+ mer
Statsepidemiolog: Anders Tegnell er eksperten som leder Sveriges kamp mot coronaviruset. Foto: NTB

Ekspertise, psykologi og politikk mot coronaen

Hvor vellykket bekjempelsen av Covid-19 og følgeproblemene blir, vil avhenge av hvordan vår irrasjonelle natur håndteres.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr.8/20.

Hvis man tillater seg å reflektere over Covid-19-pandemien og alt rundt den fra et desinfisert helikopter, vil man kunne konstatere at situasjonen i betydelig grad - både nå og i ettertid – vil kunne brukes til å illustrere, verifisere og avkrefte teorier og påstander som forskere over årene har fremmet innen bl.a. psykologi, beslutningsanalyse, samfunnsfag og kommunikasjon, i tillegg til de rent medisinske forskningsområder. Vi skal i det nedenstående gi noen eksempler.

Ekspertillusjonen

I Norge tar regjeringen beslutninger rundt pandemien basert på faglige råd fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, i tillegg til øvrige innspill og overordnede vurderinger.

For Sverige er det slik at statsepidemiolog Anders Tegnell ikke bare er den som formidler faglige råd til den svenske regjeringen og folket, men den som i stor grad faktisk tar de beslutninger som i Norge tas av regjeringen. (På tross av kritikk mot Tegnell er i alle fall det situasjonen når dette skrives.)

Dette har gitt seg utslag i helt forskjellige strategier i Norge og Sverige. F.eks. uttalte tidligere statsepidemiolog Johan Giesecke 16. mars til svensk TV4: “Det er ingen god idé faglig når Norge stenger ned skoler og barnehager. Politikerne gjør det for å vise styrke og handlekraft. Jeg håper at svenske politikere er modige nok til ikke å gjøre det samme.”

I skrivende stund er dødstallene i Sverige fem ganger så høye i forhold til folketallet som i Norge. Men hvilken strategi som til syvende og sist er best, vet vi ikke før om et års tid. Minst.

Solberg og Høie: Regjeringen i front mot Covid-19 i Norge. Støtter seg på eksperter, men tar selv avgjørelsene. Og ikke alltid etter ekspertenes råd. Foto: Heiko Junge/NTB

Overkonfidens

Hvor mye kan man stole på ekspertene? Psykolog Philip Tetlock ved University of Pennsylvania offentliggjorde i 2005 en 20-årsstudie der han hadde testet over 80.000 spådommer fra 284 eksperter som hadde som levevei å gi faglige råd om utviklingstrender til politikerne. (kilde 1)

Resultatene var knusende. Ekspertene gjorde det dårligere enn om de hadde gitt lik sannsynlighet til hvert av de aktuelle alternativene de vurderte. Som nobelprisvinner Daniel Kahneman skriver om dette i Thinking, fast and slow: “Ekspertene produserte dårligere prediksjoner enn pilkastende aper.” Det er en streng dom. (kilde 3)

Ekspertene kan til en viss grad spå om kortsiktige trender, men man kan ikke vente seg stort av en ekspertkommentator som spår langt frem i tid. Særlig ikke i situasjoner som ligner mye på en “Black Swan”, slik som Covid-19.

Mange eksperter kan nok være veldig bevisst på usikkerheten i en situasjon. Men slike eksperter er ofte upopulære hos beslutningstagere. De vil ha rådgivere som gir klare, entydige anbefalinger. USAs president Harry Truman kom i 1949, etter å ha hørt på en utredning fra sin sjefsøkonom Edwin Nourse, kom med følgende ofte siterte utsagn: “Gi meg en en-armet økonom. Jeg er lei av å høre: på den ene side … på den annen side ...”.

Ovennevnte Tetlock konstaterte også at det var de mest skråsikre ekspertene som ble invitert til TV-debattene. Naturlig nok. Debatten blir ikke så underholdende hvis debattdeltagerne tar all verdens forbehold.

Ekspertene kan fort rammes av overdreven selvsikkerhet, eller overkonfidens. Dette gjelder ikke minst innen medisin. Etter å ha studert 211 rapporter om emnet, konkluderte professorene Eta S. Berner og Mark L. Graber i en stor metastudie i 2008 (kilde 2) med at legene gir feildiagnose i fra 5 til 15 prosent av tilfellene, at legene vet at diagnosefeil forekommer, men at de sterkt undervurderer den totale mengde feil, og at de mener at det er høyst usannsynlig at de selv skulle gjøre slike feil.

Hvis legene er usikre under diagnostiseringen, er de raske til å søke råd hos kolleger eller i litteraturen. Feilene skjer først og fremst når legen er “sikre”, og ikke søker råd. I en av undersøkelsene Berner og Graber har sett på (kilde 4) rapporteres det om hele 40 prosent feil oppgitt dødsårsak av de legene som hadde vært skråsikre i diagnosen hos pasienter som hadde ligget på intensivavdelingen.

Det er også sjelden legene søker feedback i etterhånd som kunne ha klargjort om de hadde diagnostisert riktig eller feil, f.eks. ved hjelp av obduksjon.

Grupper tar bedre beslutninger

Hvis sykehuslegene skulle fremstå som mer usikre, vil det imidlertid kunne oppfattes som et tegn på svakhet og dårlig kompetanse både av pasienter og pårørende. For det er ikke bare president Truman som ønsker å høre utvetydige ekspertråd fremsagt med trygg mine og røst.

Men når det gjelder politiske – og i disse dager; helsepolitiske – beslutninger, er det trolig større sannsynlighet for at beslutninger som tas av politikere etter å ha lyttet til eksperter, blir bedre enn når ekspertene får råde grunnen alene. Det skyldes to forhold:

For det første: En organisasjon vil lettere unngå feil rett og slett fordi den ved sin natur jobber langsommere. Særlig i en ny og ukjent situasjon kan det være gunstig, ikke minst fordi man da ved systematisk gjennomgang kan overprøve de intuitive løsningene som en ekspert nesten automatisk kan fremkomme med på basis av sin lange erfaring. (Jfr. How to Get Things Right, kilde 5)

For det andre: I demokratier må virkelig viktige beslutninger til syvende og sist forankres i folket støtte. Som Paul Slovic påpeker (kilde 6): For folk flest er ikke risiko noe objektivt matematisk begrep. For dem finnes ikke objektiv risiko. Mens eksperter gjerne måler risiko etter hvor mange liv eller gode leveår som går tapt ved en bestemt beslutning, vil lekfolk (= velgerne) trekke finere og mindre rasjonelle skiller, f.eks. mellom “gode” og “dårlige” måter å dø på, gjerne forbundet med dramatiske bilder og beskrivelser i mediene. Det er det relevant å ta hensyn til, uansett rasjonalitet.

Avhengig av presentasjonen

Folk vil til og med vurdere den samme risiko forskjellig avhengig av hvordan den fremstilles. Det gjelder selv eksperter. I Amos Tverskys oppsiktsvekkende forsøk (kilde 7) fra Harvard Medical School ble et stort antall leger delt i to grupper. De fikk seg forelagt sannsynligheter for overlevelsesrate for lungekreft ved to alternative typer behandling: strålebehandling og operasjon. På kort sikt er operasjon mer risikabelt enn strålebehandling, mens overlevelsesraten etter fem år går i favør av operasjon. Legene ble bedt om å velge mellom stråling og operasjon.

Gruppe 1 fikk vite at overlevelsesraten ved operasjon etter en måned var 90 prosent.

Gruppe 2 fikk vite at dødeligheten ved operasjon etter en måned er 10 prosent.

Informasjonen var altså den samme til begge grupper, men valgene ble helt forskjellige:

84 prosent av legene i gruppe 1 valgte operasjon, mens bare 50 prosent i gruppe 2 valgte operasjon.

Et eksempel til: Asiasyken var en influensaepidemi som i årene 1957–1958 tok livet av mellom 1 og 2 millioner mennesker på verdensbasis. (Som Covid-19 var den også en sykdom der virus plutselig smittet fra dyr til mennesker.)

I sin klassiske “Asiasykeundersøkelse” fra 1981 (kilde 8) forela Tversky og Kahneman følgende problemstilling til et stort antall forsøkspersoner i to representative grupper:

Tenk deg at USA forbereder seg på et utbrudd av en uvanlig variant av asiasyken, som man venter vil kreve 600 menneskeliv i ditt område. Det er foreslått to alternative handlingsplaner for å bekjempe sykdommen:

Gruippe 1 fikk følgende spørsmål: Hvis Plan A blir valgt, vil 200 mennesker overleve. Hvis Plan B blir valgt, er det en tredjedels sannsynlighet for at 600 mennesker blir reddet, og to tredjedels sannsynlighet for at ingen vil bli reddet. Hva velger du?

Et klart flertall valgte Plan A.

Gruppe 2 ble spurt: Hvis Plan C blir valgt, vil 400 mennesker dø. Hvis Plan D blir valgt, er det en tredjedels sannsynlighet for at ingen vil dø, og to tredjedels sannsynlighet for at 600 vil dø. Hva velger du?

Her valgte et klart flertall i gruppe 2 Plan D.

Bemerk at C tilsvarer A, mens D tilsvarer B.

Man vil velge det sikre fremfor det usikre når resultatet fremstilles ut fra overlevelse (A fremfor B), men foretrekker sjansespillet når resultatet fremstilles ut fra død (D fremfor C).

Dette skyldes tapsaversjonen hos mennesker (inkludert fagfolk). Et tap oppleves sterkere enn en tilsvarende gevinst. Dødelighet er å ligne med tap, mens overlevelse fremstiller en gevinst.

Hva er du villig til å betale?

Hvor mye er du villig til å bidra med for at 400 nordmenn skal dø av Covid-19 istedenfor 4.000? Sikkert mer enn om du ble spurt hva du ville bidra med for å øke overlevelsesprosenten fra 99,92% til 99,99%, som jo virker veldig marginalt. Det absolutte tallet er mye “verre” enn prosentandelen.

Våre lesere vil sikkert kjenne til det katastrofale oljeutslippet fra tankskipet Exxon Valdez da det grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Store mengder sjøfugl og havoter døde som følge av de 33.000 tonn råolje som rant ut i havet.

Det ble mye forskning på de psykologiske reaksjoner rundt katastrofen. Bl.a. kilde 9. Her viste forskerne frem bilde av en hjelpeløs fugl som var dekket av oljen, og spurte tre grupper forsøkspersoner hva de var villige til å betale for nett som kunne dekke over oljedammene og dermed redde henholdsvis 2.000, 20.000 og 200.000 fugler (ett tall til hver gruppe).

Det rasjonelle ville være at folk var villige til å betale mer hvis flere fugler ble reddet. Slik var det imidlertid ikke. Gjennomsnittsbidragene var hhv 80, 78 og 88 dollar. Det var det emosjonelle – bildet av fuglen – som avgjorde. Antall fugler var for vanskelig å forholde seg til.

Kanskje noe å ta med seg for politikerne? Og husk i den forbindelse: redusert fremtidig inntektsøkning for et godt formål er lettere å akseptere enn å gå ned i inntekt nå. Jfr. det suksessfylte pensjonsforsikringsprogrammet Save More Tomorrow der det spares som en andel av inntektsøkningen (kilde 10)

Etterpåklokskapens kostnader

Vi vet ikke nå hvilken av de valgte strategier som vil vise seg å ha vært den beste for bekjempelse av Covid-19.

Men én ting vet vi; det vil bli mye etterpåklokskap. Det har faktisk allerede begynt. Myndighetene vil garantert bli bebreidet av både “eksperter” og andre. Selv om det skulle vise seg å “gå ganske bra”, vil mange mene at kostnadene var unødvendig høye, eller at det kunne ha gått enda mye bedre.

Kahneman (kilde 3) kaller dette “etterpåklokskapens samfunnskostnader”, og hevder at engstelsen for å bli kritisert i etterhånd gjør at beslutningstagere – både private og offentlige – blir for lite risikovillige, bestiller for mange ekspertutredninger og bruker for lang tid på å ta beslutninger. Noe som igjen naturligvis vil bli kritisert: “De brukte altfor lang tid og unødvendig mange og dyre konsulenter.”

Uansett: Vi har vært heldige nå. Covid-19 har tross alt lav dødelighet. Mye farligere pandemier og sykdommer, bl.a. som følge av antibiotikaresistens, vil komme. Forhåpentligvis vil evalueringsrapportene etter Covid-19 inneholde krav om en helt annen grad av katastrofeberedskap enn det som har vært til nå. Og som nobelprisvinner Joseph Stiglitz skrev i Time Magazine 20. april: Det er landenes myndigheter som må legge opp lagre av verneutstyr og medisiner. Private aktører produserer bare det de faktisk får solgt innenfor rimelig tid.

En ting til: Med 7,5 milliarder mennesker på Jorden er pandemier åpenbart globale hendelser der verdens land må stå sammen. ↔

Ekspertintuisjon:

«Situasjonen har gitt et signal. Dette signalet har gitt eksperten tilgang til informasjonen som er lagret i hukommelsen, og informasjonen gir svaret. Ekspertintuisjonen er intet mer og intet mindre enn gjenkjennelse.»

Herbert A. Simon. 1916-2001. Nobelprisvinner i økonomi 1978 for «Beslutningsprosesser innen økonomiske organisasjoner.».

Kilder:

1) Professor Philip E. Tetlock/Pennsylvania University: Expert Political Judgment: How Good Is It? How Can We know? En 20-årsstudie. 2005.

2) Professorene Eta S. Berner/University of Alabama og Mark L. Graber/State University of New York: “Overconfidence as a Cause of Diagnosis Error in Medicine”. The American Journal of Medicine. 2008.

3) Psykolog og nobelprisvinner Daniel Kahneman: Thinking, fast and slow. 2012.

4) Professor Matej Podbregar/University of Ljubljana m.fl.: “Should we confirm our clinical diagnostic certainty by autopsies?”. Intensive Care Med. 2001.

5) Kirurg og helsepolitisk forsker Atul Gawande/Brigham Hospital Boston: The Checklist Manifesto: How to Get Things Right. 2008.

6) Psykologiprofessor og beslutningsanalyseekspert Paul Slovic, University of Oregon: The Perception of Risk. 2001.

7) Psykolog og matematiker Amos Tversky m.fl.: “On the Elicitation of Preferences for Alternative Therapies”. New England Journal of Medicine. 1985.

8) Amos Tversky og Daniel Kahneman: “The Framing of Decisions and the Psychology of Choice”. Science. 1981.

9) Økonom William H. Desvousges m.fl.: “Measuring Natural Resource Damages with Contingent Values.” Contingent Valuation. 1993.

10) Professor Shlomo Benartzi og Nobelprisvinner Richard Taler: “Save more tomorrow”. Journal of Political Economy. 2004.

Livsstil
Reportasjer