Tilleggsskatt rammer hardt - liten feil kan få store konsekvenser

Tilleggsskatt er et viktig virkemiddel mot skatteunndragelse. Men den rammer langt mer, også handlinger som ikke tok sikte på unndra skatt og som heller ikke i praksis kunne ledet til noen skattefordel.

Enig med staten: Staten mente at loven skulle tolkes slik at det avgjørende var om feilen i prinsippet kunne gi en skattefordel, ikke om det var mer eller mindre sannsynlig at dette ville skje, og Borgarting lagmannsrett var enig. Foto: Trond Reidar Teigen/NTB
Næringsliv

En dom av Borgarting lagmannsrett av 13. august i år er illustrerende – og tankevekkende.

Et aksjeselskap hadde foretatt en regnskapsmessig nedskrivning av verdiene av aksjene i et datterselskap, i tråd med regnskapsreglene, med nesten 550 millioner kroner. En slik nedskrivning er ikke fradragsberettiget ved skattefastsettelsen. I forbindelse med utarbeidelse av selvangivelsen ble det imidlertid gjort en feil, som ledet til at nedskrivningsbeløpet fremkom som en fradragspost. Det var få andre poster i selvangivelsen, så fradraget ledet til et underskudd i selvangivelsen på samme beløp som nedskrivningsbeløpet. Et fremførbart underskudd kan som kjent fradras i senere års inntekt.

Skattekontoret oppdaget feilen og strøk naturligvis underskuddet. Men kontoret beregnet også tilleggsskatt, med 20 prosent av den skatten som ville ha blitt beregnet om underskuddet kom til fradrag, vel 29 millioner kroner. Skattekontoret var enig med skatteyteren i at det ikke var noe forsøk på skatteunndragelse, men en feil, som selskapet dessuten beklaget sterkt. Det er imidlertid ikke noe vilkår for å ilegge tilleggsskatt at det foreligger skatteunndragelse eller forsøk på det.

“Kan føre til skattemessige fordeler”

Et grunnvilkår for at tilleggsskatt skal kunne ilegges, er at skatteyteren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Skatteyteren var enig i at dette vilkåret var oppfylt – det var jo oppført en fradragspost som ikke er fradragsberettiget. Men så er det også et vilkår at opplysningssvikten “kan føre til skattemessige fordeler”. Skatteyteren anførte at det var helt usannsynlig at dette ville skje i praksis; feilen ville ha blitt oppdaget av skatteyteren eller skattekontoret iallfall når det ville være aktuelt å fradra underskuddet (det ville jo først skje senere år). Staten bestred i og for seg ikke dette, men mente at loven skulle tolkes slik at det avgjørende var om feilen i prinsippet kunne gi en skattefordel, ikke om det var mer eller mindre sannsynlig at dette ville skje.

Lagmannsretten var enig med staten. Retten fant støtte for dette i ordlyden, som jo bare krever at feilen “kan føre til” skattemessige fordeler, og i uttalelser i en tidligere høyesterettsdom. Retten mente at det trakk i samme retning at lovens ordning er at det skal beregnes tilleggsskatt selv om skatteyteren har underskudd det aktuelle året, men det kan diskuteres om dette synspunktet er så sterkt. Dessuten ville skatteyterens syn kunne lede til praktiske vanskeligheter: Det kunne bli vanskelig for Skatteetaten å imøtegå skatteyters anførsler om at feilen ville ha blitt oppdaget et senere år.

Skatteetatens egen håndbok, Skatteforvaltningshåndboken, ga imidlertid uttrykk for at det måtte være “klar sannsynlighetsovervekt for at underskuddet kunne blitt utnyttet i fremtiden”, et synspunkt som klart støttet skatteyteren. Retten mente imidlertid at denne uttalelsen var uklar og kanskje bare siktet til tilfeller hvor selskapet var gått konkurs eller blitt oppløst; da er det jo i prinsippet klart at et fremførbart underskudd ikke kan utnyttes lenger. Uansett mente retten at en slik uttalelse ikke kunne være avgjørende når den veies opp mot de andre argumentene som talte for statens syn. En lærdom av dette er at skatteyterne ikke uten videre kan stole på det som står i Skatte-ABC og Skatteetatens andre håndbøker.

En lærdom av dette er at skatteyterne ikke uten videre kan stole på det som står i Skatte-ABC og Skatteetatens andre håndbøker.

“Åpenbare regne- eller skrivefeil”

Selv om vilkårene så langt foreligger, skal tilleggsskatt ikke ilegges hvis det dreier seg om en åpenbar skrive- eller regnefeil. Høyesterett har i tidligere dommer lagt til grunn at egenskaper ved dataprogrammer som brukes ved utfylling av selvangivelse, etter omstendighetene kan regnes som slik feil. Men retten mente at det ikke lå slik an i dette tilfellet. Retten mente at den som fylte ut selvangivelsen, var klar over at den regnskapsmessige nedskrivningen måtte korrigeres manuelt, men at vedkommende hadde glemt å gjøre dette. Dette er ingen regne- eller skrivefeil.

“Må anses unnskyldelig”

Loven oppstiller ikke noe egentlig subjektivt vilkår for ileggelse av tilleggsskatt. Det kreves altså ikke at skatteyteren var eller burde ha vært klar over at det ble gitt uriktig eller ufullstendig opplysning. Men det oppstilles et unntak hvor “skatteyterens … forhold må anses unnskyldelig”. Lovgiveren har – senest i forbindelser med vedtagelsen av skatteforvaltningsloven i 2016 – gitt uttrykk for at dette unntaket bør anvendes i noe større utstrekning enn tidligere, for eksempel hvor det gjelder enkeltstående feil hos en ellers lojal og aktsom skatteyter.

Man skulle tro at det ville ligge til rette for å anvende dette synspunktet her. Men lagmannsretten mente at synspunktet bare kunne anvendes hvor “graden av uaktsomhet er forholdsvis lav”. Slik var det ikke her, retten mente at det forelå en klar uaktsomhet. Det hadde nok også betydning at forarbeidene til lovbestemmelsen gir uttrykk for at det skal mye til for at forholdet kan anses unnskyldelig hvor det dreier seg om profesjonelle og ressurssterke skatteytere som dessuten har assistanse av et velrenommert revisjonsselskap, slik det var her. Hos slike skatteytere må “det forventes grundige og betryggende kvalitetssikringsrutiner”, sier forarbeidene.

Mot menneskerettighetene?

Skatteyteren hadde endelig anført at beregningen av tilleggsskatten var i strid med prinsippet i Den europeiske menneskerettskonvensjon om at det skal være forholdsmessighet mellom overtredelse og reaksjon – 29 millioner kroner for den feilen som var begått her, er unektelig mye.

Men lagmannsretten ville ikke høre på det øret heller. Det overordnede synet var at hensynet til forholdsmessighet er ivaretatt ved utforming av reglene – ved ulike avgiftssatser avhengig av skyldgrad (20, 40 eller 60 prosent) samt fritak ved unnskyldelige feil.

Dermed tapte skatteyteren saken.

Ikke til Høyesterett

Saken ble anket til Høyesterett, men den slapp ikke inn. Det sier litt om hvor vanskelig det for tiden er å få saker inn for Høyesterett. Her hadde man sjansen til å avklare viktige spørsmål om tilleggsskatt, ikke minst den nedre grensen for unnskyldelige feil og om hva som egentlig ligger i feilen kan lede til skattefordeler. Spørsmålene er viktige både fordi det ofte dreier seg om store beløp og – ikke minst – fordi det handler om hva som er rettferdige reaksjoner på feil.

Løfter man blikket litt, kan det spørres om reglene bør rekke så langt som de gjør. Lagmannsretten fremhevet flere ganger hensynet til effektiv skatteinndrivelse. Men trusselen om tilleggsskatt avholder neppe noen skatteytere fra å gjøre feil som den som ble begått i dette tilfelle. Det er dessuten lite rimelig at skatteytere som gjør feil av denne typen, plasseres i samme kategori som notoriske skattesnytere. Den moralske vurderingen må jo være helt forskjellig. Tilleggsskatt er straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, og det tilsier at sanksjonen ikke bør gå lenger enn nødvendig. Også ut fra slike synspunkter er det synd at Høyesterett ikke tok utfordringen.

Løfter man blikket litt, kan det spørres om reglene bør rekke så langt som de gjør.
skatt
rettssak
borgarting lagmannsrett
Reportasjer
Næringsliv