+ mer
Jordens superhelt: Intet jordisk vesen er mer robust enn denne 0,5 mm lange søtnosen. Her på mose. Foto: Meckes + Ottawa Foto: NTB

Miljøvarsko: Bjørnedyret invaderer Universet

Bjørnedyrene er Jordens mest robuste skapninger. Nå deltar de på eksperimenter i rommet. Miljøvernere advarer mot at de ved uhell kan komme til å forurense hele Universet.

I april 2019 crashet det israelske romfartøyet Beresheet mot Månen. Beresheet var første trinn i et privatfinansiert prosjekt som tar sikte på å etablere en reservebase av jordisk DNA på Månen – en slags Noas ark – for å muliggjøre gjenskapning av planter og dyr om en katastrofe av bibelske proporsjoner skulle ramme Jorden.

Da det ble kjent at Beresheet hadde en last med bjørnedyr – Tardigrada – reagerte flere astronomer med britiske Monica Grady i spissen, og skrev: “Vi forurenser nå Månen med små kryp som tåler alt. Og hva om bjørnedyrene – tilsiktet eller ikke – kommer til Mars eller lenger ut i verdensrommet? De er trolig kapable til å forurense hele Universet.”

Og bekymringen har ikke blitt mindre etter at en last med bjørnedyr kom til den internasjonale romstasjonen ISS i juni 2021 for undersøkelser av hva de tåler av ubeskyttet opphold i rommet. Skeptikerne henviste i den forbindelse bl.a. til FNs The Outer Space Treaty fra 1967, som nesten alle land har sluttet seg til. Den omfatter bl.a. forbud mot aktiviteter som kan forurense rommet.

Ubegripelig tøff: Bjørnedyr i en hul geværkule avfyrt fra Kalashnikov AK-47 overlever treff mot stein. Foto: Shutterstock

De udødelige

Og miljøvernerne har et poeng. For hvis det er noen jordisk skapning som kan være i stand til å spre seg utover i verdensrommet, må det være nettopp bjørnedyrene.

Og når Solen om ca. 5,5 milliarder år nærmer seg slutten på sin levetid og blåser seg opp til en “rød kjempe” som omslutter Jordens bane, er bjørnedyrene trolig de siste dyr som fremdeles lever på Jorden.

Det er i allefall konklusjonen til David Sloan, Rafael Batista og Abraham Loeb i The Resilience of Life to Astrophysical Events som ble offentliggjort i Scientific Reports i juli 2017.

Sloan og kollegene studerte virkningene av kosmiske katastrofer som kan tenkes å skje i de nærmeste milliarder år og som har potensial til å utslette alt liv på Jorden, og da spesielt en super-nova (enorm stjerneeksplosjon innenfor vår galakse Melkeveien med overordentlig sterk radioaktiv stråling), nedslag på Jorden av en stor asteroide så havene ville fordampe og sollyset bli stoppet av enorme støvskyer i hundrevis av år, samt en stjerne som passerer nær vårt solsystem og forårsaker kraftige endringer i gravitasjon, temperatur og trykk.

Og hva kom forskerne til? Jo, kun bjørnedyret kan ha håp om å overleve.

Kjent i 250 år

Tardigrada ble oppdaget av den tyske zoologen Johann August Ephraim Goeze i 1773. Han syntes de var riktig søte, og kalte dem Wasserbäre eller Bärtierchen (små bjørnedyr). Noen år senere fikk de det offisielle navnet Tardigrada – “de som går langsomt med små skritt”. Men populært går de stadig under navnet bjørnedyr, eller på engelsk Water bears.

At dyrene hadde ekstreme overlevelsesegenskaper, ble fort konstatert. Det har ledet til omfattende forskning, bl.a. for å forsøke å fastslå om menneskene har noe å hente fra mekanismene som gir bjørnedyrene deres unike egenskaper.

Man kjenner nå ca. 1.200 arter av Tardigrada. De varierer i lengde fra 0,1 til 1,2 mm, og lever overalt på Jorden, fra høyfjellenes isbreer via vulkanske svovelsjøer til de største havdyp.

Det er funnet bjørnedyrfossiler som er hele 530 millioner år gamle. De ligner mye på de moderne utgaver av bjørnedyrene, så det er tydelig at de meget tidlig fant en evolusjonsmessig vellykket form.

Bjørnedyrene har tre til fire sett med ben med klør. De har hverken gjeller eller lunger, men ser ut til å puste gjennom hele kroppen. De lever av mindre dyr og bakterier, samt av planteceller og alger. Munnen ser ut som en snute, og har kraftige sugemuskler.

Hunndyrene legger egg som befruktes av hannene. Hos noen arter utvikler eggene seg i hunnen frem til klekking, mens andre arter lar eggene utvikle seg eksternt. Enkelte arter formerer seg ved partenogenese eller “jomfrufødsel”, dvs. at eggene utvikler seg uten

befruktning.

Foten til bjørnedyret: Avansert konstruksjon for et så lite dyr. Foto: Power and Syred

Klodens superhelter

Ved langtidsforsøk er det konstatert at bjørnedyrene kan gå i dvale og leve uten vann og mat i minst 30 år. (Da avsluttet de gjenlevende forskerne forsøket.)

Uttørkingen håndterer de ved å produsere et protein som erstatter den manglende væsken i dyrets celler inntil det finnes vann igjen.

Noen arter tåler å bli utsatt for temperaturer ned mot -272°C. Det er bare én grad over det absolutte nullpunkt, og kaldere enn temperaturen i verdensrommet. De lever også i flere minutter i væsker som holder +150°C, og tåler trykk som er flere tusen ganger høyere enn det et menneske tåler.

Særlig interessant er det at bjørnedyrene tåler radioaktiv stråling som er mange hundre ganger mer intens enn hva mennesker og andre pattedyr tåler. Det ser ut til at de selv kan reparere arvematerialet i cellene som blir skadet av den radioaktive strålingen.

Hvordan de gjør dette, er gjenstand for ytterligere forskning, bl.a. i disse dager på romstasjonen ISS. Konklusjonene kan ha viktige implikasjoner for oss mennesker.

Tåler geværskudd

På Jupiters måne Europa og Saturns måne Enceladus er det observert utbrudd av varmtvann fra månenes indre. (At vannet er varmt der, skyldes indre friksjon på grunn av de enorme gravitasjonskreftene fra moderplanetene.)

Forskerne mener at dette varme vannet kan inneholde levende organismer, og vil forsøke å samle opp vannprøver ved hjelp av satellitter som flyr gjennom vannsøylene. Men gjennomflygningene vil måtte foregå i høy hastighet, så spørsmålet er om eventuelle levende vesener i vannet kan tåle “slaget” ved å bli fanget opp på den måten.

Alejandra Traspas og Mark Buchell ved University of Kent har undersøkt hva bjørnedyrene tåler i en slik sammenheng, og publiserte i 2021 forskningsrapporten Tardigrade Survival Limits in High-Speed Impacts i Astrobiology. (Ja, forskerne bedyrer at de fulgte alle aktuelle dyreetiske normer ved forsøkene.)

De fant ut at bjørnedyr i dvaletilstand overlevde i en hul geværkule som ble skutt mot stein i hastigheter på omtrent 800 meter/sekund, eller ca. 2.900 km/t. Det er mer enn utgangshastigheten til en geværkule som blir skutt ut av et Kalasjhnikov AK-47 angrepsvåpen!

Så hvis vannsøylene på Europa og Enceladus inneholder “lokale” bjørnedyr, kan det være håp om å fange dem opp i live. Finnes de, er det dog for denne skribent langt fra opplagt – for å si det mildt – at vi bør bringe dem hjem til Jorden.

Enkelte oppslagsverk/publikasjoner omtaler bjørnedyrene som ekstremofile, dvs. spesialisert for et liv under ekstreme livsbetingelser. Det er ikke helt korrekt. “Ekte” ekstremofile organismer er tilpasset til å leve og trives i ett ekstremt miljø, f.eks. høye temperaturer i vulkansjøer. Bjørnedyrene, derimot, tåler og kan tilpasse seg mange forskjellige ekstreme miljøer, men er ikke spesielt utviklet for noen av dem.

Også for bjørnedyrene finnes grenser. De vil ha mindre sannsynlighet for overlevelse desto lenger tid de oppholder seg under de ekstreme forholdene, men da snakker vi om laaang tid.

Så det er ingen tvil: Bjørnedyrene er Jordens superhelter. 

Livsstil
Reportasjer