Klimaendringer har knust sivilisasjoner

Sammenhengene mellom klimaet og sivilisasjoners fremvekst og tilbakegang synes mer og mer klare.

Kukulkan-pyramiden: Mayaene reiste imponerende byggverk som Kukulkan-pyramiden i Chichen Itza på Yucatan i Mexico, og var fremragende matematikere og astronomer. Som for mange andre store kulturer førte klimaendringer til dramatisk tilbakegang for mayaene på 1000-tallet. Foto: Israel Leal/NTB
Livsstil

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 20/2018.

8. oktober kom FNs klimapanel IPCCs rapport om de negative følgene av en global temperaturøkning på 1,5°C sammenlignet med førindustrielt nivå – som IPCC Fifth Assessment Report har definert som tiden frem til ca. 1750.

Praktisk talt samtidig med at IPCC-rapporten kom, fremla Regjeringen forslaget til Statsbudsjettet 2019. Og opposisjonspolitikere og miljøvernere kritiserte med litt hakk i platen at klimatiltakene i budsjettet ikke var nok.

Og det er nok riktig. I alle fall om man snakker om 1,5-gradersmålet, som nok er i overkant ambisiøst. Uavhengig av statsbudsjettdebatten har det da også både fra norske og internasjonale vitenskapelige miljøer og politiske kommentatorer kommet ganske mange uttalelser av typen: “Au, det var ikke bra, men det er dessverre ikke mulig å nå dette 1,5-gradersmålet uten en så drastisk statlig inngripen i samfunnet og folks levevaner at det ikke er gjennomførbart med en demokratisk styreform. Vi får allikevel kjøre på og gjøre det vi kan.”

Det er en forståelig reaksjon. For selv om menneskene i dag i noen grad kan påvirke klimaet i ønsket retning (hvor nå det er) med politiske og teknologiske tiltak, er det urealistisk å tro at man kan nå nevnte mål, bortsett fra i “opplyste evnevelder”.

Så vi må forberede oss på at endringer faktisk kommer. Og selv om bevilgningene til forberedelser er svært små, har da Statsbudsjettet 2019 et særskilt syvsiders kapittel “Noreg blir førebudd på og tilpassa klimaendringane”. Det er en oppfølging av § 6 i klimaloven, der det bl.a. står at Regjeringen hvert år skal fremlegge for Stortinget en redegjørelse for: “Hvordan Norge forberedes på og tilpasses klimaendringene.”

Historien viser at det er nødvendig.

Dramatisk

Moderne forskning gir et stadig klarere bilde av de tildels dramatiske sammenhengene mellom klima og sivilisasjoners fall opp gjennom historien.

Bemerk at vi her snakker om årsakssammenheng – kausalitet , der det kan påvises at det er overveiende sannsynlig at klimaendringer har forårsaket endringen i sivilisasjonens status, og ikke samvariasjon – eller korrelasjon , der klima og sivilisasjonsstatus endres samtidig, men uten at det behøver å være noen årsakssammenheng.

I mer enn hundre år har forskerne sett at klimaendringer har falt sammen med avanserte og mektige rikers og sivilisasjoners undergang, men de har ikke kunnet konstatere at det har vært noen direkte årsakssammenheng.

Blant eksemplene nevnes undergangen til den indiske Indus-sivilisasjonen ca. 1800 f.Kr., fallet til den mykenske sivilisasjonen, Det nye riket i Egypt og hetitter-riket ca. 1100 til 1200 f.Kr., det vestromerske rikets sammenbrudd i perioden 250 til ca. 500 e.Kr., samt Maya-sivilisasjonens nedgang og det kinesiske Tang-dynastiets undergang ca. 900 e.Kr., og endelig den europeiske krisen på ca. 1600-tallet.

Indus-sivilisasjonens nedgang falt sammen med en endring i monsunregnsystemet, sammenbruddet i det vestromerske riket skjedde i en langvarig periode med svært ustabilt klima, mens den europeiske krisen på 1600-tallet falt sammen med en reduksjon i gjennomsnittstemperaturen i Europa på én til to grader. De øvrige sivilisasjonssammenbruddene skjedde samtidig som det var tørkeperioder av lang varighet; opptil 100 år eller mer.

Mykene-sivilisasjonen i Hellas har vært gjenstand for særlig mye forskning, ikke minst fordi den er basis for Homers episke fortellinger Illiaden og Odysseen om erobringen av Troja og helten Odyssevs’ eventyrlige reise fra Troja tilbake til hjemlandet Hellas.

Oppslagsverkene og historiebøkene har til nå samstemmig hevdet at det er de mystiske “havfolkene” som lagde kaos i Egeerhavet og ødela Mykene-sivilisasjonen og besørget undergangen for både hetitterriket og Det nye riket i Egypt, riktignok med litt hjelp fra vulkanutbrudd og klimaendringer i regionen.

Men i løpet av de siste 10–15 årene har bl.a. Brandon Lee Drake ved University of New Mexico fremholdt at det var en periode med lavere temperaturer i den østlige middelhavsregionen fra ca. 1.200 til ca. 900 f.Kr. som medførte reduksjon av fordampingen av havvann, og dermed mindre nedbør over land, med hundreårig tørke som følge. Kunne det ha knekket de store sivilisasjonene i området?

Klimaet årsak til krisene

Forskere fra mange fagdisipliner har i de siste 10–20 år fått stadig sterkere mistanke om at klimaet er den grunnleggende hovedårsaken til problemene for mange sivilisasjoner. Samtidig har tilgjengeligheten av stadig flere historiske data gitt grunnlag for nærm- ere analyser av årsakssammenhengene.

Fra temperaturendring til krise: Sammenhengen mellom sektorer som påvirkes av klimaet. Etter David D. Zhang og Harry F. Lee: The causality analysis of climate change and large-scale human crisis in Europe 1500-1800 AD. Foto: David D. Zhang og Harry F. Lee

De som kanskje har kommet lengst på dette feltet, er professorene David D. Zhang ved Guangzhou University og Harry F. Lee ved University of Hong Kong. I en rekke undersøkelser har de sett på klimaets påvirkning på sivilisasjonskriser på den nordlige halvkule over de siste 1.000 år, med hovedvekt på krisene i Europa i perioden 1500 til 1800 e.Kr.

Grunnen til at de har forsket særlig mye på denne siste perioden, er at det foreligger tilstrekkelig med data til at de kan kjøre såkalte Granger kausalitets-tester . De gir svar på hvor stor sannsynligheten er for at en serie hendelser har forårsaket en annen serie hendelser som følger etter i tid. Grangers kausalitetsprinsipp ga for øvrig sir Clive William John Granger (1934–2009) Nobelprisen i 2003.

I The causality analysis of climate change and large-scale human crisis har Zhang og Lee angitt “logikken” i hvordan sammenhengen er mellom temperaturendringer og storskala-kriser, noe som er illustrert på Figur 1.

Boksoverskriftene viser 11 sektorer med sammenhengen dem imellom, mens det nederst i hver boks er angitt hvilke datasett forskerne har valgt til å representere sektoren. Som man ser er det i noen tilfelle mer enn ett datasett som representerer sektoren, som f.eks. Befolkning som både er representert ved Folketall og Vekstrate for befolkningen.

Logikken er slik: Temperaturendringer (representert ved kunnskap om gjennomsnittstemperaturer på den nordlige halvkule og i Europa) påvirker Bio-produktiviteten (representert ved Årringbredde og Kornavkastning) som igjen påvirker Jordbruksproduksjonen (representert ved Produksjonsindeks for jordbruket) osv.

Man kan nok lure på hvordan Zhang og Lee har definert de forskjellige målekriteriene. Noen eksempler:

Hungersnød. Før år 1800 var mer enn 75 % av kaloriinntaket for de fleste av Europas innbyggere basert på kornprodukter, mens det ikke ble konsumert mer enn ca. 200 gram kjøtt pr. uke, og da stort sett lamme- og svinekjøtt. Dermed kunne dårlig kornhøst i løpet av et par år føre til hungersnød for store deler av befolkningen. Forskerne har benyttet fire forskjellige studier av historisk hungersnød, derunder Cornelius Walfords klassiske undersøkelse av de 350 største hungersnødkatastrofer i historien.

Migrasjon. Migrasjon har mange former og årsaker, fra giftemål via sesongarbeid til varig migrasjon over større avstander. Det er det siste forskerne har undersøkt, med støtte i ikke minst arbeider utført ved universitetet i Leiden i Nederland i tillegg til andre arbeider som har beskjeftiget seg med såkalt ufrivillig migrasjon og konsekvensene av migrasjon.

Krig. Dataene er basert på studier av ikke mindre enn 582 kriger som ble utkjempet i Europa i perioden 1500 til 1800 og som medførte mer enn 30 døde. Den verste krigen i perioden var den ekstremt brutale tredveårskrigen fra 1618 til 1648, som ble nærmere omtalt i disse spalter i Kapital nr. 11 i år.

Temperaturendringer: Gjennomsnittstemperaturen i Europa sank med to grader fra år 1500 til år 1600. De laveste temperaturene var iflg. Zhang og Lee den egentlige årsak til krisene på 1600-tallet. Foto: Zhang/Lee

Zhang og hans team har analysert alle dataene ved hjelp av statistiske metoder, og til slutt foretatt Granger-tester for å sjekke om det er sannsynlig at det er direkte årsakssammenheng mellom de forskjellige sektorene på Figur 1.

Deres konklusjon: Klimaforandringer (fall i gjennomsnittstemperaturen) var den bakenforliggende årsaken og nedgang i jordbruksproduksjonen den direkte årsaken til de humanitære krisene i det førindustrielle Europa i perioden fra år 1500 til år 1800.

Zhangs konklusjoner har avfødt mye ros (og litt ris) innen forskningsverdenen. Resultatene er naturligvis meget interessante i seg selv, men har de praktisk interesse i dag? De gjelder jo en forgangen tid, og krisene den gang kom som følge av temperatur fall , mens det vi baler med i dag, er temperatur økninger.

Statsbudsjettet 2019: Siv Jensen legger frem Statsbudsjettet og i forslaget bevilges det også litt penger til tiltak for å forberede på og tilpasse Norge til “klimaendringene”. Historien og fornuften viser at slikt tilpasningsarbeid er helt nødvendig, selv om Norge er mye mindre utsatt enn mange andre land. Foto: Cornelius Poppe/NTB

Denne skribent synes det virker meget sannsynlig at sammenhengene i Figur 1 ikke er avhengige av fortegnet på temperaturendringen, og er gyldige og nyttige også for dagens forhold, både i en global og en mer lokal sammenheng.

Klarer vi ikke å holde styr på klimaet, må vi ta fatt i de øvrige sektorene for å hindre negative følger. Tilpasningsarbeidet må prioriteres opp!

Så skal vi imidlertid ikke glemme: Historien viser at gikk én sivilisasjon under på grunn klimaendringer, ga det rom for oppblomstring av en annen. Bare for å nevne det.↔