Skvis for bærekraftige fond

Finansielle foretak bombarderes i disse dager med nye rapporteringskrav nyttet til bærekraft og ESG. Enkelt forklart pålegges finansbransjen å gi ut bærekraftinformasjon om sine produkter, og jo mer bærekraftig et produkt hevdes å være, jo strengere er kravene til dokumentasjon. Utfordringen er at ordningen bygger på data fra selskapene det investeres i, og denne er enn så lenge mangelfull.

Spesielt endel data som går på indirekte utslipp utenom energibruk, såkalt scope 3-utslipp, trekkes frem. Dette antas å være påkrevd for å etterleve EUs offentliggjøringsforordning (SFDR) fra inngangen til neste år, men er pt. tilgjengelig fra færre enn halvparten av selskapene som er analysert i rapporten.

– I all enkelhet skyldes dette at selskapene ikke rapporterer denne informasjonen ut. Dermed mangler finansselskapene datagrunnlag for sin SFDR-rapportering, med mindre de innhenter egen informasjon direkte fra selskapene i porteføljen. Det virker også urimelig at finansaktørene må rapportere denne informasjonen om sine porteføljer før virksomhetene de investerer i er pålagt å oppgi det, sier en av forfatterne bak rapporten, partner Maria Gjølberg i Position Green Group.

SFDR innebærer blant annet at fondsselskaper må klassifisere produktene sine i én av tre kategorier, kalt artikkel 6 (alle fond), artikkel 8 (generell ESG) og artikkel 9 (bærekraftig). Hennes kollega Kristian Andersen påpeker at mangelfull data kan skape trøbbel spesielt for dem som vil opprette fond i den sistnevnte kategorien, og han mener nå at tiden er i ferd med å løpe ut.

– Formålet med disse reguleringene er å hindre grønnvasking – det skal ikke være fritt frem å kalle noe for grønt eller bærekraftig. Derfor trenger forvalterne og investorene konkret og pålitelig informasjon om hvilke selskaper som faktisk er grønne, sier han.

– Spesiell situasjon

Simen Kjøsnes Kristiansen, fagansvarlig for bærekraftig finans i Finans Norge, bekrefter at dette er en aktuell og relevant problemstilling for deres medlemmer. Disse møter nye krav ikke bare i forbindelse med SFDR, men også EU-taksonomien og etter hvert EUs nye direktiv for bærekraftrapportering.

– Finansforetakene er i en spesiell situasjon. Vi snakker gjerne om en “informasjonsverdikjede”, og finansforetakene befinner seg litt ute i denne kjeden. Det betyr at de er mer eller mindre avhengige ikke bare av at andre produserer informasjon, men også at informasjonen som produseres er god, relevant og gjerne verifisert eller attestert på et vis, sier han.

SFDR er finansspesifikk regulering, hvilket medfører at finansselskapene foreløpig ikke kan lene seg på krav mot andre selskaper for å generere informasjonen.

– På produktsiden er finansforetakene fullstendig avhengig av at selskapene om inngår i investeringsporteføljene tilgjengeliggjør informasjonen som etterspørres, for at de faktisk skal kunne etterleve de regulatoriske kravene og tilby dette videre til sine kunder, bekrefter Kristiansen.

Dersom finansselskapene ikke kan innhente tilstrekkelig data fra selskapene de investerer i, vil et alternativ være å lene seg på spesialiserte tilbydere av ESG-informasjon. Men her er kvaliteten varierende og de ulike tilbyderne har ofte forskjellig metodikk, noe som igjen kan gi ulike resultater.

– Det er også en utfordring at endel av de internasjonale tilbyderne ikke har god nok data på norsk næringsliv – selskaper som Equinor og Hydro inkluderes gjerne, men utenom for en gruppe store selskaper er det lite informasjon å kjøpe, sier Kristiansen.

Etterlyser veiledning

Finans Norge har en generelt positiv holdning til strengere regulering på området.

– Det ene er at nye rapporteringskrav vil generere mer relevant og vesentlig informasjon. Det andre er at tilbydere av fondsprodukter i større grad må konkretisere hva som ligger i fond som markedsføres som grønne eller bærekraftige. Tidligere har dette tidvis vært uklart for vanlige kunder, og det har økt risikoen for grønnvasking, sier Kristiansen.

Han mener imidlertid at det er behov for en tilpasningsperiode, slik at finansselskapene kan komme à jour med de nye kravene som stilles til dem.

– Vi antar at det ikke blir en streng håndheving fra tilsynsmyndighetene med det første, men at dette vil gå seg til i årene som kommer. Samtidig etterlyser vi bedre veiledning fra Finanstilsynet om hva som faktisk må på plass før det ansees at man er i tråd med kravene, sier han.