Gabe malte bare svarte, abstrakte malerier. Det var for å oppfylle målet med kunsten sin som han beskrev som “... å skape verk som oppnår en ren, abstrakt, monoobjektiv, tidløs, stedløs, relasjonsløs, uforanderlig, uinteressert tilstand – et selvbevisst objekt uten underbevissthet, ideelt, transcendent, våkent for intet annet enn kunst”. Da måtte det bli svart. Bare svart. Og så svart som overhodet mulig.
Gabe? Han er en viktig biperson i Johan Harstads vidunderlige roman Max, Mischa og Tetoffensiven.
Gabes gjennombrudd som kunstner i romanen kom da han stilte ut fire helt svarte malerier malt med prototypen på malingen Vantablack. Romanens jeg-figur Max beskriver opplevelsen ved å se på maleriene “som å stirre inn i fire svarte hull. Vi sto og betraktet ingenting, med en økende følelse av ubehag. Det var en opplevelse som å falle innover i noe forferdelig. Maleriene var uten fnugg av fortelling. Det var intet å hekte bevisstheten på. Et endeløst mørke av total likegyldighet.”
Vantablack
Vantablack er mer enn et dikterisk påfunn av Harstad for å gjøre en spennende roman enda mer spenstig. Det er faktisk et kommersielt produkt som kom på markedet helt i slutten av 2014, bare måneder før Max, Mischa og Tetoffensiven ble publisert.
Vantablack ble utviklet av National Physics Laboratory i England, og består av ørsmå vertikale nanorør i karbon. Når lys treffer rørene, reflekteres det ikke, men spres mellom rørene. Rørene er så små at overflaten på et produkt malt med stoffet kjennes glatt.
Vantablack absorberer mer enn 99,7 prosent av lyset som faller på det, uansett vinkel. Så om du retter lyset fra en kraftig lyskaster mot et maleri malt med Vantablack, er det ingen synlige reflekser, og du vil være i tvil om lyskasteren er på eller ikke.
Ikke noe rart at de besøkende på Gabes utstilling følte at de “falt innover”.
Harstads romanfigur er for øvrig langt fra den første som har malt kunstverk som er bare svarte. Gabe beskrives som særlig inspirert av den amerikanske maleren Ad Reinhardt (1913–1967) som malte ensfargede verker – ikke minst svarte – som han kalte “ultimate” malerier og “de siste malerier det er mulig å male”.
Reinhardt var igjen inspirert av avantgardisten Kazimir Malevich (1879–1935) som ble født utenfor Kyiv i Ukraina og blant annet er kjent for "“Det svarte kvadratet”.
Fascinasjonen med svart
Det er ikke så rart at svart fascinerer kunstnerne når man tenker på all den symbolske og stilmessige tyngde svart har og har hatt for oss alle. Tidligere ofte assosiert med noe skummelt som underverdenens mørke makter, svarte katter (som man mente kunne være legemliggjørelsen av hekser og kunne bety ulykke), slemme riddere i svarte rustninger og svarte midnattsmesser.
Men etter hvert vridd til noe mer positivt; ikke minst innen klesdrakt. Svarte klær utkonkurrerte på 1500-tallet skarlagensrødt i kongelig klesdrakt og har siden vært umåtelig populært når målet var å kle seg stilig. Bare tenk på Coco Chanels “lille sorte” kjole som hun introduserte i 1926 og som fremdeles er en favoritt.
Og i dag er svarte rustninger ikke lenger forbeholdt “de slemme riddere”, men er gjerne symboler på makt i form av kongers, politikeres og overklassens svære, svarte limousiner.
Blant bilene er naturligvis ikke svart forbeholdt limousinene. Henry Fords T-modell var den første folkebilen. Og i årene 1914 til 1928 ble den bare levert i svart. Ford skal ha sagt at “kundene kan få den fargen de ønsker på bilen, så lenge det er svart”.
Lurt tenkt. Svart var det beste valget for Fords produksjon, som vokste i rasende fart. Det var den billigste fargen, og den som tørket fortest.
Enerett for skulptur, men fortvil ikke
Men tilbake til dagens supersvarte malinger. Utrolig nok har den britisk-indiske kunstneren sir Anisch Mikhail Kapoor fått enerett til å bruke Vantablack på skulpturer. Det har naturligvis falt mange tungt for brystet. Men fortvil ikke. For forskere ved MIT har utviklet et enda svartere materiale enn Vantablack, og de ser ikke ut til å ha noen planer om å gi eksklusiv bruksrett til noen. Så vidt denne skribent har kunnet bringe på det rene, har det nye produktet foreløpig ikke fått noe kommersielt navn, så vi vil nedenfor kalle det MIT-svart.
I likhet med Vantablack baserer også MIT-svart seg på “dyrking” av nanorør på aluminiumsfolie. Men ved hjelp av en ny “gjødsel” for dyrkingen har MIT-forskerne frembragt et materiale som er 10 ganger så svart som Vantablack og absorberer hele hele 99,995 prosent av innkommende lys.
Materialer malt med MIT-svart gir en utrolig virkning. Sjekk bildet av diamanten.
Utover den kunstneriske, kuriøse og psykologiske effekten maling med disse supersvarte materialene gir, har de stor og sterkt økende vitenskapelig anvendelse – spesielt innen astronomien. Der brukes de for å skjerme teleskoper og fotoutstyr mot uønskede reflekser.
Har man nådd grensen for svarthet? Neida. Den grensen ligger i de såkalte sorte hull i verdensrommet. Der er gravitasjonen så stor at intet lys kan slippe ut. Sender man en lysstråle inn i et sort hull, er det altså 100 prosent absorpsjon og 0 prosent refleks. Da snakker vi svart.
