Dypdykk i bokhyllen

Det er nesten skremmende å konstatere at de beste fremtidsforfatterne fra 1930- til 1950-tallet er mer aktuelle i dag enn da de skrev bøkene sine.

Romskipet Aniara: På vei til Mars fra Jorden, som har gjennomgått en miljøkatastrofe, bringes Aniara ut av kurs og de 8.000 ombord er på vei ut i evigheten. Fantastisk skildret i diktepos av nobelprisvinner Harry Martinson i 1956. Foto: NTB
Livsstil

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 22/2018.

Vil du unne deg litt høykvalitets og tankevekkende spenning i julen, så vil jeg anbefale deg et dypdykk i din eller dine foreldres bokhylle.

Du skal jakte på disse fire bøkene: Brave New World (fra 1932) av den engelske forfatteren og filosofen Aldous Huxley, Kallocain (fra 1940) av den svenske poeten Karin Boye, 1984 (fra 1949) av den britiske samfunnskritikeren og journalisten George Orwell og Aniara (fra 1956) av den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson.

Årstallene gjelder første utgivelse, men de har kommet i mange utgaver siden. Alle er oversatt til norsk, og alle utenom Kallocain har funnet veien til film- og teatersalen.

Brave New World: Aldous Huxleys visjonære roman kom i 1932. Foto: Aldous Huxley

Høyst aktuelle

Alle disse fire bøkene foregår i en dystopisk fremtid, dvs. i et uønsket samfunn (i motsetning til utopisk ). Det finnes en lang rekke dystopiske skildringer som er utgitt siden, men man finner knapt de litterære kvalitetene som i ovennevnte klassikere, og ikke minst: spenningen ved å lese dem i dag, 60–80 år etter første utgivelse, og konstatere at deres beskrivelser er høyaktuelle.

Formodentlig er Brave New World og 1984 kjent for mange av Kapitals lesere, men de får allikevel en kort omtale.

I Brave New World av Aldous Huxley (1894–1963) blir barna “konstruert” i kunstige livmorer som i kombinasjon med indoktrinering (bl.a. ved ubevisst påvirkning under søvn) tilpasser dem til passende kaster slik verdensstaten mener det er mest effektivt.

I 1984 beskriver George Orwell (1903–1950) et totalitært samfunn, der myndighetene for å undertrykke innbyggerne bruker verktøy som er videreutviklede utgaver av det Orwell hadde sett i nazi-Tyskland og Stalins Sovjet. Big Brother – Store bror – ser deg alltid, og har et øye overalt. Staten forandrer historien ettersom det passer den, og det som er sant én dag er løgn den neste.

Alternative fakta: Uttrykket ble brukt av Trumps valgkampanjeleder Kellyanne Conway i 2017 for å forsvare en Trump-løgn. Det ga en kraftig økning i salget på George Orwells roman 1984 skrevet i 1949, der historiebøkene endres etter makthavernes forgodtbefinnende. Her Conway og Trump. Foto: Saul Loeb/NTB

Salget av 1984 fikk forresten et kratig oppsving da Edward Snowdon lekket graderte opplysninger fra amerikansk etterretning i 2013, og da Trump-rådgiveren Kellyanne Conway i 2017 lanserte begrepet alternative fakta for bl.a. å forsvare Trumps løgner om antall tilskuere under presidentinnsettelsen.

Mens staten i 1984 holder uønsket informasjon borte fra innbyggerne og utøver sensur på bøker, oversvømmes man i Brave New World av så mye informasjon på så mange lett tilgjengelige måter at ingen lenger har lyst til å lese en bok. Det holder med overskrifter.

Som Huxley selv skrev i oppfølgeren Brave New World Revisited i 1958: Mange glemmer at mennesket har et nesten umettelig behov for distraksjoner. Det er ikke nødvendig med sensur så lenge du kan fore innbyggerne med overflod av overfladisk informasjon, uansett sannhetsgehalt.

Det er faktisk 60 år siden Huxley skrev dette. Like gyldig i dag.

Enda mer spennende

Karin Boye (1900–1941) gir i sin roman Kallocain et skremmende bilde av et samfunn preget av propaganda, hjernevask og overvåkning. Kallocain er skrevet for omtrent 80 år siden, men Boye forutså våre dagers “tingenes internett” med nærmest ubegrensede muligheter for å overvåke befolkningens aktiviteter.

I tillegg til teknikkens muligheter har staten i Boyes roman fått nyss om stoffet Kallocain, som gjør at personer meddeler sine innerste tanker. Staten vil avsløre statsfiendtlig virksomhet, og trenger bare å få vedtatt en lov som tillater det.

Karin Boye var på studiereise i nazi-Tyskland og og Sovjetunionen midt på 1930-tallet. Der fikk hun inspirasjon til Kallocain , ikke minst etter å ha sett hvordan alle anga alle og ingen kunne føle seg trygge.

Boye var biseksuell og levde sammen med en kvinne etter at hennes ekteskap med Leif Björk ble oppløst i 1932. Homoseksualitet var en forbrytelse i Sverige på den tiden, og det var alltid fare for å bli angitt.

Dette kan ha inspirert Boye i Kallocain . I boken er nemlig Leo Kall, forskeren som har oppfunnet Kallocain, villig til å bruke alle midler for å få vite om hans kone er forelsket i en annen. Derfor støtter han lovforslaget som tillater at myndighetene bruker sannhetsserumet, selv om han er mot det på prinsipielt grunnlag.

Parallellene til våre dagers samfunnsdebatt blir mange.

Karin Boye var et svært følsomt menneske, og har skrevet noen av svensk litteraturs vakreste dikt. Jfr. tekstboks. De tendensene hun mente å se i samfunnsutviklingen, var en stor påkjenning på henne. Og i 1941 begikk hun selvmord med en overdose av sovepiller.

Aniara er uovertruffen

På tross av at førnevnte tre bøker tilhører det absolutte toppsjiktet i litteraturen og finnes på mange “100 beste-lister”, vil jeg allikevel anbefale Aniara som den aller mest spennende.

Det var svenske Harry Martinson (1904–1978) som skrev Aniara , “En revy om människan i tid och rum”. Verket består av 103 sanger i verseform. Det representerer en unik forening av vitenskap og poesi, og var en hovedårsak til at Martinson fikk Nobelprisen i litteratur i 1974.

Handlingen foregår ombord på det enorme romskipet Aniara, som går i rute mellom Jorden og Mars med emigranter etter at Jorden har blitt rammet av en miljøkatastrofe eller atomkrig.

Men på denne turen har Aniara blitt tvunget ut av kurs av en ukjent asteroide på kollisjonskurs, og havner i en meteorsverm à la Leonidene, som vi i Skandinavia kan se på himmelen hvert år omkring 17. november, og som er ekstra sterk hvert 33. år.

Denne meteorsvermen ødelegger styringsmekanismene på Aniara, og romskipet fortsetter i stor fart ut av solsystemet med sine 8.000 passasjerer. Beretningen beskriver hvordan besetning og passasjerer reagerer når det ufattelige går opp for dem; at de må være ombord på romskipet i all fremtid.

De søker trøst i filosofi, sex og religion og hos den enorme datamaskinen Mima, der hele menneskehetens kunnskap er lagret, og som Mima gjengir som filmer for passasjerene, sammen med bilder fra verdener som romskipet passerer. Mima blir etter hvert tilbedt som en gudinne.

Men til slutt bryter Mima sammen av overbelastning som skyldes hennes økende innsikt i hvordan menneskeheten har brukt sin samlede kunnskap og intelligens til å gjøre ting som skader vårt miljø og oss selv, samt menneskenes manglende vilje til å se konsekvensene av sine handlinger.

Handlingen i Aniara er fascinerende, tankevekkende og nærmest profetisk, ikke minst med tanke på at da verket ble skrevet hadde man ikke skutt opp en eneste satellitt (den første var sovjetiske Sputnik 1 i 1957), og datamaskiner med elektronisk hukommelse kom tiår senere.

Også selve den dikteriske formen er unik. Svenske kilder går langt og skriver: “Litteraturforsk- ere har pekt på at nesten alle viktige hendelser og litterære retninger fra ulike land og tider er representert som hendelser, stil-imitasjoner og allusjoner (delvis skjulte sitater) i Aniara.”

Harry Martinson begikk et nærmest rituelt harakiri-selvmord i 1978. Noen mener det skyldtes at svensk presse hadde kritisert at han hadde fått Nobelprisen samtidig som han satt i det nå så skandaleombruste Svenska Akademien . Men knapt noen har bestridt at Martinson i høy grad fortjente prisen.

Aniara er for øvrig navnet på science-fiction-foreningen ved Universitetet i Oslo. Den ble stiftet i 1965.

Aniara ble spilt som teaterforestilling på Torshovteateret våren 2018, og kom som film i september 2018.

Les gjerne boken på norsk, ettersom Martinson bruker endel konstruerte svenske ord som ikke er helt enkle. Oversettelsen til Johann Grip og Espen Stueland i 2006-utgivelsen på Pax er meget god. ↔