Slik vil ekspertene bli kvitt skatteparadisene

Vesten har som kjent iverksatt sanksjoner mot en rekke russiske oligarker som følge av Russlands invasjon av Ukraina. Men avsløringer via Pandora Papers har avdekket at oligarkene i stor grad har klart å omgå sanksjoner ved å omplassere formuen til trygge havner, som for eksempel Seychellene. En rekke yachter som skal være koblet til høyprofilerte russiske oligarker, er dessuten registrert på blant annet Bermuda og Cayman Islands. Samtidig har mange av russernes yachter den siste tiden funnet veien til Maldivene, Seychellene og ikke minst Dubai. I det arabiske emiratet rapporterer blant annet eiendomsmeglere om at rike russere nå etterspør stadig mer luksuseiendom.

– Saken om de russiske oligarkene taler for seg selv. Ifølge noen estimater har de minst 1.000 milliarder dollar i formue i utlandet, ofte skjult i offshoreselskaper hvis virkelige eierskap er vanskelig å fastslå. Nå snubler landene som ønsker å sanksjonere mot dem i denne veggen av ugjennomsiktighet, skriver ekspertgruppen The Independent Commission for the Reform of International Corporate Taxation (ICRICT) i et åpent brev til lederne for G20-landene datert 19. april.

Ekspertgruppen, som blant annet består av flere anerkjente økonomer, inkludert den amerikanske nobelprisvinneren Joseph Stiglitz og franske Thomas Piketty, samt korrupsjonsjeger Eva Joly, oppfordrer lederne for 19 av verdens viktigste økonomier samt EU, til å bruke oligarkjakten som drivkraft for å slå ned på skatteparadisene en gang for alle.

– Dette er naivt

Det konkrete tiltaket brevskriverne foreslår, er implementering av et globalt aktivaregister, “for å knytte alle typer eiendeler, selskaper og andre juridiske strukturer til sin reelle eier, ikke kun til juridisk eier, som ofte bare er en fasade”.

– Det er teknisk mulig. Det som mangler, er den politiske viljen til å ta tak i skatte- og hemmeligholdsparadiser en gang for alle. Ideen er enkel, den krever at man oppretter et nettverk som forbinder alle nasjonale aktivaregistre for alle de forskjellige formene for formue som et individ kan eie, samtidig som man oppmuntrer alle land som ennå ikke har opprettet omfattende aktivaregistre til å gjøre det, heter det i brevet.

Registeret kan ifølge brevskriverne inkludere både fast eiendom, bankkontoer, verdipapirer, truster, kryptoaktiva, kunstverk, smykker, yachter, fly og andre luksusgjenstander.

Et betimelig spørsmål er hvorfor land som i dag nyter godt av å tilby null eller lav skatt og/eller hemmelighold, skulle ønske å innføre et slikt svært omfattende register, og deretter bruke store ressurser på å kontrollere og følge det opp.

– Det er ganske naivt å be de store landene slå ned på skatteparadisene, sier samfunnsøkonom Steinar Juel i Civita til Kapital. – Hvordan? Skal de invadere dem? De er alle selvstendige og kan vedta de lover de selv vil. Videre har vi elementer av skatteparadiser langt inn i G20-landene. I Deleware og andre delstater i USA kan for eksempel eiere skjules. Så G20 har en stor ryddejobb hos seg selv, mener Juel.

Slettet Seychellene fra svarteliste

Det finnes ingen internasjonalt anerkjent definisjon av skatteparadiser, men mange forbinder dem med blant annet Cayman Islands, Panama, Bahamas, Bermuda, De britiske Jomfruøyer, Isle of Man og andre øystater som tilsynelatende tilbyr skatteflyktninger en trygg havn. Den vanlige definisjonen av skatteparadiser er gjerne at de har liten grad av åpenhet og innsyn i kombinasjon med ingen eller svært lave skattesatser.

Det er ikke ulovlig å ha selskaper i skatteparadiser. Det er også store forskjeller mellom dem. Noen spesialiserer seg på konfidensialitet og hemmelighold, mens andre tilbyr tjenester til multinasjonale selskaper som ønsker å minimere beskatning. Samtidig klassifiserer ulike institusjoner land og territorier svært forskjellig når det gjelder skatteparadiser.

EU opererer med en liste over ikke-samarbeidende skattejurisdiksjoner, populært kalt EUs svarteliste over skatteparadiser. Den ble oppdatert i februar i år, og nå står det kun ni land/territorier igjen på den stadig krympende listen. Hverken Cayman Islands, Luxembourg, De britiske Jomfruøyer eller De arabiske emirater, som regnes som noen av verdens mest betydningsfulle skatteparadiser i rangeringene til internasjonale Tax Justice Network, er svartelistet. 

Seychellene ble nylig fjernet fra svartelisten, til tross for at øystaten, som ligger øst for det afrikanske fastlandet i Det indiske hav, er utpekt som en hoveddestinasjon for offshoreselskaper hvor man kan skjule lyssky virksomhet. Dette ifølge Pandora Papers, en enorm samling av lekkede dokumenter som avslører hvordan en rekke ledende og kjente personer i mange land har skjult formuer i blant annet skatteparadiser.

På nettsiden til selskapet Business Setup Worldwide, som blant annet tilbyr bistand med å etablere offshoreselskaper på Seychellene, De britiske Jomfruøyer, Cayman Islands og en rekke andre steder for noen skarve tusenlapper, beskrives offshoreselskaper på Seychellene som et skattefritt og sikkert tilfluktssted, der man er garantert konfidensialitet.

– Dobbeltmoralsk EU-liste

På EUs svarteliste over skatteparadiser står nå kun Panama, amerikansk Samoa, Fiji, Guam, Palau, Samoa, Trinidad og Tobago, US Virgin Islands og Vanuatu.

Listen har krympet kraftig siden den ble innført i 2017, til tross for at EU-parlamentet i begynnelsen av 2021 fordømte tømmingen av sin egen liste og vedtok radikale endringer. Blant annet at symbolske endringer i skattesystemet ikke kan være nok til å bli fjernet fra listen, og at kriteriene for å bedømme et lands skattesystem må utvides. Alt som har med skatt å gjøre, krever imidlertid enstemmighet blant medlemslandene. Det holder ikke med flertall i parlamentet.

– Felles for landene på listen er at de befinner seg langt fra EU og at de er relativt ubetydelige skatteparadiser, sier daglig leder Sigrid Klæboe Jacobsen i Tax Justice Network Norge. – Når de først opererer med slike svartelister, er det dobbeltmoralsk at de ikke inkluderer egne medlemsland på listen. EU huser noen av verdens største skatteparadiser, som Nederland og Luxembourg. Det er politisk lettere for EU å svelge en liste som består av små øystater langt borte, mener hun.

– Verdens verste skatteparadiser

Klæboe Jacobsen mener at de eneste upartiske oversiktene over skatteparadiser er to indekser utviklet av internasjonale Tax Justice Network. Financial Secrecy Index, ofte kalt Hemmeligholdsindeksen, måler i hvor stor grad et lands lovverk tilrettelegger for finansielt hemmelighold, mens Corporate Tax Haven Index måler i hvor stor grad land tilrettelegger for at multinasjonale selskaper kan drive med aggressiv skatteplanlegging.

– Indeksene vektlegger også størrelsen på landets finansindustri som retter seg mot utlendinger. Det gjør at disse indeksene, ulikt alle andre svartelister, ikke plasserer små øystater i Stillehavet og lignende på topp, men derimot noen av verdens største finanssentra. Landene på toppen av listene må absolutt kunne betegnes som verdens verste skatteparadiser, mener Klæboe Jacobsen.

Høyt oppe på både Corporate Tax Haven Index og Financial Secrecy Index troner Cayman Islands, De britiske Jomfruøyer, Hong Kong, Singapore, De forente arabiske emirater, Luxembourg, Sveits og Nederland.

– Et skritt i riktig retning

Professor Annette Alstadsæter, som leder Senter for skatte- og adferdsforskning ved NMBU, mener at ICRICTs oppfordring til G20-landene om å innføre et globalt aktivaregister er et skritt i riktig retning.

– Første steg er at man globalt blir enige om at man ikke vil ha hemmelighold. Det er man ikke enige om i dag. Norge og over 100 andre land har i regi av OECDs Global Forum inngått en avtale om automatisk utveksling av finansiell informasjon mellom skattemyndigheter på tvers av landegrenser. Her er også flere skatteparadiser med, blant annet Cayman Island. Men dessverre mangler denne Common Reporting Standard-ordningen (CRS) både åpenhet og troverdige sanksjoner, og man kan da ikke være sikre på om alle finansinstitusjoner rapporterer alle faktiske kontoeiere, sier Alstadsæter.

– Når ikke engang EU enes om å ha flere enn ni territorier på sin svarteliste, er det vel ingen grunn til å tro at land som nyter godt av å være et skatteparadis, vil være med på innføringen av et slikt omfattende aktivaregister?

– Første steg er å få en omforent forståelse for at hemmelighold ikke er bra, det har vi ikke i dag. Og så må man starte med å diskutere hvilke steg man skal ta for å nå det målet. Det er ikke ulovlig å ha selskaper i skatteparadiser. Problemet er at de ofte blir brukt til å skjule reelt eierskap og reelle transaksjoner, noe som muliggjør korrupsjon, terrorfinansiering og narkotikanettverk. Det vil ikke være praktisk mulig å få bukt med alle skjulte formuer, på samme måte som det ikke er praktisk mulig å fjerne all kriminalitet. Men OECDs samarbeid om automatisk utveksling av finansiell informasjon mellom skattemyndigheter på tvers av landegrenser har for eksempel gjort det vanskeligere og mer kostbart å gjemme verdier, fordi du må gjøre strukturene mer kompliserte. For den vanlige mann holder det ikke lenger bare å ha konto i Sveits og reise dit for å hente en plastpose med penger, slik man kunne før, sier Alstadsæter.

– Direkte skandaløst

Klæboe Jacobsen mener alt er urealistisk frem til det eksisterer nok politisk vilje.

– Stråmenn, skallselskaper og truster har lagt hindringer i veien for alle tiltak for skatteåpenhet, slik som automatisk informasjonsutveksling mellom land, rapportering av selskapsstrukturer etc. Og skatteparadisene kan helt klart motsette seg å implementere registrene på en måte som gjør at de fungerer godt. Løsningen er å gjøre dette “bottom-up”. Hvert land innfører egne registre, som deretter kan kobles sammen. Jo flere registre som er på plass, desto større press blir det på skatteparadisene, og dess flere pengespor vil man kunne følge “rundt” skatteparadisene, sier hun.

I Norge har det i årevis pågått et arbeid med lov om register over reelle rettighetshavere, men noe register er fortsatt ikke på plass. Formålet med loven er å sikre økt åpenhet om norske virksomheters eierstrukturer, noe som vil gjøre det vanskeligere å “skjule” hvem som i realiteten har kontroll og eierskap over en virksomhet. Fra 1. november 2021 trådte deler av loven om reelle rettighetshavere i kraft. Alle selskaper og mange andre juridiske enheter må nå ha oversikt over hvilke fysiske personer som er reelle rettighetshavere i sin virksomhet. Men registeret, som altså vil være veldig mye mindre omfattende enn det lederne i G20-landene nå har fått på bordet, lar altså stadig vente på seg.

– Det er direkte skandaløst at Norge, som kanskje er et av landene i verden med best forutsetninger for åpenhet i skatteforhold, ikke har klart å få på plass et register over reelle rettighetshavere, syv år etter det ble vedtatt av Stortinget. Dessverre er det slik at den politiske interessen og gjennomføringsviljen er høyest når det skjer skandaler med høy mediedekning, slik som dokumentlekkasjene Pandora Papers, og kriser som Russlands invasjon av Ukraina. Men den opprettholdes sjelden over tid, sier Klæboe Jacobsen.