+ mer
Kapital

Fra null til milliarder

Også Norges rikeste startet i det små. De har bygget seg opp med kreativitet, mot og enorm stå på-vilje. Og felles for de fleste er at kremmergenene kom til syne i ung alder.

Skal du bli milliardær, uten å arve store verdier, må du få fart på inntjeningen tidlig, ellers er du nesten sjanseløs. Det viser i hvert fall statistikken. Spørsmålet er bare hvor begynner man?

Mange rike startet i det små med noe helt annet enn de er kjent for i dag. Og de var i mange tilfeller veldig unge. De fleste kjenner til eiendomsgiganten Olav Thons spede start med salg av reveskinn fra pelsdyroppdrett i Hallingdal eller hotellkongen Petter Stordalens business som jordbærselger på torget i Porsgrunn, hvor han tidlig lærte seg “å selge de bæra du har”. At superinvestor Christen Sveaas visstnok skal ha begynt med kjøp av sølvskjeer på loppemarkeder i ungdommen, er kanskje mindre kjent. Siden solgte han dem med god fortjeneste, og pengene brukte han angivelig på å kjøpe sine første aksjer. Enda før den tid leide han ut Donald-blader, solgte gåsunger og plukket tomflasker på Holmen i Oslo. I dag er finansmannen god for 11 milliarder kroner. Og viljen til å tjene noen slanter viste seg altså tidlig.

Opp i kaninavl

At dyr kan være god butikk erfarte eiendomsinvestor Geir Hove, nå med en formue på 4,4 milliarder kroner. Bergenseren startet karrieren som forretningsmann allerede som 13-åring ved å avle kaniner i hagen som han siden solgte i nabolaget. Problemet var at kaninene formerte seg så fort at markedet ble mettet og prisene sank. Derfor gikk Hove over til å selge kaniner til kjøkkenet på Hotel Norge. I dag teller eiendomsporteføljen hans flere av Bergens mest sentrale eiendommer, nyoppussede Hotel Norge inkludert.

Eiendomsmilliardær Ivar Tollefsen skulle bli siviløkonom, men droppet skolen fordi han hadde så mange andre jern i ilden. En syssel han drev med var å sette opp diskoteker og snurre vinylplater. Etter noen turbulente år kom han ut med et overskudd som han brukte til å kjøpe en tomt. Selger var faren til komiker Thomas Giertsen, som var engasjert i eplehageutbygginger. Som betingelse for å kjøpe tomten satte Tollefsen at Giertsen sr. skulle lære ham å bygge hus. Nå kontrollerer Tollefsen 120.000 boliger i ti europeiske land og har en anslått formue på 38,5 milliarder. 

En annen eiendomsmilliardær, Christian Ringnes, startet sin karriere, før McKinsey, som dørselger for Cappelen Forlag. Den verbale investoren bidro visstnok godt til opplagsvekst og inntjening for Cappelen. 

Ei heller eiendomsinvestor Edgar Haugen gikk rett inn i eiendom. Egenkapitalen sparte han opp ved å jobbe som bilselger i farens bilforretning Edcar på Grønland i Oslo, før han på 1990-tallet begynte med kjøp, salg og seksjonering av leiligheter. I dag er formuen hans anslått til 18 milliarder kroner, noe som gjør Haugen til Norges 13. rikeste mann. Også laksekongen Gustav Witzøe startet i bilbransjen, som bilmekaniker ved Isbergs Bilforretning og jobbet siden som ingeniør i Volvo Norge. Lakseoppdrett i SalMar, som i størst grad har bidratt til formuen på over 45 milliarder, kom han ikke i gang med før i 1991.

Meglerkonge solgte hagemøbler

I ung alder var salg tingen for meglerkongen Mads Syversen. Han gjorde suksess med å pushe hagemøbler på CC Vest på Lilleaker i Oslo, før han gikk gradene i DNC fra postavdelingen til ordreregistrering i fondsavdelingen. Deretter ble han meglerassistent/børsmegler og siden megler for utenlandske aksjer. I dag leder Syversen Arctic Securities. Han er ikke milliardær, men har bistått flere kunder på veien til å bli det, og dealmakeren har lykkes helt uten formell utdannelse. Det er ytterst sjelden å se blant gründere i dag.

Dagens milliardærer på Kapitals 400-rike liste har, bortsett fra arvingene, stort sett blitt rike ved at de har etablert bedrifter som har gjort suksess og blitt verdifulle. Man kan tenke at det var lettere før, da konkurransen formodentlig var mindre, men er det riktig? Nei, mener Håkon Haugli, administrerende direktør for Innovasjon Norge.

– Lettere å lykkes nå

– Med forbehold om at vi nå ser en nedbremsing etter to år med corona, er det lettere å realisere sin idé og starte virksomhet i Norge nå enn det var for bare kort tid siden. I tillegg er det blitt lettere å få opp en lønnsom og stor butikk. Det viser undersøkelser, og vi ser det i antall bedriftsetableringer og børsnoteringer. 2020 var et rekordår i antall etablerte bedrifter – på tross av corona, eller kanskje nettopp som følge av pandemien?

Det er lettere å realisere sin idé og starte virksomhet i Norge nå enn det var for bare kort tid siden.
Håkon Haugli, adm. dir. Innovasjon Norge

– Så det er blitt lettere å skape en stor suksess i dag?

– Ja. Tydeligst ser vi det der investorer sprøyter penger inn i tidligfaseselskaper og vi får det vi kaller enhjørninger – oppstartsbedrifter som passerer en milliard dollar i verdi i løpet av en kort periode. Disse selskapene har vi lenge vært på jakt etter i Norge, og der har det skjedd veldig mye de siste tre årene, sier Hauglie og trekker frem enhjørninger som Oda, Cognite, Gelato og Dune Analytics samt AutoStore, Remarkable og Kahoot, som er det samme ved en litt utvidet versjon av begrepet.

– Ikke alle tjener penger ennå, men de har en god forretningsidé, og investorene tror på deres vekst, sier Haugli.

Mer risikokapital

Og flere norske teknologiselskaper spås å kunne oppnå den attraktive enhjørningstatusen snart: Ease, Tibber, Portal One, Superside og Nansen. Og kanskje også Ardoq, Sanity, Boost, AI og Neat.

– Hvilke hindre er opphevet nå som tidligere begrenset selskapenes vekst?

– Vi opererer med tre K-er som utløser vekst. Kapital, eller vekstkapital, og der har det blitt mye bedre i Norge med ulike venture-miljøer. Dette er hjulpet frem av et lavt rentenivå som har fått flere til å se etter mer risikable investeringer, sier Haugli, som poengterer at mange gründere fortsatt opplever tilgang på risikokapital som et veldig stort hinder.

– Den andre K-en er kompetanse. Både teknologikompetanse og domenekunnskap er vanskelig å sikre seg med veldig lav arbeidsledighet og et etablert næringsliv som går veldig godt.

Den tredje K-en handler om kunder, at bedriftene raskt må få sine første kunder, hvilket også er avgjørende for investorene.

– Norge er et lite land, så mange må raskt se ut i verden etter kunder. Det er klart at krigen i Ukraina og usikkerheten i hele Europa gjør at akkurat dette er veldig usikkert fremover. Oppsummert er det blitt lettere å få kapital, men for de to andre K-ene er jeg for tiden mer i tvil om hvilken vei pilene peker.

– Hvor står vi sammenlignet med andre land rundt oss?

– Vi har ikke like mange vekstbedrifter som andre land rundt oss, og det skal også sies at vår omstillingsutfordring er større. Alle land ønsker seg denne type bedrifter fordi de representerer det nye næringslivet, og skaper verdier og arbeidsplasser. Norge skal i tillegg omstille økonomien fra olje og gass som vi vet at vi ikke kommer til å leve av i fremtiden, så vi har en dobbel utfordring, og endringstakten er ikke høy nok, avslutter Innovasjon Norge-sjefen.

Vi har ikke like mange vekstbedrifter som andre land rundt oss, og det skal også sies at vår omstillingsutfordring er større.
Håkon Haugli, adm. dir. Innovasjon Norge

Innovatørene kommer

Da Kapital sist gjorde opp status for de rikeste i Norge, konkluderte vi med at teknologigründere og innovatører stormer inn på vår liste over Norges 400 rikeste i et tempo vi aldri før har sett. Dette som følge av at flere teknologiselskaper har gått på børs og gjort verdier synlige. Felles for disse gründerne er nok heller at de tidlig i livet ble oppslukt av PCen og teknologi – kanskje snarere enn at de plukket tomflasker, avlet kaniner eller gjorde sølvkupp på loppis.

– Jeg regner med at 90 prosent av denne listen (Kapitals liste over Norges 400 rikeste, journ. anm.) har med teknologi å gjøre om ti år, uttalte techgründer og investor, Are Traasdahl, til Kapital i høst. Selv ble han verdsatt til 3,4 milliarder i fjor.

Orkdalingen var tidlig ute med å tjene penger på teknologi da han hjemme i Trøndelag bygde en Lego-robot som moren måtte fylle en krone på for hver gang hun gikk inn på rommet hans. Det var kjempelønnsomt en stund, helt til moren nektet å betale for å avlevere sønnens rene og brettede klær.

På de neste sidene kan du lese om hvordan åtte nordmenn bygde seg opp fra null og niks til milliardærstatus.

Kaninavl, olje og eiendom

Navn: Geir Hove
Formue: 4,4 mrd.
Bransje: Eiendom

Bergen 2018. Geir Hove på Hotel Norge. Foto: Bård Bøe/Bergens Tidende
Foto: Eirik Brekke/Bergens Tidende

I dag er han kjent som en av Norges største utleiekonger. Det var imidlertid ikke eiendom, men noe ganske annet, som sparket gründereventyret i gang. Allerede som ung gutt viste nemlig Geir Hove rikelig med forretningsteft. Drømmen om en sprek sykkel, nye slalåmski og båt stemte ikke overens med familiens økonomi, og for å få råd måtte bergenseren tjene sine egne penger. Det var ikke vanskelig for en med stor fantasi og enormt med pågangsmot. Tilfeldighetene ville det nemlig slik at en pelsdyrfarm nylig var blitt lagt ned på et jorde rett i nærheten av der Hove, den gang 13 år, bodde.

– En dag jeg kom forbi sto en mann og ryddet opp. “Kan jeg få noen av burene?” spurte jeg. Det var hundrevis av dem. “Ja, selvsagt,” svarte mannen.” Da fikk jeg en idé, forteller gründeren.

Hove dro hjem og fant frem leksikonet. Lykken var stor da han leste seg frem til at kaniner kunne få opptil ti barn hver måned året rundt.

– Herlig. Dette kan vi tjene stort på, tenkte jeg.

Unggutten spurte sin far om det var ok med dyr i hagen. Det var det. Deretter fikk han med seg bestekompisen, kjøpte to kaniner, hentet en hel masse bur og satte i gang med avl og salg.

– Businessen gikk over all forventning. Det var stor etterspørsel i starten. Vi fikk vel 200 eller 300 kroner pr. kanin inklusive bur. Det var mye penger den gang. Vi ble rike i en fei, forteller Hove.

Det gikk imidlertid som det måtte gå: De elskovssyke dyrene formerte seg i et så rasende tempo at både etterspørsel og pris falt som en stein. Den snarrådige bergenseren visste imidlertid råd.

– Jeg spurte far om han ikke kjente noen kjøkkensjefer. Det gjorde han, forteller Hove.

Dermed gikk det fra avl til salg av kjøtt til Hotel Norge. Med god fortjeneste.

– Vi tjente godt. Det var imidlertid en godt bevart hemmelighet hva som skjedde med dyrene. Hvis ikke ville ingen ha solgt til oss, humrer Hove.

Med tiden ble det sivilingeniørutdannelse, og deretter jobb i Schlumberger. Parallelt kjøpte Hove gamle bygårder sentralt i Bergen som han pusset opp og leide ut. Snart så selskapet Realforum dagens lys, og etter hvert ble det eiendom på fulltid for bergenseren. De siste årene har Hove solgt seg ned i boligeiendom og satset mer på næring. Blant annet eier han Hotel Norge, hotellet som i sin tid kjøpte ferdig slaktet kaninkjøtt av den unge gründeren.

– Den gang ble jeg forvist til bakdøren. I dag kan jeg gå inn og ut av hovedinngangen så mye jeg vil. Slik sett kan man vel si at ringen er sluttet.

Punk, tiur og fisk

Navn: Ola Braanaas
Formue: 3,6 mrd.
Bransje: Fisk

Ola Braanaas Foto: Anders Horntvedt

Som ung levde han for punk, Mao og Rød Ungdom. Han solgte Klassekampen, demonstrerte for Palestina, Libanon og Eritrea og vrælte ut sin frustrasjon i punkbandet Klegg. Oppskårne bildekk og eksploderte uthus var blant påfunnene som kostet foreldrene mer enn søvnløse netter. 40 år senere er Ola Braanaas oppdretter med milliardformue. Gründeren selv lever godt med det.

– Det har vært et fantastisk eventyr å få ta del i oppbyggingen av en av Norges viktigste eksportnæringer med så stort fremtidspotensial, sier han.

Braanaas ble betegnet som kvikk og snartenkt, men noe skolelys var han ikke. Faren ønsket at han skulle få seg en akademisk utdannelse, men innså etter hvert at så ikke kom til å skje.

– Dysleksien gjorde det vrient, konkluderer oppdretteren.

Dog hadde Braanaas alltid hatt et godt lag med dyr. Som liten fanget han bekkeaure som han oppbevarte i hjemmelagde akvarier, og han hadde en hel del fugler og egg i hjemmesnekrede reder på rommet. Gründerens første ordentlige jobb ble derfor å stelle en tiurfarm på Svanøy sørvest for Florø.

– Dette skulle bli en av Norges fremtidsnæringer, men det ble ingen suksess å putte disse fuglene inn i burhønsbur. De ble både syke og deprimerte.

Bedre gikk det på Fiskarfagskulen. Der trivdes Braanaas godt.

– Jeg fant min retning. Livet i vann og vassdrag har alltid interessert meg, forteller gründeren.

På denne tiden var det mangel på smolt, og Willoch-regjeringen hadde nylig liberalisert oppdrettsloven slik at det ble mulig å starte med settefiskanlegg. Midt i blinken, tenkte den driftige unggutten. Og snart hadde han, sammen med noen kompiser, startet for seg selv. Alt de eide og hadde var en folkevognbuss, noen spader og en betongblander. Pluss en campingvogn. Der bodde de i lengre tid.

– Mor og far kausjonerte hus og hjem, og bidro så jeg fikk lånt penger i banken. Dette var på midten av 1980-tallet, og med 21 prosent rente sier det seg selv at det var en nerve i det.

Det Braanaas manglet av utdannelse, tok han igjen i ståpåvilje og forretningsteft. Allerede etter et par år hadde oppdretteren tjent sin første million. Og i dag, noen tiår senere, er Firda Seafood Group et av de største oppdretts- og fiskeriselskapene i Norge. Gründerens ønske da han startet opp, var å drive med noe som var spennende og som han hadde interesse for. I tillegg hadde han som mål å bli gjeldfri i en alder av 40. Det klarte han med god margin.

– Jeg ville frigi mor og far fra kausjonsansvaret. Siden jeg startet opp allerede som 22-åring, var ikke det helt uoppnåelig.

Aviser, bil, postordre og børs

Navn: Ivar S. Løge
Formue: 1,4 mrd.
Bransje: Aksjeinvestor

Ivar S. Løge Foto: Eivind Yggeseth

Ivar S. Løge er postordrekongen som ble storinvestor på Oslo Børs. Han er spesielt kjent for Select, firmaet bak den glansede katalogen som i flere tiår dukket opp i de fleste postkasser her til lands. Det startet med fremkalling av foto og dameparykker, og siden både musikk, bærbare urinaler og tåneglekrem. Produktene slo godt an hos det norske folk, og bedriften ble en suksess. Siden solgte gründeren virksomheten dyrt, og kjøpte den tilbake billig et par ganger. Fortjenesten ble puttet i aksjer. Siden har formuen økt i takt med flere vellykkede investeringer. Ifølge gründeren selv skyldes mye av suksessen gleden over hardt arbeid. Og slik har det visstnok alltid vært. Allerede som åtteåring sto han opp klokken halv seks for å gå med lokalavisen.

– Jeg syklet i all slags vær. Og på Jæren kan det blåse ganske kraftig. Det var alltid fem til ti aviser ekstra i bunken. De solgte jeg til folk i farten. Det var en kjærkommen ekstrainntekt. Jeg kan ikke huske at barnearbeid var noe tema den gangen, forteller Løge.

Da han ble myndig, startet Løge på NHH i Bergen. Tre år senere gikk han ut som landets til da yngste siviløkonom, og fikk seg jobb hos Ford.

– Månedslønnen var 1.620 kroner. Jeg ble der i seks til syv år.

Da han sluttet, hadde Løge allerede tjent sin første million. Ikke på jobben hos Ford, men på en tippebok.

– Det sies at nordmenn blir født med ski på beina. Hos meg var det fotball som gjaldt. I flere år tilbragte jeg tre til fire timer daglig på Bryne stadion. Jeg drev det ikke lenger enn til juniorlandslaget, men lidenskapen har fulgt meg siden, sier han.

Mens han jobbet i Ford, refererte Løge i et par års tid alle Vikings kamper på Østlandet for Stavanger Aftenblad, samt flere landskamper på Ullevål. En dag kom sportsredaktøren inn og spurte om de ikke skulle starte en ukentlig tippespalte.

– Da fikk jeg ideen om å lage en tippebok med fokus på engelsk fotball og tippesystemer. Jeg utga den på eget forlag, og solgte på postordre. Jeg fikk adrenalinkick hver gang jeg tittet i postboksen for å se hvor mange ordrer som hadde kommet.

Boken ble en kjempesuksess. Inntektene var flere ganger større enn lønnen i Ford. Mot slutten av 1960-årene sa Løge derfor takk og farvel til bilforhandleren. I stedet ble det postordre på fulltid.

– Ville du gjort det samme om igjen?

– Ja, definitivt, svarer gründeren kontant.

De siste årene har Løge blitt mer og mer kapitalforvalter og mindre og mindre bedriftsleder. Avkastningen har vært særdeles god.

– Jeg er veldig utålmodig og kjeder meg fort. Sånn sett er aksjemarkedet midt i blinken for meg.

Ventilasjon og eiendom

Navn: Terje Haugan
Formue: 1,35 mrd.
Bransje: Eiendom

Terje Haugan Foto: Iván Kverme

Noen blir gründere på slump. Blant dem finner vi Terje Haugan. Han var egentlig ingeniør, men et møte med Olav Thon endret alt. I dag er han innlandets største private eiendomsinvestor.

– Det er rett og slett mangel på vett og kunnskap som har gjort at jeg har endt opp her jeg har, sier han.

Det hele startet for drøye 50 år siden. Haugan, som den gang var nyutdannet fra NTH, flyttet fra Trondheim til Hamar for å arbeide i et ventilasjonsfirma. Det eneste han hadde med seg var en sofa, to campingstoler og en respatexplate. Samt en gravid kone.

– Jeg kjente ikke et eneste menneske. Og jeg eide ikke nåla i veggen. Grunnen til at jeg tok akkurat den jobben var at det fulgte med leilighet. Det var trange kår, men jeg husker det som en usedvanlig lykkelig tid.

Planen var å bli i tre år, tjene penger, og så flytte hjem igjen. Slik gikk det ikke. Haugan startet i stedet for seg selv. Selskapet, som het Hagen & Haugan, ble snart en av landets største entreprenørforretninger og hoffleverandør på ventilasjon til Olav Thon. De to ble gode kompiser.

– Det var han som etter hvert inspirerte meg til å satse på eiendomsutvikling, forteller gründeren.

Haugan kjøpte en tomt på Ryen i Oslo. Der satte han opp et næringsbygg. Dette ble siden solgt med en fortjeneste på 40 millioner kroner.

– Vi følte oss som verdensmestere, sier Haugan.

Et bygg ble til stadig flere, og gründeren solgte seg etter hvert ut av ventilasjonsfirmaet for å satse fulltid på eiendom. I dag eier han, gjennom selskapet Haugans Hus, om lag 80 prosent av Utstillingsplassen Eiendom, som forvalter hele 350.000 kvadratmeter med kontoreiendommer, leiligheter, kjøpesentre og hoteller. Haugan får mye av æren for å ha snudd bedriften fra å være et nesten sovende selskap til et milliardkonsern. Og gründeren selv har blitt milliardær. Det var imidlertid aldri målet.

– Nei. Den gang jeg startet opp, var drømmen å kjøpe et rekkehus og en Renault 17. Det delte jeg kun med kona mi. Rett og slett fordi jeg synes det var et hårete mål. Jeg startet jo helt på null. Det er det viktig å huske på.

Haugan tror likevel at han innehar noen egenskaper som gjorde sitt til at han hadde gode forutsetninger for å lykkes.

– Jeg har ingen løpekropp. Faktisk har jeg vært halvfeit hele livet. Likevel har jeg sprunget opptil flere maraton. Skal du oppnå suksess som gründer, må du være fryktelig glad i å arbeide fryktelig mye. Og du må være litt sta. Og utholdende.

DJ, bartender, medisin og klær

Navn: Ola Mæle
Formue: 1,4 mrd.
Bransje: Handel

William Follestad og Ola Mæle (her) i Follestad butikk i Bogstadveien. Foto: Eivind Yggeseth

Ola Mæles CV er både innholdsrik og underholdende. Seriegründeren, i dag best kjent som landets største motekonge og en betydelig eiendomsbesitter, kan i yngre dager skryte av å ha vært både DJ, servitør, bartender, utkaster, skiinstruktør, nattevakt, medic på oljeboringsplattform og reklameshow-produsent. Så begynte han på medisinstudiet, men noen utøvende lege ble han aldri. En dag oppdalingen var ute og ruslet i hovedstadens gater, stakk han nemlig tilfeldig innom butikken til en venn. Denne kompisen skulle ha seg hamburger, og spurte pent om ikke sambygdingen kunne passe forretningen imens.

– Da han kom tilbake, hadde jeg solgt tøy til tre trivelige nordlendinger for 30.000 kroner. Det var mye penger den gang. “Du kan selge, du. Skal vi bli kompanjonger?” sa kompisen min til meg. Og slik ble det. Han produserte og jeg solgte, forteller Mæle.

Herfra og ut har det vært mote for alle penga for gründeren. Og det med stor suksess. Først gjennom BikBok, Henry Choice og Poco Loco, og siden Voice of Europe og kjedekonseptene Match, Vic og Boys of Europe. I dag er Mæle medeier i kleskjeden Follestad.

– Hadde du en plan B?

– Nei. Gründere har aldri en plan B. Vi er altfor enkle i hodet og for sta til det. Vi tror blindt på prosjektet og går all in! Livet er en spennende reise, og veien blir til mens man går. Man må tørre å fly når muligheten byr seg.

Ifølge Mæle er de som velger å drive for seg selv ofte født med et sett egenskaper: “Brann i magen”, stor stå-på-vilje og enorm gjennomføringskraft.

– Dette får man ikke gjennom mange års skolegang. Blå utdannelse kan tvert imot fort gjøre deg både skeptisk, bekymret og risikoavers. Gründere ser som regel kun muligheter, ikke problemer.

Mæle ville valgt samme karrierevei “any day”, men fremholder likevel at gründerlivet på ingen måte er noen evig dans på roser.

– Jeg sitter og ser Nadal mot Djokovic. “Victory belongs to the most tenacious” står det på tribunen. Eller “to the most persevering” som Napoleon sa. Dette gjelder i høyeste grad også for gründere. Gründerlivet er ekstremsport!

– Mange mislykkes. Hvorfor har du fått det til så bra?

– Jeg skal ikke mene noe om andres innsats, men man må uansett aldri gi seg. Det er viktig. I tillegg har jeg hatt gleden og nytten av å arbeide i en helt unik vekstperiode for norsk økonomi og velstand. Det må nevnes!

Olje, arbeidshansker og import

Navn: Dag Leo Martinsen
Formue: 2,5 mrd.
Bransje: Handel

Dag Leo Martinsen, eier i Dalema. Kapital-oppdrag 17/12-2021 "pakke" om Handelskongene Foto: Torstein Bøe/NTB

Det startet med et parti prikkete arbeidshansker, en garasje og et nedlagt hønsehus. Siden har Dag Leo Martinsen bygget opp Dalema til å bli et mangslungent konsern med over 40 datterselskaper som selger alt fra møbler, nips og naps til sportsutstyr, garn, klær, dyrefôr og kunstige planter. Fellesnevneren er import.

– Jeg har passion for trade. Det er det som driver meg, sier gründeren.

Samt å være sin egen herre. Og slik har det visstnok alltid vært. For mens klassekompisene skulle bli politi- og brannmenn, proklamerte Martinsen allerede på barneskolen at han skulle bli gründer. Som 18-årig oljearbeider så han en gyllen mulighet til å gjøre alvor av drømmen.

– Olje har aldri interessert meg, men det var gode penger å tjene. Planen var hele veien å bygge opp egenkapital nok til å starte for meg selv.

På boreriggen var det et høyt forbruk av arbeidshansker. På reiser i forbindelse med jobben la unggutten dessuten merke til at varer i utlandet var langt billigere enn hjemme i Norge. Det gav ham en idé.

– Her var det penger å tjene, tenkte jeg. Og det var det!

Martinsen leste seg opp på det som fantes av informasjon om handel med Østen, og fikk via en fabrikk i Kina bestilt en stor last med varer. Deretter kjøpte han seg en tilhenger, og kjørte på salgsturné til lokale bedrifter. Snart tok det ene det andre, og virksomheten vokste seg stadig større.

– Den første millionen tjente jeg i en alder av 22 år, forteller gründeren.

Arbeidshansker har med årene blitt byttet ut med det meste av produkter som tenkes kan til hus og hjem. Og det som startet som en bigeskjeft, har blitt stor industri.

– Den gang var det få som importerte møbler, kjøkkenutstyr og interiør. Så du kan vel si at jeg fant en lukrativ nisje.

Det var få som trodde på forretningsideen. Martinsen har imidlertid gjort alle spådommer til skamme.

– Da jeg startet opp, var det mange som ristet på hodet. Det gjør ikke folk lenger.

Noen Plan B hadde kremmeren aldri.

– Nei. Jeg var veldig klar på at jeg skulle lykkes som gründer. Å fortsette å jobbe for andre var aldri noe alternativ.

Det er imidlertid et par råd han gjerne skulle fått før han satte i gang.

– Helt klart. At import krever mye likviditet og at ting tar tid. Litt mer skolegang hadde sikkert heller ikke vært helt feil.

Martinsen mener at enkelte er født entreprenører.

– Ja. I alle fall til en viss grad. Hos de som lykkes er det som regel ikke pengene, men trangen til å skape noe som er den største drivkraften. Jeg har alltid hatt en enorm skapertrang.

Kjemi, kremer og ullklær

Navn: Hilde Midthjell
Formue: 1,4 mrd.
Bransje: Kosmetikk/klær

Hilde Midthjell. Foto: Michael Groth

Som medisinstudent ble Hilde Midthjell med en venn på en kosmetikkmesse i Finland. Turen kom til ved en tilfeldighet og ble begynnelsen på en historisk gründerkarriere – hvor hun etter hvert ble den første kvinnen i Norge som lyktes i å skape sin egen milliardformue.

– På messen i Helsinki ble jeg begeistret for Decleor-merket og fikk lyst til å ta det til Norge. Jeg studerte medisin på den tiden, og var veldig interessert i kjemi og ingredienser. Senere ble det flere merker.

23-år gammel fikk hun distribusjonsrettighetene til Decleor og la bort medisinstudiene for å starte sitt eget firma: Dermanor. Etter fem magre år hadde hun tjent sin første million.

– De første årene levde jeg på sparebluss og investerte alt i bedriften. Plutselig løsnet salget gjennom gode forhandlere og at forbrukerne ble klar over produktene, slik at inntektene økte og økte.

Dermanor ble etter hvert ledende importør til hudpleiesalonger og spa-anlegg. Flere selskaper og merker kom til under den nye Dermagruppen, som vokste til Sverige og Danmark. Konsernet inkluderte senere også apotekselskapet Dermoapo og skolen Hudpleieakademiet. Selskapet ble solgt til Christian Ringnes i to etapper, fullført i 2009. Samme år gikk Midthjell inn på eiersiden i tekstilselskapet Dale of Norway, og satte i gang en kraftig moderniseringsprosess i vestlandsbedriften.

– Hvilket råd skulle du ønske du hadde fått før du startet for deg selv?

– Jeg fikk mange råd, men hadde jeg hørt på alt dette, hadde jeg neppe lykkes. De fleste advarte meg mot å starte, og mente det ville være umulig å få dette til fordi det var så stor konkurranse i bransjen – samt at det var bedre å bli lege. Jeg fikk to fornuftige råd av min første advokat Rein Carlsen: “Tåler du ikke blod, bør du ikke starte for deg selv“ og “Kan du ikke drive hvitt, er du ikke god nok.”

– Ville du gjort det samme om igjen?

– Ja og nei og vet ikke. Det har vært utrolig mye jobb og krevende utfordringer som har gått utover privatliv og fritid, men samtidig har det vært mye interessant lærdom og også glede, ikke minst gjennom ulike mennesker man møter. Dessuten kan man ikke se seg tilbake, og heldigvis gikk det jo bra for meg. Man kan heller ikke løpe fra personligheten sin. Jeg liker å skape, lære, utvikle meg og jobbe, og ville sikkert ha funnet på noe annet om jeg ikke hadde gjort dette.

Transistorer, dioder og kondensatorer

Navn: Jakob Hatteland
Formue: 5,15 mrd.
Bransje: Elektronikk

Jakob Hatteland Foto: Jon Ingemundsen/Stavanger Aftenblad

Jakten på midler til å finansiere sine interesser førte Jakob Hatteland inn i en business som med tiden har gjort seksbarnsfaren fra Nedre Vats i Vindafjord kommune i Rogaland til en svært holden mann.

– Jeg hadde to hobbyer som ung; den ene var kjemi og den andre var elektronikk. Men jeg var i konstant mangel på penger for å kunne drive med disse fritidssyslene, forklarer Hatteland. Han hadde merket seg at ulike elektroniske komponenter var mye dyrere i Norge enn i utlandet, og som kjøpmannssønn visste han råd. I 1971 etablerte han Jakob Hatteland Electronics i en gammel låve.

– Når du er vokst opp på en landhandel, så er kjøp og salg det eneste du har greie på. Derfor begynte jeg med å importere komponenter som transistorer, dioder og kondensatorer, fordi jeg så at det var store forskjeller i pris mellom Norge og andre land, forteller 71-åringen.

Først solgte han til andre som hadde elektronikk som hobby, deretter til skoler, radio- og TV-reparatører og siden til produsenter av ulike varer som trengte elektronikk til sine produkter. Etterspørselen vokste jevnt og trutt, og plutselig var Hatteland norsk distributør for store selskaper som NEC Corporation, Philips, Siemens og Texas Instruments. Etter hvert ville produsentene ha færre distributører, og Hatteland grep sjansen og investerte slik at han tok hånd om import og distribusjon for hele Norden. Ved siden av har han startet elektronikkbedrifter i hopetall, og solgt unna flere. Det mest kjente er robotteknologiselskapet Autostore – i dag omtalt som en såkalt enhjørning – som han solgte majoriteten av til EQT. Det Wallenberg-kontrollerte oppkjøpsfondet har senere omtalt Autostore-kjøpet som deres beste investering i Norge noensinne.

– Hva har du gjort riktig?

– Det er ikke noen stor hemmelighet. Vi har bare gjort det vi har lovet kundene våre. Men det har vært hard konkurranse underveis. Vi har profitert på å lage systemer som har gjort oss noe rimeligere enn konkurrentene.

– Ville du gjort det samme igjen?

– Vanskelig spørsmål. Det har vært “jæskli” tøft mange ganger opp gjennom tidene. Man får ingenting gratis. Tidligere var det sett på som positivt å drive næringsvirksomhet, nå ser folk negativt på det.

– Å, mener du det?

– Det er jo bare å lese Dagens Næringsliv. Før var det mer logikken som fungerte, slik er det ikke alltid nå. I dag er det altfor mye byråkrati, så mange lover og forordninger at det ene slår det andre i hjel. Det er vanskeligere i dag.

– Å slå seg opp?

– Ja, det tror jeg. Det er nok lettere å få tak i penger, men det er ikke så greit å ta det videre til å bli stort, selv om jeg vet at mange vil være uenige med meg i det.

Reportasjer
Næringsliv