Samtidig som revisorbransjen bruker mer tid på anti-hvitvaskingsarbeid etter at lovverket ble vesentlig skjerpet i 2018, har antallet hvitvaskingsvarsler fra revisorer til Økokrim dalt de siste fem årene.
For banker derimot har antall rapporter til Økokrim doblet seg i samme periode, fra 5.600 årlige rapporter om mistenkelige transaksjoner til i overkant av 11.000.
Trolig overgås antallet i år. Ved utgangen av tredje kvartal i år hadde bankene sendt inn 10.000 hvitvaskingsvarsler, noe som er 2.100 flere enn på samme tid i fjor.
Omfattende lovverk
Selv om trenden har vært fallende for rapporter fra revisorer mellom 2017 og 2021, er det et brudd i år. I årets ni første måneder har Økokrim mottatt 60 varsler fra revisorer, mot bare 15 etter tre kvartaler i fjor.
– Antall rapporter fra revisorer er uansett så lavt at det ut ifra vår vurdering ikke kan utledes noen konkrete signifikante forhold som forklarer endringene i rapportering fra i fjor til i år, sier førstestatsadvokat Sven Arild Damslora i Økokrim.
Det skjerpede hvitvaskingslovverket er svært omfattende og består av 54 paragrafer fordelt på 11 kapitler. Førende for loven er et EU-direktiv med vedlegg, samt forskrifter og veiledning fra Finanstilsynet. Dommer danner presedens for tolkningen av hvitvaskingsloven.
Det er med andre ord ganske høye forventninger som stilles til revisorer når det gjelder anti-hvitvaskingskontroll.
Gransket revisorselskap
Etter fem års studier ved NHH i Bergen har de to studentene Catharine Rasathurai og Marte Blix Iversen, i sin masteroppgave, undersøkt revisors opplevelse av muligheten til å innfri forventningene som følger av hvitvaskingsregelverket.
Etter eksamen i vår begynte Rasathurai som revisor hos EY i Bergen, mens Iversen har fått jobb hos RSM Norge i Oslo. De uttaler seg om funnene i sin masteroppgave, og ikke på vegne av arbeidsgiverne sine.
Veilederen deres, Joel Berge, er postdoktor ved Norges Handelshøyskole, og har jobbet med andre forskere om samme problematikk som de to masterstudentene.
– Men vi gransket de største revisjonsselskapene. De fire internasjonale gigantene Deloitte, KPMG, EY og PwC har blant annet egne avdelinger og medarbeidere som ser til at hvitvaskingsregelverket etterleves, sier Berge.
– Som regel er det kun de store man hører om, og som får oppmerksomhet. Men det er veldig mange små revisjonsselskaper i Norge også, sier Rasathurai.
Tallet er 456 andre revisjonsselskaper med konsesjon fra Finanstilsynet.
– Regelverket er omfattende og likt for alle, uavhengig av størrelse. Når selv de største selskapene har uttrykt at det av og til kan være utfordrende å forstå reglene, syntes vi det var spennende å høre hva mindre aktører tenker, sier Iversen.
– Vi har undersøkt selskaper med mellom 5 og 30 ansatte, eller det vi omtaler som små og mellomstore selskaper. Vi har intervjuet de i organisasjonen som har ansvaret for hvitvaskingsarbeidet, og vi intervjuet en representant fra Finanstilsynet, sier Rasathurai.
Ulike forutsetninger
De store utvikler egne digitale verktøy som forenkler og automatiserer deler av anti-hvitvaskingsarbeidet. Men mellomstore og små revisjonsselskaper har ikke økonomiske muskler til å satse på samme vis. Dermed utføres hvitvaskingskontrollen ofte mer manuelt, eller man tar i bruk innkjøpt programvare. Ulempen med disse er at de ikke alltid er tilpasset revisjonsselskapets systemer, arbeidsrutiner eller kundegruppe.
– Hvitvasking skjules som regel i flere ledd og ofte på tvers av landegrenser. Siden de største revisjonsselskapene jobber mye internasjonalt, opparbeider revisorene hos dem erfaring med å gjenkjenne mistenkelige transaksjoner og forhold, sier Iversen.
Mindre revisjonsselskaper har oftere små og mellomstore selskaper på klientlisten.
– Dermed har ikke revisorene like store muligheter til å tilegne seg internasjonal erfaring, som de som jobber for de største revisjonsselskapene, sier Rasathurai.
– De kan sparre med kolleger i utlandet, og noen selskaper har også en egen hvitvaskingsavdeling. Dermed har revisorer i store selskaper mer kompetanse internt man kan trekke på, sier Iversen.
Men alt handler til slutt om erfaring.
– De som har ansvar for å følge opp hvitvaskingsreglene i mindre revisjonsselskaper, fortalte at de ble flinkere og mer oppmerksom på å oppdage røde flagg jo oftere de jobbet med problematikken, sier Rasathurai.
Sist av flere ledd
Selv om det er mange fordeler ved å være stor, er det også mange pluss ved å være liten.
– Små og mellomstore revisjonsselskaper kjenner ofte kundene sine veldig godt, og mange av de samme ansatte har jobbet med dem i mange år. I større revisjonsselskaper er derimot gjennomtrekket av revisorer høyere, noe som gjør at man kanskje ikke kjenner kundene sine på samme måte som revisorer i mindre selskaper, sier Iversen.
Det er mange som kan oppdage mistenkelige transaksjoner man mener kan knyttes til hvitvasking, og som må rapporteres. På listen finner man blant annet banker, regnskapsførere, advokater, eiendomsmeglere, forsikringsselskaper, verdipapirforetak og fondsforvaltere.
– Revisorene er ofte den siste i rekken med et slikt rapporteringsansvar, sier Iversen.
Noen revisorer uttrykte at taushetsplikten var til hinder for at man ikke kunne utveksle informasjon med andre aktører tidligere i kontrollkjeden, for å unngå dobbeltarbeid og bli mer effektive.
– At revisorer også kontrollerer kan ha en avskrekkende effekt på hvitvaskerne, men det er andre aktører involvert i en transaksjon som har bedre forutsetninger for å stanse hvitvasking, for eksempel banker, sier Rasathurai.
Noen av revisorene i undersøkelsen ønsket derfor at hvitvaskingskontrollen de utfører var bedre tilpasset deres virksomhet og arbeidsoppgaver. I dag er regelverket og kontrolloppgavene like for alle.
Privatiserer politioppgave
Berge, som veiledet de to studentene, sier det skjerpede regelverket har ført til mer byråkrati for revisorer.
– En etterforskning som egentlig er politiets og det offentliges oppgave, er på et vis blitt privatisert, sier han.
I 2020 og 2021 ble 19 av 22 kontrollerte revisjonsselskaper ilagt overtredelsgebyr av Finanstilsynet for brudd på hvitvaskingsarbeidet sitt. Summene var mellom 100.000 og 3,2 millioner kroner.
– Men de ble ikke sanksjonert fordi de ikke oppdaget hvitvasking. De er bøtelagt fordi tilsynet påviste svakheter i rutiner. Blant annet er organiseringen, gjennomføringen og dokumenteringen av revisjonsarbeidet og hvitvaskingskontrollen kritisert, sier Berge.
Akkurat hvor omfattende og krevende det er for revisorer å etterleve regelverket, er noe av det Iversen og Rasathurai fikk høre av respondentene de intervjuet.
Bedre tilbakemeldinger
Etter lovendringen i 2018 har revisors plikt til å dokumentere sitt arbeid blitt større og strengere enn tidligere.
Finanstilsynet har en forventning om hvordan arbeidet skal utføres, mens revisorene mener at veiledningen fra tilsynsmyndighetene ikke er konkret nok. Tilsynet mener de vil lære av sine feil, som blir påpekt i tilsynsrapporter. Men endel revisorer påpeker at den fasiten blir kjent lenge etter at et tilsynet er gjennomført.
Noen revisorer reagerer også på at noen er ilagt overtredelsesgebyr for skjønnsmessige vurderinger, som faktisk er noe mange revisorer må foreta hver eneste dag.
Når det skjer, er det en fare for at revisorene kun foretar standardiserte dokumenterbare kontroller, og toner ned arbeidet med å faktisk avdekke risikoer for mulig hvitvasking i et regnskap.
Revisorene som er intervjuet er også litt oppgitt over manglende tilbakemeldinger fra Økokrim når man først varsler om mistenkelige transaksjoner.
– Flere vi snakket med var frustrerte over at de bruker mye ressurser på hvitvaskingskontrollen, uten at de føler Økokrim følger opp varslene som blir innsendt, sier Iversen.
De to masterstudentene frykter at manglende tilbakemeldinger, over tid, kan det føre til at revisorene oppfatter samfunnsnytten av arbeidet de nedlegger, som begrenset.
– Er det en revisors oppgave å avdekke hvitvasking?
– Det er nok en forventning om det, men en revisor kan nok bedre forebygge hvitvasking enn avdekke det, sier Rasathurai.
– Det vil kreve mer etterforskning fra en revisors side utover den tradisjonelle revisjonen, skal man avdekke hvitvasking, sier Iversen.
Noen må ta regningen
Ikke alle revisorer har ressurser eller verktøy til å etterforske mange ledd bakover i en transaksjon eller finne de ultimate eierne i et selskap involvert i en avtale. Det vil ta tid, og da begynner man å vurdere kostnadene opp mot nytten av en slik undersøkelse.
– Det er kundene som til slutt betaler for arbeidet til revisoren. Vi fikk høre at noen revisorer vegrer seg for å ta fullt betalt for den tiden de har brukt på en utvidet undersøkelse, som ikke førte til noen funn, sier Rasathurai.
Berge sier at for å vise at man tar hvitvaskingsreglene på alvor, noe revisorer også gjør, kan man ende opp med å ha orden i alle rutiner og dokumentasjon knyttet til etterlevelsen av hvitvaskingsarbeidet, fremfor faktisk å sjekke om hvitvasking har funnet sted eller avverge det for fremtiden.
– Masteroppgaven avdekker at revisorens profesjonelle skjønn må vektlegges tyngre når hvitvaskingsarbeidet gjennomføres, fremfor at man kan vise til en god byråkratisk etterlevelse av reglene, sier Berge.
