Er vi i ferd med å stjele ilden?
Prometheus gikk for langt. Han stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. For det ble han evig straffet. Kan vår frenetiske utvikling av kunstig intelligens også påkalle gudenes straff?
Eldgammel teknologi forbløffer fortsatt
Fra oldtiden til sen middelalder var langbuen et våpen som kunne avgjøre i krig og kjærlighet, og som også i dag forbløffer.
Ifølge Guinness’ rekordbok satte 34-åringen Tyler Toney fra Texas den 2. september 2022 verdensrekord i presisjonsskyting med pil og bue da han traff et mål som var hele 330 meter borte. Det er ikke angitt nærmere detaljer rundt skytingen, men trolig var blinken en skive med diameter på 15 cm tilsvarende den som den gamle rekordholderen Matt Stutzman traff på 283 meters hold i 2015.
Toney er for øvrig en del av Dude Perfect-gjengen som studerte sammen ved Texas A&M University og som har blitt rike av å sette rekorder og utføre stunts som de presenterer via YouTube. Mye gøy å sjekke der.
Toney brukte en komposittbue av glassfiber, karbon og metall da han satte rekorden sin. Komposittbuer av flere slags treverk med forskjellig stivhet ble også brukt i vikingtiden og middelalderen. Eksempelvis i langbuene som spilte en særlig viktig rolle da engelskmennene slo en tallmessig overlegen fransk hær i slaget ved Agincourt i 1415.
Den underskjønne Katherine
På den tiden var England og Frankrike midt i 100-årskrigen, og flerårige fredsforhandlinger hadde nettopp brutt sammen. Ikke minst fordi kong Henrik 5. av England som en del av fredsavtalen ønsket å gifte seg med den 14-årige franske kongsdatteren Katherine av Valois, noe som ble avslått.
Da invaderte Henrik 5. Frankrike med en hær som antas å ha vært på ca. 9.000 mann, hvorav 6.000 langbueskyttere og 900 riddere til hest. Franskmennene hadde på sin side mobilisert mellom 20.000 og 30.000 mann. Blant dem var ca. 10.000 tungt pansrede riddere til hest. Med sin enorme slagkraft lå de godt an til å valse ned de engelske styrkene som led under matmangel og sykdom.
Ved Agincourt kom det til kamp i 1415. Franskmennene visste at de var overlegne både i antall og utrustning, og gikk til angrep.
De engelske bueskytterne sto i en fire rekker dyp formasjon og sendte et tett pilregn over angriperne på langt hold. Svært mange franske hester ble skadet. Ridderne steg da av hestene og angrep til fots; fremdeles sikre på seieren.
Men pilregnet fortsatte, og ridderne måtte bøye hodet for å unngå piler gjennom visiret i hjelmen. Dermed så de dårlig forover, og det oppsto kaos. Med de tunge rustningene sine ble de også raskt utslitt og dermed et lett bytte for de engelske pilene, som på stadig kortere hold etter hvert kunne trenge gjennom franskmennenes panserplater.
Den engelske seieren var total. Frankrike mistet nesten halvparten av sine adelsmenn i slaget, og Henrik 5. kunne etter hvert kreve å få gifte seg med “den vakre” Katherine. Deres felles sønn, Henrik 6., ble konge av både England og Frankrike.
Slaget ved Agincourt er udødeliggjort gjennom Shakespeares skuespill Henry V, blant annet filmatisert i 1989 med Kenneth Branagh og Emma Thompson. Filmen fikk utallige priser, og er vel verdt å se, eksempelvis på Netflix. Riktig nok er historikeren Anne O’Brien skeptisk til Shakespeares romantiske fremstilling av kjærligheten mellom Henrik og Katherine (The Love Affair That Never Was), men denne skribent foretrekker naturligvis å stole på Shakespeare.
Langbuen som våpen
Vår tids bueskyttere, historikere og ingeniører har etterprøvd de sikkert glorifiserte øyenvitneskildringene av langbuenes effektivitet i slaget ved Agincourt.
Man vet at selv nåtidens aller beste bueskyttere ikke kan “garantere” å treffe et mål på størrelse med overkroppen til en mann på over 80 meters avstand, på tross av ovennevnte Guinness-rekord. Og i en stresset kampsituasjon er treffsikkerheten sikkert vesentlig dårligere.
Men når middelalderens langbueskyttere begynte å skyte på fienden på over 200 meters hold, var ikke poenget å sikte på en bestemt fiende, men å håpe at man traff “noen”, eller i alle fall hesten deres. Og med tilstrekkelig mange piler ville jo det skje.
En god bueskytter kunne skyte 6–10 piler i minuttet med sin ca. 2 meter lange bue. Han hadde gjerne med seg 60 til 200 piler, samt et tilgjengelig reservelager bak frontlinjen. Dermed kunne et bueskytterkompani etablere en langvarig haglskur av piler over fiendens hær.
Dette tillot bueskytternes egne styrker å rykke stødig fremover. På 80 til 100 meters avstand kunne pilene trenge gjennom ringbrynjer, og når fienden var 30–50 meter unna, kunne pilene gjennombore riddernes tunge brystplater, selv om de gjerne var formet spisse foran for å avvise piler.
Et langvarig, tett pilregn var altså overmåte effektivt, både taktisk for å binde fienden i én posisjon, og ved sin direkte skadevirkning.
De norske vikingene
De engelske langbuene var kraftigere og mye lenger enn de komposittbuene som mongolene, under ledelse av Dsjengis Khan og hans sønner, brukte et par hundre år tidligere da de erobret mesteparten av Asia og skapte det største riket som noensinne har eksistert.
Mongolenes buer var beregnet på skyting fra hesteryggen, noe de var opptrent til fra barnsben av. De kunne skyte selv når hestene var i full galopp både under flukt og angrep, og kunne trolig treffe ganske bra på 40 til 70 meters hold.
Vikingene brukte også pil og bue, men ikke som hovedvåpen i stort omfang. Mye tyder på at de ikke brukte pilkogger, men bare hadde med seg et begrenset antall piler i kamp.
Ved vikingenes sjøslag var pil og bue viktige i innledningen av slaget, frem til skipene lå jevnsides så fiendens skip kunne bordes og slaget utkjempes med spyd, sverd og øks.
Ingen norsk bueskytter er så kjent som Einar Tambarskjelve (980–1050). Han er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen, og i Snorre Sturlassons Heimskringla beskrives han som “den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge”.
I slaget ved Svolder i år 1000 sto han ved siden av kong Olav Tryggvason og skjøt mot fiendens høvding Eirik Jarl, da en pil traff midt på Einars bue så den knakk av med et smell. Sagaen forteller:
– Hva brast så høyt? spurte kong Olav.
Henrik V og Katherine av Valois: Da franskekongen ikke ville la Henrik V av England få datteren Katherine til ekte, angrep Henrik like godt Frankrike med pil og bue og vant både rike og kongsdatter. Her Kenneth Branagh og Emma Thompson i den prisbelønte filmen “Henry V” etter Shakespeares skuespill. Foto: Shutterstock editorial / REX
– Norge av din hånd, herre konge, svarte Einar.
– Det var vel ikke så stort smell, sa kongen og kastet buen sin til Einar, som tok den og straks dro strengen ut forbi pilodden idet han bemerket:
– For veik, for veik er kongens bue.
Da mesterskytteren hans mistet muligheten til å ramme fiendens leder, tapte Olav slaget mot de tallmessig overlegne motstanderne og døde (trolig) der, mens Einar fikk grid og levde i 50 år til som en av Norges aller mektigste menn.
Kan sagaen stemme? Kan kong Olavs bue virkelig ha vært for veik for Einar?
Utvilsomt, sier forskerne. De kraftigste buene krevde 60 til 80 kg drag for å bli helt spent, og bare råsterke spesialister kunne klare det.
Riktignok var Olav Tryggvason en fremragende sportsmann, men i bueskyting kom han nok til kort mot Einar. Sagaen omtaler en konkurranse mellom de to, der Einar skal ha skutt en pil hele 1.400 meter langt, og Olav måtte innrømme et sjeldent nederlag. Sikkert overdrevne lengder, men faktum er at med en spesialkonstruert pil lyktes amerikaneren Dan Brown i 1987 å skyte hele 1.222 meter under kontrollerte forhold med en spesiell “seilerpil”.
