeg ikke vi hadde gjort hvis vi ikke visste at vi måtte bestemme oss.

Hunter forteller at de ble enige om at den som fikk jobb først, skulle avgjøre hvilket land de skulle prøve å bo i først.

– Det var kanskje litt dårlig gjort fordi jeg hadde hatt sommerjobb i Coca-Cola i Norge hver eneste sommer gjennom hele studiet, så jeg visste at jeg kunne få jobbe der, flirer hun.

Det endte derfor med at hun fikk kjæresten med til Norge.

– Han lærte seg norsk og stortrives. Han liker alt som er norsk, og fant på en måte landet sitt.

– Var Miss Ass i fire år 

Hunter forteller at ski og seiling var blant aktivitetene som lokket til Norge.

– Da mannen min og jeg kom til Norge, eide vi ingenting og hadde lite penger. Det første vi kjøpte sammen var en liten 21 fots seilbåt, en Wanderer. Det var det eneste vi eide, og brukte den til ferie og fritid i lang tid. Seiling var stor stas, men etter hvert som de to barna ble større, byttet vi ut seilbåten med hytte i Risør. Der har vi hatt hytte i 20 år.

Hunter har dermed både fått mann og etternavn med seg fra utlandet.

– Pikenavnet mitt er Aas, så jeg var “Miss Ass” i Skottland i fire år. Jeg syntes ikke det var særlig festlig, sier Hunter og bryter ut i latter, før hun henter seg inn igjen: – Så møtte jeg han som het Hunter til etternavn, og da kunne jeg iallfall ikke bli “Ass Hunter”. Så jeg måtte nesten velge om jeg skulle ta hans etternavn eller beholde mitt. Etter å ha vært “Miss Ass” noen år og så skulle ha britisk svigerfamilie ble valget etter hvert enkelt.

Ifølge Hunter er det ikke bare ektemannen hun kan takke studieoppholdet i Skottland for.

– Jeg tror ikke jeg hadde blitt administrerende direktør i Boots uten det studiet. Eierne satt stort sett i London, og vi var der annenhver uke på store møter og konferanser. Det handler ikke bare om språket. Det handler om å forstå og delta i kulturen. Jeg var markedsdirektør i Boots i syv år, og da ble eierne kjent med meg, og valgte meg dermed til administrerende direktør.

Aldri hatt planer om å bli toppsjef

Til tross for suksess i flere lederroller har aldri Hunter hatt ambisjoner om å bli toppsjef.

– Jeg tror mange vil si at jeg er ambisiøs, men det kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg har alltid vært interessert i å gjøre spennende ting og ha spennende jobber. Hvis det er å være ambisiøs, så er jeg det. Men jeg har aldri vært opptatt av å bli toppleder. Det har aldri vært på radaren, og jeg hadde sannsynligvis heller ikke blitt det hvis det ikke var for at jeg har hatt gode ledere som har oppmuntret meg og sagt at jeg fikser det.

Hunter mener hennes tidligere sjef i Boots Norge, som ansatte henne som markedsdirektør, skal ha mye av æren for hvor hun er i dag.

– Hun ga meg nye og større oppgaver hele tiden, og hvis jeg sa at jeg hadde mer enn nok å gjøre, sa hun alltid: “Joda, det fikser du”. Og det gjorde jeg. Da hun sluttet, sa hun at jeg måtte søke hennes jobb. Jeg svarte: “Nei, er du gal. Jeg skal ikke det. Jeg har mer enn nok som markedsdirektør.” Men hun anbefalte meg likevel, og oppfordret meg. Jeg tror eierne var litt lure fordi de ba meg om å ta rollen midlertidig mens de søkte etter en erstatter. Det var lurt fordi når jeg først hadde sittet i rollen en stund og mestret det, hadde jeg litt lyst til å gjøre det selv likevel. Så sånn gikk det, og jeg har aldri angret.

– Må oppfordre flere kvinner til å ta toppjobber

Hunter forteller at hun har tenkt mye på hvor heldig hun har vært med sjefene sine, som har hatt tro på henne og gitt henne muligheter.

– Når du har noen som tror på deg og sier at du kan få det til, begynner du å tro på deg selv også. Det er grunnen til at jeg har turt å ta de stegene jeg har gjort.

Hunter tror damer i større grad trenger å bli fortalt at de kan, mens menn synes det selv.

– Når jeg leser artikler om hvordan vi skal få flere kvinner i toppledelsen, tenker jeg: Det er bare å ha troen på dem. Vi må oppfordre dem litt mer enn menn. Vi kvinner sier ikke nei hvis noen tror på oss og gir oss muligheten, men jeg tror vi trenger litt mer backing på at det er riktig. Det er min lærdom etter å ha vært leder i så mange år.

Hunter har intervjuet til mange roller opp gjennom årene, og forteller at hun har opplevd at mennene oftere kommer inn med større selvtillit enn kvinnene.

– Hvis jeg skal generalisere litt, så tror jeg at damer i litt større grad trenger å bli fortalt at hun fikser det og er flink, mens en mann vil si det selv. Det har vært kjempeviktig for meg at folk har tro på meg. Jeg ville ikke vært her jeg er nå ellers. Jeg har fått lov til å vokse med oppgavene, men det har aldri vært noen plan for meg å bli toppsjef. Samtidig som jeg alltid har hatt lyst til å ha en spennende jobb og gjøre morsomme ting. Veien blir litt til mens man går, sier Hunter, som tror interessen for mennesker har vært avgjørende for hennes suksess som leder.

– De klappet meg frem

Da Hunter etter syv år som kjededirektør vurderte rollen som ny administrerende direktør i Vinmonopolet, opplevde hun å ha støtte fra organisasjonen.

– Jeg kjente virksomheten godt og opplevde at jeg hadde organisasjonen i ryggen. De klappet meg frem, og ville at jeg skulle søke jobben. Da er det litt begrenset hvor dårlig det kan gå. Hvis du er ønsket, så får du vel lov til å bomme litt også.

Hunter tror det både er positive og negative aspekter ved å stige i gradene internt i en organisasjon.

– På en måte er det lettere å være intern fordi du kjenner organisasjonen, systemene og menneskene. På den andre side er det ganske krevende å være intern fordi du plutselig skal ha en ny rolle og være ansvarlig for mer, samtidig som noen medarbeidere kanskje fortsatt ser på deg i lys av din forrige rolle.

Hunter forteller at hun er takknemlig for erfaringen hun har fått med seg fra ti år i Nycomed, ti år i Boots og nå åtte år i Vinmonopolet, og sier hun ikke ville søkt på jobben som polsjef uten denne ballasten.

“From drugs to alcohol”

– Hva gjorde at du tok steget fra legemiddelbransjen og over til Vinmonopolet?

– Det er vel helt naturlig det, sier en lattermild Hunter, og forklarer videre: – Det er mange som har spurt om det, og for meg er det ikke så rart. I Nycomed solgte vi produkter til apotek og dagligvare som leverandør. Der ble jeg kjent med kjeder. Deretter ble jeg spurt om jeg ville bli med og starte en apotekkjede; en kjede med mye regulering. Man oppfordrer jo ikke til salg av legemidler. Etter å ha vært i Boots i ti år kom henvendelsen om jeg ville til Vinmonopolet som kjededirektør. Jeg hadde det kjempefint, og hadde bare vært administrerende direktør i Boots i tre år. Men hvis jeg skulle ha erfaring fra en annen kjede, så kunne absolutt Vinmonopolet være stedet. Det er også faghandel, spesielle rammebetingelser, og et spesielt samfunnsoppdrag. Det er samfunnsoppdraget, det å balansere forsvarlig salg og drive effektiv kjededrift som jeg syntes var veldig spennende, og ikke helt ulikt apotek.

Etter å ha jobbet kommersielt i 20 år ønsket Hunter å prøve seg hos en stor statlig aktør, og gikk derfor til Vinmonopolet.

– Jeg fleiper med at jeg har gått “from drugs to alcohol”, humrer Hunter. – Varene skal behandles spesielt fordi det ikke er ordinære varer. De må selges med ansvar, og den balansen trives jeg åpenbart å jobbe med. Så det er ikke så ulogisk.

– Hyttelivet har vært redningen

Som toppsjef i Vinmonopolet er en av Hunters viktigste ambisjoner å nå selskapets strategi på å være ønsket av alle i 2022 – det året Vinmonopolet er 100 år.

– Når vi vinner norsk kundebarometer i år, er det den beste bekreftelsen vi kan få på at vi er på rett vei. Det er min hovedoppgave å jobbe mot det målet de neste årene. Samtidig som jeg hele tiden balanserer samfunnsoppdraget, med ansvarlig salg og å begeistre kunden. Den viktigste oppgaven jeg gjør er å jobbe med det skjæringspunktet. Hvis vi ikke ivaretar samfunnsoppdraget, kan hele vinmonopolordningen bli diskutert, og hvis ikke vi har fornøyde kunder, kan også hele ordningen bli diskutert. Så det er min viktigste oppgave å sørge for at det har fokus hele tiden. Det er jeg kaptein for, sier Hunter, som synes det er viktig at hun som leder blir oppfattet som tillitsfull, rettferdig og “hel ved”.

Etter hva Kapital er gjort kjent med er det nettopp slik Hunter fremstår, og hun er svært godt likt blant medarbeidere i Vinmonopolet.

Når toppsjefen innimellom slagene kan ta en pause fra den travle hverdagen, er det på hytta i Risør hun trives aller best.

– Om det så bare er en helg, så er det som om jeg har hatt en ukes ferie. Jeg vil nesten gå så langt som å si at hyttelivet har vært redningen både fysisk og psykisk noen ganger. Jeg kommer alltid uthvilt tilbake fra hytta. Der leser jeg bøker, maler og jobber med ulike prosjekter. Det er litt meditasjon i det å gjøre ting man ikke gjør hjemme, sier Hunter, som ikke er i tvil om hvor hun skal tilbringe årets sommerferie:

– Det blir på hytta i Risør.