Brøt håndbak med John Fredriksen på Barock

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 8/2019.

– Hva betyr tid for deg?

– Alt. Å få til noe. Å skape. Om det er arbeidsplasser, firmaer eller da jeg var aktiv aksjemegler – få selskaper på børs. I 2003 ble jeg alvorlig syk, og etter det har det meste av tiden gått med til å holde meg frisk. Da jeg var ung, var jeg mer nysgjerrig, og brukte alle mine tilmålte minutter på å lese og lære meg om verden. Avkoblingen den gang var Radio Lux (Radio Luxembourg, red. anm.) med sin fantastiske musikk. Det var da jeg skjønte det var en verden utenfor Strandvik, sier Sundal, som kommer fra et småbruk i en bygd med bare noen få hundre mennesker.

– Tenker du mye på tid?

– Iblant. Når jeg ser meg tilbake, synes jeg at jeg har opplevd veldig mye positivt i mitt liv. Også noe negativt, men ikke mye.

Dagfinn Sundal er en norsk investor, megler og finansmann utdannet ved NHH. Etter 14 år i Andresens Bank, Morgan Stanley og Deutsche Bank i San Fransisco, etablerte Sundal meglerhuset Sundal & Co i 1984. Etter hvert ansatte han Jan Petter Collier, som senere ble partner i selskapet. Sundal satt på 65 prosent av aksjene og Collier på resten. Selskapet ble en braksuksess, og starten på det som i dag er det børsnoterte finansselskapet ABG Sundal Collier.

Sundal var ansett som en av finansbransjens beste aksjemeg­lere, og opparbeidet seg raskt en betydelig formue. I 1995 valgte han å slutte som aksjemegler, og fratrådte selskapet som han grunnla. Ved inngangen til 1998 var han på høyden som investor, med aksjer verdsatt til over 300 millioner kroner.

Mistet alt

– Du var en av nestorene under jappetiden på 1980-tallet. Hvordan synes du finansverdenen har endret seg over tid?

– Jeg har ikke fulgt så godt med i det siste, men det var en unik utvikling da jeg begynte. Særlig i aksjemarkedet. Det var da dette med trading startet opp. Uten å skryte så har jeg alltid gått mitt eget løp. Jeg ville skape noe. Jeg ansatte og lærte opp alle selv hos Sundal & Co. Jan Petter Collier satt på balkongen min i Oscars gate og lyttet til mine råd om hva vi skulle gjøre. Det er også litt morsomt å tenke tilbake på at Norsk Data var det første norske selskapet notert på London Stock Exchange i 1981, og NASDAQ i 1983. Det var faktisk mitt verk, sier 74-åringen.

Jeg ansatte og lærte opp alle selv hos Sundal & Co. Jan Petter Collier satt på balkongen min i Oscars gate og lyttet til mine råd om hva vi skulle gjøre.

Under jappetiden hadde Sundal det mye moro, blant annet med skipsreder John Fredriksen på Barock, hvor de brøt håndbak og mere til.

– Jeg tror vi vant litt begge to. Så var det jo også mye champagne på den tiden. Jeg tror muligens mitt navn kom på veggen der på et skilt – blant resten av finansverdenens glade lakser. Om det drikkes like mye champagne i dag, vet jeg ikke, for jeg ikke drukket alkohol på mange år.

– Mandag 19. oktober 1987 krasjet New York-børsen, og dagen etter åpnet Oslo Børs ned 20 prosent. Da var du meglersjef i Sundal Collier. Hva betyr tid på slike dager?

– Alt. Jeg husker jeg sto opp halv fem om morgen, dro til kontoret og solgte alt forward, slik at kundene unngikk store tap. Det viktigste i en slik situasjon er å beholde roen, og være løsningsorientert. Folk får panikk, og frykten sprer seg fort og enda fortere - før den løper løpsk. Da gjelder det å ikke gi opp. Jeg har en sterk psyke, og lar meg ikke knekke. Jeg er en stayer. Slik må du være. Jeg mistet mye året 2003. Ikke bare verdier, men også helsen.

– Hva skjedde?

– Markedet var dårlig på den tiden, og jeg hadde investert i flere unoterte selskaper der kursen falt. Jeg kom meg ikke ut, som så mange andre. På samme tid følte jeg meg syk. Jeg glemte mye, og var ikke meg selv. Det tok lang tid å finne ut hva som feilte meg. Ved en tilfeldighet ble det oppdaget en svulst, som lå og presset på nervene på hjernehinnen. Svulsten var levende. Når den kapsler seg inn går det fint, men når den gjør det motsatte, presser seg utover, har man ikke kontroll og det går utover balansen. Svært mange trodde at jeg hadde drukket meg i hjel, for jeg har vært en glad laks. Men en alkoholiker har jeg ikke vært.

– Følte du at du ble dømt av omgivelsene?

– Omverdenen var ikke klar over dette, så jeg ble kanskje dømt på litt gale premisser. Det har hendt at jeg har mistet balansen og falt om i grøfta. Så det har nok vært snakk om at Dagfinn har drukket fra seg alt. Folk kan av en eller annen underlig grunn tillate seg å si og mene veldig mye – uten å vite. Heldigvis husker jeg lite av dette.

– Å syte hjelper ingen

– Så en del av livet ditt er blitt borte?

– Ja. På grunn av risikoen tok det flere år før legene besluttet å operere bort svulsten. I 2011 oppsto en situasjon som gjorde at de måtte fjerne den. To år senere var jeg hos tannlegen. Da fikk jeg påvist tre dødelige kreftdiagnoser: hals, tunge og hele venstre kjeve, og jeg ble hasteoperert igjen. Det er derfor jeg snakker litt annerledes. Jeg har brukt år på å bygge opp kjeven. Jeg var også uten tenner veldig lenge – faktisk i tre år. Etter 30 strålebehandlinger ble kjevebeinet porøst. For å forsterke brusken måtte jeg ligge to timer hver dag i åtte uker i trykkammer. Du kan si at jeg har brukt 16 år på å reise meg igjen.

– Tenkte du noen gang på å gi opp?

– Nei, jeg har alltid vært positiv og har en innebygd optimist. Jeg ser etter lyset og løsninger. Det må du. Å syte hjelper ingen.

– Hvilket råd vil du gi til andre som også mister alt?

– Ikke miste troen på livet, det er alltid en løsning. Det viktig­ste i livet er helsen. Alle millionene som forsvant har aldri gått inn på meg psykisk.

Det viktig­ste i livet er helsen. Alle millionene som forsvant har aldri gått inn på meg psykisk.

– Ser du mye på klokken?

– Nei, men jeg følger godt med på tiden likevel.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Det er en Rolex. Da jeg var ung, hadde jeg en guttedrøm om en gang å få råd til å kjøpe et slikt ur. I 2002 ble jeg ranet rett ved leiligheten min. Da forsvant min første Rolex. Min andre Rolex ble stjålet i Praha av en taxisjåfør. Nå går jeg med min tredje. Jeg er ingen klokkesamler, men jeg har også en TAG Heuer, som jeg ofte også bruker.

Ble stille

– Synes du at livets klokke tikker for fort?

– Jeg er glad i livet, men jeg synes ikke tiden går fort. Det er sikkert fordi jeg har valgt å ta meg god tid.

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Ja, jeg ønsker å leve, og jeg lever her og nå.

– Vil du si at ordtaket,“when money talks everybody listens, when money is gone nobody is there” stemmer?

– Vel, de jeg trodde var mine venner gjennom 30–40 år – mange av dem har jeg vært med på å skape store verdier for – ringer ikke. Når du mister det meste, ble det plutselig veldig stille. Fra å ha en aktivt, interessant og dynamisk hverdag i næringslingslivet, tok det en vending hvor svært få tok kontakt. Det er jo litt underlig. Det er en tøff verden, ja. Men jeg er ikke bitter. Leiv Askvig er en av mine beste venner, og det var veldig hyggelig at han holdt en tale for meg på sin egen 60-årsdag. Det var hans bursdag, men han brukte god tid på meg! Det satte jeg umåtelig stor pris på.

– Savner du finansnæringen?

– På en måte gjør jeg det. Livet, kontaktene. Jeg har alltid vært veldig interessert i børs, finans og mennesker. Det er jo også finans jeg leser mest om hver dag.

Ser det sofistikerte i det enkle

– Er det noen muligheter du kunne ønske at du hadde hatt på nytt?

– Nei, jeg har fått med meg fantastisk mye. Jeg dveler ikke ved tid. Jeg ser ikke tilbake med bitterhet, men jeg kunne vært foruten en akutt blindtarm for fire år siden. Den fem timer lange operasjonen satte et lite støkk i meg. Men, jeg har klart det også.

– Hva er det fineste øyeblikket i livet ditt?

– Min ektefelle Anne er mitt store lyspunkt. Hun har hjulpet meg gjennom mye. Så har jeg to flotte barn, som står på egne ben og som jeg er veldig stolt av.

– Hvis du hadde hatt enda mer tid, hva ville du ha brukt den på?

– Jeg synes jeg har fått mer enn nok tid, og jeg har fått til mer enn det jeg hadde trodd som barn. Jeg er takknemlig over livet, og det jeg har fått oppleve. ↔■