<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Jan Vincents Johannessen Foto: Jacob Buchard

– Den skjøre tilstanden vi kaller livet

For Jan Vincents Johannessen (77) som har støttet utallige mennesker i livskriser, stoppet tiden opp da hans egen sønn svevde mellom liv og død etter å ha blitt utsatt for blind vold i Oslo.

Denne artikkelen ble først publisert I Kapital nr. 6-7/2019.

– Hva betyr tid for deg?

– Tid betyr mulighet. Jeg prøver å ta tak tiden, slik at ikke at tiden tar meg, forteller Johannessen. Derfor vil han ha mange ledige felter i kalenderen. Folk som er fullbooket mangler pusterom, mener han.

– Hvis en pasient, en pårørende eller venner ringer meg, så har jeg som regel mulighet til å snakke med dem, eller å treffe dem. Men bare når det er nødvendig. Jeg har forresten ikke så mange venner. Mange bekjente, men få venner.

Jan Vincents Johannessen er lege, spesialist i patologi og professor ved Columbia University i New York. Han var administrerende direktør for Det norske Radiumhospital fra 1983 til 2005 før han ble Internasjonal Direktør for Rikshospitalet, Radiumhospitalet HF. Johannessen har utgitt flere vitenskapelige publikasjoner, han skriver dikt, bøker, sanger, komponerer musikk, fotograferer, maler, lager glasskunst og smykker. Han skrev blant annet den offisielle OL-sangen “Se ilden lyse” i 1994, og julesangen “Himmel på jord”.

Tar tak i mulighetene

– Tenker du mye på tid?

– Både ja og nei. Jeg skulle gjerne ønsket at døgnet hadde 72 timer. Jeg er utrolig nysgjerrig på livet. Men jeg prøver å ikke være rastløs. Å være rastløs betyr jo at man ikke har rast eller ro. Selv om mange river og sliter i tiden min, så må jeg alltid huske på at den er min. Det betyr ikke at jeg ikke bruker den på andre. Tvert om, men jeg må fordele den fornuftig. Ellers renner den ut mellom fingrene.

Selv om mange river og sliter i tiden min, så må jeg alltid huske på at den er min. Det betyr ikke at jeg ikke bruker den på andre.

Ifølge Johannessen er det veldig viktig for ham å være både virksom og uvirksom.

– For når jeg er uvirksom, så er jeg egentlig ikke det. Da arbeider min sjel, eller min underbevissthet. Da får jeg gjerne de beste ideene, det samme skjer når jeg sover. Jeg legger meg gjerne klokken to om natten, og våkner ofte med ideer klokken fire. Da har ting utviklet seg under radaren.

Petra, ektefellen til den store dikteren Rolf Jacobsen, sa: Folk som går forbi huset vårt må tro at vi bor i et fyrtårn, siden lyset går av og på hele natten. Ektemannen hadde blokk og blyant på nattbordet.

– Jeg har skiftet ut papirblokken med notatblokken på iPhonen.

– Dveler du ved tid?

– Nei. Jeg tenker ikke så mye på tiden som var. Ting jeg har gjort, kaster jeg over skulderen, og setter i gang med noe nytt. De fleste tingene jeg har skrevet, eller gjort, samler jeg ikke på. Når jeg er ferdig med dem, så lever de sine egne liv. Ofte i livene til andre mennesker, merkelig nok. Jeg lever i nåtiden. Det nytter ikke å engste seg over alt som kan skje i fremtiden. Livet er jo en serie av ulykker hvorav de fleste aldri inntreffer, men for dem som mentalt gjennomlever alle problemene før de inntreffer – har jo ulykkene allerede skjedd, ikke sant?

– Du har vært opptatt av at kreftpasienter med begrenset levetid skal få det beste ut av sine tilmålte minutter på sykehuset?

– Ja. La oss si at behandlingen din tar en halv time pr. døgn. Da har du 23,5 timer å engste deg på, forteller Johannessen.

For at ikke pasientene skulle fylle resten av timene med bare tunge tanker og angst, laget han bibliotek for kunst, video, tekst og musikk. Han utsmykket sykehuskorridorene og oppholdsrommene på Radiumhospitalet med positiv kunst, arrangerte turer, etablerte gourmetkjøkken, bygget diskotek i kjelleren, innførte street art i en ungdomskjeller.

– For når det gjelder kreft, så er det like viktig å legge liv til årene som å legge år til livet, sier Johannessen og legger til:

– Når det gjelder kreft, så er det like viktig å legge liv til årene som å legge år til livet.

– Mye av det jeg gjorde ble det forbigående bråk av, fordi planene mine som regel ikke lå med tellekanten ut. Jeg liker ikke bråk, men er heller ikke redd for bråk, hvis jeg vet at det jeg gjør er riktig. Motvind kan brukes til å løfte seg på. Ikke medvind.

– Mye av det jeg gjorde ble det forbigående bråk av, fordi planene mine som regel ikke lå med tellekanten ut.

Med ett slag ble livet forandret

– Ser du mye på klokken?

– Ja, jeg gjør nok det.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Jeg har alltid et Rolex Submariner i stål på venstre håndledd. Det viser tiden på stedet hvor jeg er. Og jeg kan bade med den. Når jeg er på reisefot over to tidssoner, eller arbeider over to tidssoner, så har jeg et Patek Philippe Nautilus stålur på den andre armen. Det viser tiden der jeg skal, eller hos dem jeg samarbeider med. Jeg liker ikke quartsur, og heller ikke digitale ur, selv om de er billigere og mer nøyaktige. Jeg må med et blikk “se” på viserne hvor mye klokken er, ikke “lese” av tiden. Det er en visuell greie hos meg. Mekaniske ur er nøyaktige nok. Jeg liker at så mange “levende tannhjul og greier” jobber for meg inne i uret.

– Har du mange klokker?

– Jeg har en skuff med klokker hvor det sikkert ligger ti, tolv stykker. Jeg interesserer meg for ting i perioder, og så er jeg ferdig med dem. I en periode kjøpte jeg mange slips jeg ikke hadde bruk for. Så begynte jeg med klokker. Jeg har en pendelklokke på veggen hjemme. En installasjon jeg har laget, hvor en hånd holder pendelen fast. Den minner meg hver dag på at jeg må stanse tiden og leve. Se opp mot himmelen, og ned på marken. Lukte på blomstene, ikke bare løpe forbi.

– Har du hatt øyeblikk hvor tiden har stoppet opp?

– Ja, den 9. mai 1993, da den eldste sønnen min ble slått ned på gaten i Oslo. Med ett slag ble livet forandret både for ham og for meg. Planer, prioriteringer og livsverdier ble dratt i alle retninger da han den første måneden lå kontinuerlig i narkose og gjennomgikk en serie hjerneoperasjoner. Hver gang pupillene hans utvidet seg, og gav beskjed om at den oppsvulmede og sønderslåtte hjernen hans krevde mer plass enn kraniet kunne tilby, da stoppet klokken. Helt til det første gjesp, det første hviskende ord, og de første vaklende skritt, mens han i en alder av 25 år ble født på nytt. Da begynte klokken å røre på seg igjen. Mens han lå i koma fikk jeg rikelig tid til å tenke på den skjøre tilstanden vi kaller livet.

Hater møter

– Sløser du med tid?

– Det gjør jeg sikkert. Men jeg prøver å ikke sløse bort tiden på unødvendige møter. Da jeg arbeidet på Radiumhospitalet og folk sa vi måtte ha et møte, svarte jeg alltid: “Hvorfor det? Er det noe vi ikke vet eller noe nytt som har kommet frem?“ Når alle løper i uproduktive møter, og starter komiteer i øst og vest, så koster møtene gjerne mer i form av tapt tid og kapital enn det man diskuterer.

Johannessen sløser heller ikke med andres tid ved å komme for sent.

– Jeg prøver i alle fall å ikke gjøre det. Men hvis jeg sitter og snakker med en pasient i krise, så er det ikke alltid at det går. Det er også viktig hvordan man fremstår. Det er noe annet å sitte på sengekanten og holde noen i hånden i 10 minutter, enn å stå og holde i dørklinken mens man ser på klokken i 10 minutter. Begge deler tar 10 minutter, men det er ikke de samme minuttene.

– Hva om andre sløser med din tid?

– Det går som regel greit. Jeg har alltid noe å holde på med. Jeg har jo hodet med meg, og der skjer det som regel noe.

– Er det noen muligheter du skulle hatt på nytt?

– Nei. Jeg har vært heldig, eller gjort meg heldig. Meningen med livet varier jo fra dag til dag. Time til time. Jeg føler at jeg ikke har hatt noe egentlig yrke. Jeg liker å gjøre ting, og å se resultater.

Meningen med livet varier jo fra dag til dag. Time til time.

Stresser aldri

– Tro du det finnes et liv etter døden?

– Det kommer an på hva du mener med det. Jeg tror ikke det er noe evig liv hvor jeg vil treffe igjen de jeg savner. Men jeg kjenner jo mange kloke mennesker som lever på troen om en himmel hvor alt er herlighet og glede. Livet er jo ikke bare herlighet og glede. Hvor kjedelig ville det ikke blitt da? Jeg tror ikke man vet hva glede er hvis man ikke har opplevd sorg, eller motsatt. Mange forstår ikke at jeg kan skrive salmer uten å være en kristen. Jeg tror faktisk det er en fordel ikke å være så nær innpå følelsene. Følelser har veldig lett for å skvalpe over og bli til floskler. Jeg må tro på evangeliet mens jeg skriver en salme, men dagen etter, når jeg er ferdig, så behøver jeg ikke å tro på noe som helst.

– All suksess kommer med en pris, hva er din?

– Jeg vet egentlig ikke om jeg har hatt så stor suksess. Det er nok andre som har betalt prisen i så fall. Jeg sammenligner meg ikke så mye med andre forfattere, malere osv., men med meg selv. Jeg spør heller om jeg kunne ha gjort mine ting enda bedre. Og da er svaret som regel ja.

Ifølge Johannessen ligger det mye egoisme i å velge seg et arbeid man brenner for. Og det er gjerne de rundt en som må betale prisen.

– Jeg liker godt min sønns yndlingsuttrykk: “It is nice to be important, but it is more important to be nice”.

– Jeg liker godt min sønns yndlingsuttrykk: “It is nice to be important, but it is more important to be nice”.

De krenkede må ikke få styre

For Johannessen ser reisen gjennom livet omtrent slik ut:

– Vi starter alle med et tomt, hvitt lerret og så må hver og en av oss male livet vårt best mulig. Velge farger, form og budskap. Leke. Skru løs hengslene. Bruke periferien av synsfeltet. Ikke bare se, og gå, rett fram. Det er viktig å bruke tiden, og aldri gi slipp på den åpenheten og trangen til eventyr som vi har som barn. Gjør vi det så går vi garantert i frø. Det å leve, er å gjøre seg selv sårbar. Det skal kjennes at man lever. Og så er det viktig å såre andre minst mulig. Og da snakker jeg om hva det å såre virkelig betyr. Ikke om at vi for enhver pris må unngå at noen blir krenket. Samme hva vi gjør, så er det jo noen som blir krenket. De må ikke få lov til å styre andre mennesker, og verden, med sin krenkethet.↔■

Samme hva vi gjør, så er det jo noen som blir krenket.

Min tid

 

Siden 2018 har Kapital hvert nummer invitert kjente mennesker til å fortelle hva tid betyr for dem og hva de bruker den til. Er tiden noe som kommer eller er tiden noe som går? Hvor ofte ser de på klokken og hva slags tidsmåler bruker de, et påkostet armbåndsur eller får mobilen duge?

Les alle artiklene i Min tid-serien her.

Livsstil
Reportasjer