+ mer
Gikk globalt: Adevinta-topp Rolv Erik Ryssdal glemmer tiden med interessante arbeidsoppgaver, men han har sluttet å ringe kolleger på julaften og bryllupsdager. Foto: Adevinta

– En 10-retters middag er det verste jeg vet

Mediemannen Rolv Erik Ryssdal er en ytterst konkurranselysten og utålmodig sjel, men heldigvis er det stort sett bare gressklipperen som får unngjelde når han tar ut oppdemmet frustrasjon.

– Hva betyr tid for deg?

– Å komme videre. Jeg plager og jager meg selv og er en genuint rastløs og utålmodig sjel, noe jeg har arvet fra min mor. En 10-retters middag er det verste jeg vet. Når kokken forteller hva du skal spise ti ganger i løpet av kvelden, rasler det mye i sølvtøyet hos meg.

Jeg plager og jager meg selv og er en genuint rastløs og utålmodig sjel, noe jeg har arvet fra min mor.

– Hva bruker du tid på?

– Jeg har tre pilarer: familie, venner og jobb. Nå skal vi i Adevinta   skape verdens ledende rubrikkselskap, og da skal vi bruke tid på å bygge en solid selskapsstruktur. Kultur skapes fra toppen, og for å lykkes må du ha et godt verdigrunnlag i bunnen.

– Er tid penger?

– Nei. Jeg er ikke så opptatt av penger. Et lykke-studie på Harvard viste en korrelasjon med lønn opp til 100.000 dollar i året. For meg er det å ha en spennende jobb, gode venner og at jeg har helse til å gjøre ting mye viktigere. Men som daglig leder i et børsnotert selskap er tid penger, og en viktig del av min jobb er å skape verdier og avkastning over tid. Kurssvingninger har sjelden stresset meg.

Alltid jaget

Og er det noe Rolv Erik Ryssdal har bevist, er det nettopp å levere. Etter hans inntreden i Schibsted   gikk verdiene fra tre til 90 milliarder kroner. Adevinta ble etablert da Schibsted skilte ut den internasjonale rubrikkvirksomheten utenfor Norden og ble notert på Oslo Børs i 2019,  noe som da var den største børsnoteringen siden Telenor   . Selskapet har digitale markedsplasser i over 11 land, med 1,5 milliarder månedlige sidevisninger. I fjor kjøpte Adevinta Ebays rubrikkvirksomhet for 85 milliarder kroner, og ble dermed verdens største rubrikkselskap på nett.

– Du har brukt 30 år i Schibsted, gått alle gradene fra å være konsulent, finansdirektør, administrerende direktør for VG og så konsernsjef.

– Ja, det er noen slike pene ordtak som at reisen er veien, men det er faktisk riktig. Schibsted var et tre måneders engasjement, som ble til 30 år. Da jeg arbeidet for Aftonbladet, var planen to år som ble til åtte år. Man glemmer tiden med interessante arbeidsoppgaver. Det å ha en trygg eier med Tiniusstiftelsen, og en styreleder som Ole Jacob Sunde ved roret i nærmere 20 år, har utvilsomt hatt stor betydning for utviklingen av selskapet. Vi har kunnet fatte beslutninger basert på en lang tidshorisont, noe som har vært bra for selskapet og bidratt til at og at jeg har trivdes og blitt så lenge i virksomheten.

– Hvor mye jobber du?

– Mentalt er jeg alltid på jobb, men jeg har blitt flinkere til å respektere andres tid. Når jeg nå skriver mailer i helgene, sendes de mandag morgen – om det kan vente. Jeg har jo tidligere ringt kolleger både på bryllupsdager, julaften og til en dame et par timer etter en fødsel for å overtale henne til å ta en stilling. Det kan bli litt voldsomt.  Å jobbe mye gir tilfredsstillelse, men jeg leste en bok av en sykepleier på palliativ avdeling. Ingen av pasientene der ønsket å ha tilbragt mer tid på kontoret. Akkurat det tenker jeg av og til på.

Jeg har jo tidligere ringt kolleger både på bryllupsdager, julaften og til en dame et par timer etter en fødsel for å overtale henne til å ta en stilling. Det kan bli litt voldsomt.

– Hele din familie har brukt mye tid på arbeid. Din far var høyesterettsjustitiarius og president i Den europeiske menneskerettsdomstolen, din mor og mormor var begge høyesterettsadvokater og politisk engasjert, i tillegg har du to søsken som er helt på toppen i juristverdenen.

– Ja, jeg er oppvokst opp med de gode samtalene rundt middagsbordet. Far var et arbeidsjern og et konkurransemenneske. Det har nok preget vår familie. Så det å gå på kontoret både på lørdag og søndag både var og er helt normalt.

Gikk for gull: Rolv Erik Ryssdal gikk for en Patek Philippe, men da butikken var utsolgt, valgte han en klokke han ikke en gang vet hva heter. Foto: Lene Tangevald-Jensen

– Eier du din egen tid?

– Min far hadde ett krav til oss, at vi skulle være pålitelige. Jeg skulle ønske jeg hadde vært litt friere, fordi jeg er en person drevet av plikt. Når jeg tar en jobb, går jeg inn 100 prosent. Da kan du godt si at selskapet eier en stor del av tiden min, men som sjef kan jeg bestemme når møtene skal være. Kjell Aamot sa engang, etter at vi hadde hatt noen konsulenter i McKinsey på besøk: “Du vet, Rolv Erik, alle de gutta der tjener mye mer enn oss, men én fordel har vi. Vi kan sende dem på gangen når vi skal ta beslutninger, og bestemme når møtet er slutt.“

Når jeg tar en jobb går jeg inn 100 prosent. Da kan du godt si at selskapet eier en stor del av tiden min, men som sjef kan jeg bestemme når møtene skal være.

– Hvordan har coronatiden vært?

– Det er veldig frustrerende å ikke treffe folk. Driver du en bedrift, må du ut på kjøkkenet for å kjenne lukta, om du forstår. Vi gjorde et stort oppkjøp med Ebays rubrikkvirksomhet, ikke visste jeg at det var norgeshistoriens største, og hele prosessen ble gjennomført digitalt. Vi hadde jobbet strategisk for dette over flere år, og at vi som outsideren stakk av med seieren var veldig gøy. De siste døgnene før vi fikk vite svaret var utrolig spennende.

– Ja, hvordan er ventetiden for deg?

– Akkurat da er jeg veldig distré og vanskelig å snakke med. Så jeg sysselsetter meg med gressklipperen for å ikke være for irritabel. Alle naboene har fått en slik robotklipper som svirrer rundt. Hos oss er det meg, noe Gry og barna er veldig glad for. Har jeg litt overskuddsenergi, eller kall det gjerne aggresjon, får jeg det ut på klipperen. Det som også er fantastisk med å klippe gress, er at du umiddelbart ser resultater.

Jeg sysselsetter meg med gressklipperen for å ikke være for irritabel. Alle naboene har fått en slik robotklipper som svirrer rundt. Hos oss er det meg.

Planlegger alt til minste detalj

Da Ryssdal sluttet etter rundt ti år som konsernsjef i Schibsted for å bli leder for Adevinta, kunne det for omverdenen se ut som han tok et steg tilbake.

– Jeg er en person som jages videre. Vil fremover. Ikke alltid være i samme spor. Nå håper jeg å få til denne fusjonen med Ebay. I tillegg er det masse spennende vekstmuligheter i det brasilianske selskapet vi også har kjøpt opp. Det har også vært veldig bra for Schibsted at Kristin Skogen Lund har kommet inn med masse kraft og ny vitalitet.

– Hvordan er det å sette sammen ledergrupper på Teams?

– Når jeg intervjuer folk, er jeg opptatt av bakgrunnen deres for å få et helhetlig bilde. Vite hva som har vært de store utfordringene i livet til dem jeg ansetter, og hvordan de har taklet det. Slikt er krevende på Teams. Jeg har alltid vært interessert i mennesker. Enkelte ser nok på meg som litt fjern og reservert. Det er sikkert en fordel å være friere og åpen, men min personlighet er litt tilbaketrukket og forbeholden.

– Du er eneste nordmann i ledergruppen i Adevinta. Hva er det viktigste å bruke tid på fremover?

– Verdien av diversity. Vår CFO er en etnisk indisk kvinne med internasjonal bakgrunn. Hun tilfører gruppen andre dimensjoner enn det hvite menn i 50-årene gjør. Vi opererer i mange land, og det er viktig å ikke tro at den norske modellen passer inn overalt. I motsetning til amerikanske selskaper, som kjører “one size fits all”, så er vi er opptatt av å tilpasse oss lokale kulturer. Jeg tror dessuten det er en styrke i forretningslivet at du er interessert i det som rører seg i samfunnet for å få et litt mer helthetlig perspektiv. Min morfar eide en avis i Arendal, og jeg var ofte med ham dit. Jeg har alltid vært en sånn nyhetsmann, og da jeg skulle konfirmeres, ønsket jeg meg en radio slik at jeg kunne jeg høre på alle nyhetssendingene.

Jeg har alltid vært en sånn nyhetsmann, og da jeg skulle konfirmeres, ønsket jeg meg en radio slik at jeg kunne jeg høre på alle nyhetssendingene.

– Ser du mye på klokken?

– Ja, hvis jeg har møter, må jeg det for å komme i tide.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Du, det vet jeg faktisk ikke helt. Det er en helt vanlig klokke som jeg kjøpte hos den lokale urmakeren. Det jeg er opptatt av når det gjelder klokker, er at den er funksjonell og ser grei ut. For et par år siden vurderte jeg å unne meg en fin klokke, og gikk inn hos urmaker Bjerke. Jeg er et følelsesmenneske og blir lett påvirket av reklamer. Patek Philippe hadde da den ikoniske slogan, “You never actually own a Patek Philippe. You merely look after it for the next generation”. Jeg tenkte at med tiden ville det også være en fin arv til vår sønn, men de hadde den ikke inne.

Det er en helt vanlig klokke som jeg kjøpte hos den lokale urmakeren. Det jeg er opptatt av når det gjelder klokker, er at den er funksjonell og ser grei ut.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Nei, jeg har respekt for andres tid.

– Hva om andre kommer sent til deg?

– Da kan det bli en litt krevende stemning. I fjor sommer hadde jeg besøk av en rørlegger som kom litt sent. Han har ikke vært der siden.

– Dveler du ved tid?

– Nei. Jeg tenker at livet er veldig langt, men jeg skulle ønske jeg levde mer i nuet. Jeg elsket filmen Carpe Diem. Den viste jeg til barna og sa: Utnytt livet mens dere er her. Ikke bare tenk fremover og planlegg alt. Jeg planlegger nemlig altfor mye, og da helt ned til de mest latterlige ting. Som hvilken vei jeg skal kjøre til hytta om tre uker, hvor jeg skal stoppe og handle for å kjøpe ost og at den butikken har en automatkasse slik at jeg unngår kø. Jeg er manisk opptatt av tidsbesparelse. Det irriterer meg grenseløst, men det å være effektiv er også en slags drivkraft. Jeg tenker ofte på mor, og hvor mye tid hun brukte på å ta seg av barn og sine gamle, syke foreldre. Kanskje gikk hun for langt i å ofre seg for andre, selv om hun virket lykkelig. Hun var også veldig opptatt av tid for å få tingene unna. Døgnet har bare 24 timer.

Jeg planlegger nemlig altfor mye, og da helt ned til de mest latterlige ting. Som hvilken vei jeg skal kjøre til hytta om tre uker, hvor jeg skal stoppe og handle for å kjøpe ost.

– Klarer du å være avslappet?

– Jeg har alltid vært veldig rastløs, men jeg setter nå av ti, tolv minutter et par ganger i uken til meditasjon for å tømme hodet. Da får jeg mer kontakt med mitt indre. Mye stress fører ofte til at hodet og følelseslivet blir “disconnected”. Da blir man mer robotaktig og mister sin helhet som menneske. Jeg har blitt flinkere med våre medarbeidere, for jeg stresser dem også. Vi har en 360 graders, som betyr at man blir evaluert av alle rundt seg. Jeg scoret høyt på tidsholdning. Møter begynner og slutter som planlagt, men jeg scoret dårlig på å la folk prate ut. Jeg avbryter mye for å holde tidsplanen. Forhåpentligvis er jeg blitt flinkere til å lytte.

Kritiserer seg selv

– Bruker du lang tid på beslutninger?

– Nei, med erfaring kjenner man raskere igjen et mønster, og man utvikler en slags mavefølelse. Det å ha tempo i denne bransjen er i seg selv en suksessfaktor. Ni av ti ganger tjener du på at en organisasjon kan agere raskt. Ikke bli tungrodd, som kan være en risiko nå. Derfor er jeg opptatt av å sette noen prinsipper som alle enes om og at vi har et driv fremover.

– Har du tvilt på deg selv?

– Jeg husker vi skulle nedlegge et svært trykkeri i Stockholm. Det var så tungt. Jeg regnet igjennom det regnestykket minst hundre ganger frem og tilbake for å være helt sikker på at beslutningen var riktig, fordi det fikk store konsekvenser for mange. Men når en beslutning er fattet, tviler jeg ikke. Jeg er dessuten min egen kritiker, og noen ganger legger jeg listen litt for høyt.

– Er det slitsomt å bruke tid på å kritisere seg selv?

– Jo, men det er også en drivkraft å ikke være fornøyd med seg selv. Så er jeg veldig konkurransepreget. Lysten på å vinne er større enn frykten for å tape. Selv en vennskapelig bordtennis kan plage meg i dagevis – om jeg ikke vinner. Når jeg setter meg mål, vil jeg gjerne oppnå det, men en ting jeg er veldig dårlig på, som mine kolleger i Schibsted har gjort litt narr av, er å nyte hvis noe har gått bra. Det “å suge på karamellen”, som man sier på fotballspråket, varer veldig kort hos meg. Jeg er umiddelbart videre på neste problem som skal løses.

Lysten på å vinne er større enn frykten for å tape. Selv en vennskapelig bordtennis kan plage meg i dagevis – om jeg ikke vinner.

– Jages du av suksess eller for å bevise?

– Kan være at jeg må bevise både for meg selv og andre at jeg duger.

– Hvordan tar du kritikk?

– Min morfar og jeg var veldig nære. Han var en tykkhudet mann, og det kunne jeg lært litt mer av. Jeg har alltid vært var for kritikk, og da særlig som ung.

– Hva irriterer deg mest?

– Igjen, at jeg stresser med unødvendige detaljer. Min mor sa alltid: Heng deg ikke opp i bagateller hverken på jobb eller privat, Rolv Erik. Ta heller et steg tilbake og se det store bildet. Men noe som virkelig bekymrer meg er denne polariseringen som nå er i samfunnet. Det er en skremmende utvikling. Det virker som det er blitt akseptabelt i mange miljøer å hetse andre, fordi de har andre meninger. Jeg er oppvokst i et liberalt hjem hvor verdigrunnlaget var basert på at man har et åpent sinn til andre mennesker og andres oppfatninger.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har hatt lyst til å gi opp?

– Jeg er ganske robust, men skulle det røyne på, sover jeg godt et par netter og tar jeg meg en tur i Marka.

– Har din suksess hatt en pris?

– Alt det meningsfylte jeg får oppleve overskygger den prisen, men det stikker i hjertet mitt når yngstejenta sier: Pappa, skal du ut og reise igjen?

– Er du lykkelig?

– Min far var en leken person, og mente at familien var viktigere enn alt annet. Han tenkte aldri på om han var lykkelig eller ikke, men tok det som et tegn på at han var veldig fornøyd med livet sitt. Det er jeg også.

Livsstil
Reportasjer