Tvungen latter: Hva er egentlig kiling?

Det høres jo veldig bra ut. Men beskrivelsen er misvisende. Kiling er svært ofte ikke forbundet med noen positiv lystfølelse, selv om den som blir kilt både smiler og ler. For den som blir kilt, føles nemlig latteren gjerne påtvunget. Det er kanskje derfor Riksmålsordbokens etterfølger, Det Norske Akademis ordbok (NAOB), sløyfet ordene “som fremkaller latter” i sin definisjon av kiling.

Forvirret? Det er det all grunn til. For på tross av mye og ivrig forskning har ikke vitenskapen kommet til bunns i kilingens mange ytringer og årsakene til dem.

Men forskerne ser i alle fall ut til å være enige om at kilingen omfatter minst fem forskjellige fenomener:

1. En meget lett berøring av et hvilket som helst område på huden, eksempelvis med en fjær eller ved at et insekt spaserer over huden, som fremkaller en kilende følelse som oppleves som ubehagelig. Man får et veldig behov for å klø seg. Forskerne kaller gjerne dette fenomenet for knismesis, som er avledet av det greske ordet for kløing.

2. En glidende berøring eller gjentatte lette trykk mot bestemte områder på kroppen som er særlig følsomme. Denne kilingen kaller forskerne for gargalesis, som er avledet av det greske ordet for kiling. Den ledsages gjerne av (ufrivillig) latter.

3. Kiling i magen. En kilende følelse som gjerne oppstår etter en mental spenningsoppbygning, som når man har kommet til toppen av en berg-og-dal-bane og skal sette utfor, eller ved annen type sterk forventning som står foran utløsning.

4. Kiling i leddene, særlig i beina. Gjerne kalt “rastløse bein”. Ubehagelig fenomen som særlig oppstår om kvelden og natten og først og fremst lindres ved bevegelse. Rammer mer enn 10 prosent av befolkningen; flere eldre enn unge.

5. Effleurage. Massasjeteknikk med fjærlette systematiske strykninger av huden. Den kan gi en kildrende, svakt kilende følelse, men virker behagelig og avslappende.

Nedenfor skal vi først og fremst ta for oss gargalesis, “latterkilingen”, og knismesis, som vi også kan kalle kløkilingen.

Kløkiling versus latterkiling

Som nevnt har man et umiddelbart ønske om å fjerne kløkilingen – knismesis. Det gjør man ganske enkelt ved å stryke hardt over eller klø seg på stedet eller i nærheten der kilingen eller kløen oppstår.

Både mennesker og dyr opplever knismesis. Det er uhyre liten påvirkning som skal til for at kilingen oppleves ubehagelig og påkaller et nærmest automatisk kløbehov.

Knismesis kan oppstå hvor som helst på kroppen, og kan vare i flere sekunder etter at årsaken til kilingen er fjernet.

Reaksjonsmønsteret ved knismesis – både kilingen og kløingen, antas å være en beskyttelse mot mygg og andre uønskede insekter og organismer, og forekommer både hos mennesker og dyr. Kløkilingen er altså trygt evolusjonsmessig forankret.

Da er det vanskeligere med latterkilingen – gargalesis.

Gargalesis forekommer først og fremst hos mennesker, men trolig også hos menneskeapene. Det er uklart om gargalesis også forekommer hos andre pattedyr, fordi de mangler menneskenes distinkte latter. Men flere forskere mener at i det minste rottene opplever latterkiling.

Det gjør visstnok også hvithaiene, som skal bli paralysert når de kiles under nesen. Det er jo bare å prøve selv.

Hos oss kan gargalesis fremkalle latter ved berøring av bestemte steder på kroppen, slik som fotsålene, armhulene, knehasene eller halsen.

En maskin klarer det, men ikke du selv

Menn og kvinner er like mottagelige for latterkiling. Mens kvinner ler mer enn menn generelt, gjelder ikke det i forbindelse med kiling.

Alderen ser heller ikke ut til å spille noen rolle. Små barn er ikke mer kilne enn voksne. De blir bare oftere kilt, fordi vi voksne synes det er stor stas å se de små le.

Så en spesiell ting: Skal du le av kiling, må et annet menneske utføre det på deg. Eller et dyr. Eller en maskin. Det nytter ikke å forsøke å kile seg selv. Og: For mye kiling kan oppleves ubehagelig.

Dette har man visst lenge. Allerede for omtrent to 2.500 år siden konstaterte den store greske filosofen Sokrates at kiling var behagelig til en viss grense, og så ble det ubehagelig. Og han spurte hvorfor. Mens Aristoteles undret seg over hvorfor man ikke ler når man kiler seg selv.

Evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, hevdet omkring 1870 at man bare ler av kiling hvis man er i godt humør på forhånd. Dermed var han uenig med den britiske filosofen Francis Bacon, som omtrent 250 år tidligere mente å ha konstatert at selv ikke mennesker i dyp sorg kan la være å le når de blir kilt.

Dagens forskere gir Bacon rett og Darwin urett. For eksempel har Christine Harris ved University of California vist at latteren som utløses ved gargalesis – latterkiling – er helt ufrivillig og at latterens intensitet i stor grad er uavhengig av humøret til den som blir kilt.

Men forventning om å bli kilt kan spille en rolle. I en forskningsrapport som ble offentliggjort i Philosophical Transactions i desember 2021, viste et forskerteam ledet av Michael Brecht ved Humboldt-Universität Berlin at forventning om å bli kilt kan utløse latter før den fysiske kilingen starter – for eksempel når man ser kilefjæren nærme seg fotsålene eller armhulene.

For kiling som er mer uforberedt, observerte Brechts team at ansiktsmusklene hos forsøkspersonene i snitt begynte å reagere i retning av et smil 0,2 til 0,5 sekunder etter første berøring, mens latteren begynte å lyde minst 0,5 sekunder deretter.

Tidligere nevnte Harris har forresten konstatert at ikke alle ansiktsmusklene som brukes ved et vanlig smil aktiveres når smilet er utløst av kiling. Spesielt musklene rundt øynene er lite aktive sammenlignet med et vanlig smil. Forsøk selv!

Flere andre forskere har ved hjelp av hjernescanning konstatert at det heller ikke er helt de samme delene av hjernen som aktiveres ved latter utløst av kiling som av humor.

Hva er poenget?

Hvorfor reagerer menneskene på denne måten når de blir kilt? Noen forskere hevder at reaksjonen på latterkiling først og fremst er en automatisk evolusjonsbetinget respons hos små barn som skal binde barn og foreldre tettere sammen i et tillitsforhold, mens andre mener at kileaktiviteter mellom barn, ungdom og voksne innbyrdes er en del av et sosialt spill som involverer intimitet; du får lov å kile meg, eller et uttrykk for dominans. Den som kiler har kontrollen.

Men ingen forklaring ser ut til å ha vunnet allmenn vitenskapelig aksept. Dette vet vi ikke, sies det med kledelig beskjedenhet i flere forskningsrapporter. 

Harris konstaterte for øvrig etter forsøk med universitetsstudenter at så mye som en tredjedel syntes kiling var ubehagelig.

Selv om det ikke forklarer noe om hvorfor menneskene er innrettet slik, har kunnskapen om at kiling kan oppleves ubehagelig vært “nyttig” for noen i enkelte sammenhenger.

Som i middelalderens Europa og i Østen, der langvarig kiling faktisk ble brukt som en torturmetode for å få frem opplysninger av fiender som var tatt til fange.

Tenk på det før du dikkedikker en fremmed baby under fotsålene for å få en latter til belønning.