– Det løsnet da jeg turte å slippe meg løs

Første gang kunstneren laget en røffere keramikkskultptur prøvde hun å gjemme den, og det til tross for at dette “bare” var sammen med studenter på Kunsthøgskolen. Hva ville de tenke? 

En fugl som er naturalistisk fremstilt kan man lett dømme om er godt eller dårlig utført, fordi det finnes en “fasit”, dvs. hvordan fuglen ser ut i virkeligheten. Men hva med dette, hvor hun hadde sluppet seg selv løs og latt hendene modellere en revelignende skapning i en fei og som attpåtil blottstilte hennes innerste følelser?

– Jeg var så nervøs, minnes Scholze.

Men det var ingen grunn til å engstelse, hverken da eller siden. Den revelignende skapningen ble sågar utstilt på Nasjonalmuseet noen år senere. Og kjøperne, både private og institusjoner, har omfavnet Scholzes uttrykksfulle skulpturer. 

Leiren rekker knapt å tørke før kunstneren får et nytt oppdrag.

Vises på Vigelandmuseet

Ikke bare er 34-åringen aktuell med utstillingen “Å bare være til” på visningsstedet Kraft i Bergen, som tidligere har vært på Trøndelag senter for samtidskunst. Straks skal hun delta på en gruppeutstilling med flere internasjonale kunstnere i Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal, hvor verkene er til salgs.

I atelieret arbeider hun med keramikkskulpturene til en selfamilie som skal støpes i bronse og ligge på en strand på Langøyene i Oslo og silketrykk for Atelie Editions som skal selges via plattformen Atelie. Dessuten må hun jobbe med skulpturer som skal stilles ut på Eckbos Legat Jubileumsutstilling på Vigelandmuseet neste år. Og sist, men ikke minst, må Scholze komme i mål med det som skal vises hos QB Gallery i Bygdøy allé i Oslo i september.

– Jeg skal ha mitt første barn i september. Jeg er litt spent på hvordan alt skal gå, sier hun idet hun tar imot oss.

Atelier i koffertfabrikk

Scholze har atelier på Ensjø, like ved der NRKs nye storstue skal bygges på Oslos østkant. I lokalene der koffertfabrikken Unica tidligere holdt til, har hun leid atelier fra før hun ble ferdig med mastergraden på Kunsthøgskolen i Oslo i 2016.

– Gamle industribygg er veldig egnet for kunstnere med ramper, vareheiser som tåler mer og god tilgang til mye strøm. Det har blitt veldig dyrt å leie atelier. Snart skal Obos rive og bygge leiligheter her, forteller hun.

– Alltid vært opptatt av dyr

Atelieret hennes er innerst i gangen. Scholze deler det med Moa Håkansson og Kaja Dahl. En stor keramikkovn ruver i et hjørne. På hyller og ulike trillebord står arbeider, noen ferdige, andre er underveis. Felles for “vesenene” er at de har hulrom til øyne. Et kattelignende dyr med en slange rundt bena ser så trist ut at vi får lyst til å gråte selv.

– Alle skulpturene mine har hulrom til øyne. Jeg var litt spent på om jeg skulle klare å overføre det følsomme og ekspressive fra de store til de små, forteller Scholze.

På en hylle står boken “Verdens dyr – aper”.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av dyr, forteller hun og klapper litt på en av skulpturene i atelieret.

– Vanskelig sosialt

Apene går igjen. En flokk "aper" hun laget på tampen av studietiden ble plukket ut til den såkalte Årsutstillingen på Nasjonalmuseet i 2015, og hvor “noe av det beste innen kunsthåndverk i samtiden” ble vist, ifølge museets nettsider.

Der var her den mektige, statlige innkjøpsetaten KORO, eller Kunst i offentlige rom, oppdaget Scholzes kunstnerskap. KORO kjøpte syv store apeskulpturer på vegne av det som da het Buskerud fylkeskommune og plasserte dem på Hønefoss videregående skole.

– De er plassert i en trapp. Jeg har ofte sett at de som sitter alene setter seg ved siden av skulpturene. Det synes jeg er fint. Jeg har selv hatt det litt vanskelig sosialt i skoletiden, forteller hun.

– Beskrivende for tidsånden

Mikaela Bruhn Aschim hos QB Gallery oppdaget Scholze hos Kunstnerforbundet for tre år siden. Det var en liten skulptur fra en serie kalt “Jeg hører ikke til”.

– Jeg ble fascinert av det røffe uttrykket i modelleringen, bruken hennes av glasur og relaterte meg tematisk til verket, sier Aschim til Kapital. – Det var beskrivende for tidsånden, en verden der man fort kan føle seg fremmedgjort, mener hun.

Aschim tok et bilde av skulpturen og kontaktet Scholze for å høre om hun ville være med på en gruppeutstilling året etter.

– Andrea er en fantastisk kunstner – ambisiøs, produktiv og ikke minst veldig hyggelig, sier hun.

Aschim forteller at Scholzes kunst ligger på alt fra 6.000 til 70.000 kroner avhengig av størrelse.

– I 2019 kostet de mindre skulpturene 4.800 kroner. Nå ligger de på rundt 7.000. Vi tar opp prisene litt og litt pr. utstilling, sier hun.

Soloutstillingen i september har arbeidstittel “De underjordiske”. Før det skal skal QB Gallery ta med de små keramikkskulpturene hennes til Enter Art Fair i København.

“Ansiktet dratt ut”

Fotografen lurer på hvordan Scholze går frem når hun jobber. Hun lager ofte en skisse først. Ansiktet på skulpturen er det siste hun gjør.

– Det blir på en måte dratt ut på slutten. Jeg jobber med flere skulpturer parallelt. Det må tørke. Jeg bruker pølseteknikk.

– Pølseteknikk?

– På engelsk heter det coiling technique. Det høres litt bedre ut, sier hun og henter en klump leire og viser.

Først triller hun en pølse av leiren som hun fester med fingrene, og som gir den grove strukturen.

Kunstneren jobber stort sett med leire, men sysler også med porselen og har vært med på prosjektet Nytt nordisk porselensforum, som har resultert i utstillinger i både Danmark og Sverige og som vises nå. Scholze har også blandet fugeskum med leire. Fremover vil hun blande flere materialer. 

– Det er gøy å mikse. Noen av skulpturene mine har løsnegler. Jeg driver også litt med sveising, forteller hun.

Det henger et oljemaleri på en vegg i samme stil som skulpturene.

– Jeg gikk på det som het tegning, form og farge på videregående. Før var jeg pirkete og jobbet naturalistisk med alt jeg jobbet med.

Bilder i hodet

Fra Scholze var liten har hun tegnet mye. Hvis de voksne ikke skjønte hva hun mente, tegnet hun ofte for å forklare.

– Jeg tenker og husker best visuelt, forteller hun.

En periode i oppveksten mente hun det var viktig å være oppdatert på alt som skjedde med dyr, også fæle ting. I dag skulle hun gjerne vært foruten noen av bildene i hodet, som mårhunder som blir flådd levende og reiser seg igjen etterpå.

– Det er mange av “bildene” jeg har i hodet som på en eller annen måte kommer ut i kunsten min, sier hun.

Moren er lærer, faren geolog. Foreldrene tok henne og brødrene mye ut i skog og mark.

– Jeg er fremdeles mye i skogen. Det er godt å få skikkelig avstand til sosiale medier og fasaden. I naturen føler jeg meg fri og lander. Jeg har stor respekt for stort og lite i naturen. Vi mennesker har veldig mye makt over naturen, sier kunstneren.

Oldefaren var tysk, derav navnet Scholze. Han var sjokolade- og marsipanformmaker. Farfaren var arkitekt.

– Jeg blir ofte spurt om hvor jeg kommer fra. Det er ikke noe eksotisk blod i meg så vidt jeg vet.

Stipend og offentlig oppdrag

Tidligere måtte Scholze bruke mye tid på andre jobber på si for å få det til å gå rundt økonomisk. Nå har hun fått tildelt femårig arbeidsstipend og kan konsentrere seg om å være kunstner.

– Det betyr at jeg også kan jobbe i store formater og ikke tenke at jeg bare må lage de små figurene som jeg vet selger, forteller hun.

Tidligere i år fikk hun sitt første offentlige oppdrag av Oslo kommune. Det er selfamilien som skal ligge på en strand på Langøyene.

– Jeg liker at verkene mine er ute blant folk. Det er en terskel å gå inn i et galleri. Det vet jeg. Jeg har jobbet i Galleri Format. Mange kom litt spørrende og spurte om de kunne komme inn eller om det kostet penger, minnes hun.

Museum kjøpte

På en hylle står noen objekter som har en helt annen form enn de andre hun har i atelieret. Det kan se ut som stramme, mindre rammeverk.

– Det er tverrsnitt av et slags indre skjelett jeg laget for å holde opp noen store skulpturer, forteller hun.

Disse ble stilt ut på en utstilling hos Østfold Kunstsenter i Fredrikstad i 2018. Museet Kode 1, tidligere Vestlandske kunstindustrimuseum, i Bergen kjøpt et stort verk i samme serie.

Kunstneren har alltid vært opptatt av arkitektur og vurderte å begynne på industristridesign – for å lage lamper. Søkte gjorde hun også. Samme år som på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun kom inn begge steder.

– Jeg trodde valget skulle gi seg selv ved at jeg ikke fikk plass et av stedene, eller begge. Jeg var veldig usikker hele sommeren frem til jeg måtte ta et valg, men så var det muligheten for å jobbe med hendene og lage skulpturer direkte selv fremfor i produksjon som gjorde at jeg valgte Kunsthøgskolen. I dag kunne jeg fortsatt tenke meg å lage lamper også, og jeg har laget endel i keramikk og metall også opp igjennom årene, bare ikke vist dem frem.

Liten samler selv

Både Edvard Munch og Bjarne Melgaard har blitt nevnt når kunsten hennes har blitt beskrevet.

– Det er veldig hyggelig at noen trekker frem Melgaard. Jeg kjenner meg mer igjen i Munchs kunstnerskap, alle følelsene hans og ekspresjonismen, sier hun.

Scholze sier at hun i studietiden ble mest inspirert av billedkunstneren Per Inge Bjørlo, særlig kjent for skulpturene sine, og den tyske multikunstneren Jonathan Meese, som maler stort og abstrakt.

– Jeg var i Berlin da jeg var student og så et Meese-maleri jeg hadde lyst på. Det kostet 30.000 kroner. Jeg hadde ikke råd. Nå er det sikkert verdt 200.000 kroner. Jeg har kjøpt et trykk på eBay av Meese, forteller hun.

Bjørlos kunst har hun også. Scholze har har også byttet til seg endel verker fra studietiden og atelierkolleger. Hun har kunst av Øyvind Sørfjordmo, Irene Nordli, Lena Walton Herfindal, Kaja Dahl, Moa Håkansson, Margareta Bergman og Julie Ebbing. Hun har også verker av danske Frederik Næblerød, som gjør det veldig bra.

– Vi har også kunst av Per Krohg hjemme. Samboeren min er oldebarn av ham. Jeg ante ikke noe om den slektsrelasjonen. Jeg møtte ham på Tinder.