Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 11/2018.
Så du er ikke helt fortrolig med ordet defenestrasjon ? I så fall er du i godt selskap. Du finner det ikke i siste trykte utgave av Riksmålsordboken, og du hadde garantert ikke fått det godkjent av motspillerne i Scrabble. Hvis dere da ikke har gått over til å bruke Det norske akademis nettordbok NAOB som sjekk. For der står det:
Defenestrasjon betyr vindusutkastelse, og stammer fra nylatin: defenestratio , av de -(ned) fra, og fenestra – vindu.
Og det var nettopp en vindusutkastelse som skjedde 23. mai 1618 og ga støtet til tredveårskrigen, som av mange historikere betegnes som den skrekkeligste av alle kriger.
Den katolske, habsburgske keiseren Ferdinand 2. prøvde å begrense protestantenes religionsutøvelse i Böhmen, som bl.a. omfattet dagens Tsjekkia. Da troppet protestantiske adelsmenn opp på kongeslottet i Praha, grep keiserens to rådsherrer og sekretæren deres, og kastet dem ut av vinduet.
Denne brutale hendelsen kalles gjerne Defenestrasjonen i Praha. Eller når historikerne skal være ekstra nøyaktige: Den annen defenestrasjon i Praha. For det var ikke første gang tsjekkerne grep til vindusutkastelse av religiøse motstandere. Det samme hadde skjedd to hundre år tidligere (i juli 1419).
Utløste krig
Tårnvinduet som de tre katolikkene ble kastet ut av, ligger 21 meter over bakken, dvs. omtrent like høyt som 5. etasje i en moderne boligblokk. Mirakuløst nok overlevde de fallet uten store skader.
Den katolske kirken hevdet at de tre ble båret forsiktig ned av engler ved direkte inngripen av jomfru Maria, og tok mirakelet til inntekt for sin sak. Og de to defenestrerte rådsherrene ble adlet. (Sekretærens videre liv sier kildene intet om.)
Protestantene fnyste, og hevdet at tre hadde landet i en haug med høy og møkk av svært ugudelig opprinnelse.
Uansett: Defenestrasjonen førte til umiddelbar opprusting og alliansedannelser både på protestantisk og katolsk side, og tredveårskrigen – den verste av alle kriger – var i gang.
Krigen, som i utgangspunktet var en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, utviklet seg etter hvert til en arena for politiske interesser, der landene ønsket å styrke sin innflytelse i det tysk-romerske riket. Det besto av ca. 300 fyrstedømmer med sterkt indre selvstyre, som bare var løselig bundet sammen under den tysk-romerske keiseren, som ved innledningen til tredveårskrigen var keiser Matthias. Han ble allerede i 1619 etterfulgt av keiser Ferdinand 1.
Både Mathias og Ferdinand 1 ville styrke katolisismen i det tysk-romerske riket, der befolkningen for en stor del var protestanter, og da det ble opprør til støtte for defenestrasjonen i Praha, fikk keiseren militær hjelp fra Spania mot de protestantiske opprørerne. Dermed var krigen for alvor i gang.
Flere land blandet seg inn, og i forskjellige faser av krigen var Spania, Nederland, Frankrike, Sverige og Danmark-Norge involvert. Landene gikk gjerne inn i krigen under påskudd av å ville støtte protestantene eller katolikkene ettersom hvem som var på vikende front, men politiske ønsker om å utvide eller styrke egne territorier var nok hovedmotivet. F.eks. støttet det katolske landet Frankrike de siste 14 årene av krigen protestantene, fordi de var redde for at de katolske habsburgerne skulle få for stor innflytelse i Europa.
Soldatene levde av plyndring
Det helt spesielle med tredveårskrigen var at selv om den involverte mange land, foregikk nesten alle krigshandlingene innenfor det området som i dag utgjør Tyskland, og de forskjellige lands hærer besto stort sett ikke av soldater fra de respektive land (med delvis unntak for Sverige), men var internasjonale leiehærer som sto til disposisjon for de fyrster som betalte godt nok.
Disse leiehærene besto av godt trente soldater under ledelse av dyktige hærførere, og opererte selvstendig. Den eneste forbindelse de hadde til regjeringen de fikk oppdraget fra, var pengene. Og det var ofte betaling på no-cure-no-pay-basis. Vant ikke hærføreren frem i samsvar med oppdraget, vanket det heller ikke betaling.
Men for de dyktigste generalene, Albrecht von Wallenstein og Johann von Tilly, var dette lukurative saker. Det er blitt sagt at Wallenstein ledet Europas største forretningsvirksomhet på den tiden.
Hærførerne visste å sko seg, og etter at våpen og utstyr var finansiert, gikk restbetalingen stort sett til dem selv og offiserene. Soldatene fikk betalt gjennom byttet de tilranet seg ved plyndring av de områdene de dro gjennom. Og deres fremferd var fullstendig udisiplinert (igjen med et visst forbehold for svenskene, som opererte med en noe mer regulær hær).
Ettersom soldatene ikke hadde forsyningslinjer til oppdragsgiverlandet, måtte de – og den “halen” av håndverkere, prostituerte, kokker osv. som alltid fulgte hæren – livnære seg av det de fant og stjal/ranet til seg fra sivilbefolkningen. De tok jordbruksproduktene og slaktet kyr, griser og sauer og spiste.
Iflg. militærhistorikerne trengte en hær på 40.000 mann daglig 40 tonn brød, 20 tonn kjøtt og 120.000 liter øl. Det måtte de ta fra lokalbefolkningen.
Og det var for at soldatene skulle overleve. Lønnen de fikk, var plyndringsgods. Og mye plyndringsgods ble det. Spesielt svenskene førte hjem til Sverige store mengder av kunstgjenstander og andre verdisaker som hæren til krigerkongen kong Gustav Adolf og hans generaler erobret etter svært suksessrike felttog i Tyskland, spesielt i perioden 1630 til 1634.
De av sivilbefolkningen som protesterte mot plyndringene, ble rett og slett drept; menn, kvinner og barn. Tyske historikere mener at 50 % av befolkningen i nåværende Tyskland døde som følge av krigen (i noen områder 70 %), og jordbruksproduksjonen sank til under en fjerdedel av det normale.
Pavelig blodtørst
Den byen som ble aller hardest rammet, var Magdeburg. I 1631 ble byen erobret av von Tillys katolske hær i et angrep ledet av general Gottfried Heinrich zu Pappenheim.
Magdeburg hadde før erobringen 30.000 innbyggere. Ett år etter var tallet 449 – firehundreogførtini.
Den gudfryktige general zu Pappenheim noterte i sin dagbok: “Siden ødeleggelsen av Jerusalem har man ikke sett noe grusommere uttrykk for Guds straffedom enn her i Magdeburg. Til gjengjeld har alle våre soldater blitt rike. Gud være med oss.”
Pave Urban VIII uttrykte stor begeistring over de ødeleggelsene “hans soldater” hadde forårsaket i den vantro byen Magdeburg. I et gratulasjonsbrev til von Tilly skrev han: “Den rette Gud fryder seg, og bader sine føtter i blodet til gudsbespotterne.” Dette skrev faktisk paven.
Og von Tilly hyllet general zu Pappenheim: “Ja, her kjenner jeg mine pappenheimere.”
Nettop, det er han som har gitt opphav til uttrykket: “Jeg kjenner da mine pappenheimere”. Opprinnelig ble det brukt som en hyllest til trofaste støttespillere, men det har - heldigvis - etter hvert forandret seg til å bli et uttrykk for at man vet hvilke (noe tvilsomme) personer man har med å gjøre.
Nye våpen
Det var ikke bare sivilbefolkningen som ble hardt rammet under tredveårskrigen. Også selve hærene hadde flere drepte og skadede enn i tidligere kriger. Det hadde sammenheng med utviklingen av ny våpenteknologi og ny stridsstrategi.
Før tredveårskrigen måtte en soldat iflg. instruksjonsbøkene gjennomføre hele 43 håndgrep før han kunne avfyre geværet sitt, derunder føre kruttladning og kule ned gjennom løpet fra munningen. Og selv godt trenede soldater trengte fem minutter før de kunne avfyre neste skudd.
I løpet av tredveårskrigen utviklet våpenteknologien seg kraftig, og soldatene kunne etter hvert avfyre tre til fire skudd i minuttet.
Dermed behøvde ikke lenger en stridsrekke med soldater som hadde avfyrt sine skudd, tre til side for å slippe neste rekke med skuddferdige våpen frem, men hver avdeling kunne følge opp og gjennomføre et angrep med kontinuerlig fremrykking.
Særlig svenskene var også tidlig ute med lette kanoner som gjorde “vei i vellinga” på kort hold, og kunne bringes i skuddstilling av to mann eller én mann og en hest, mot tidligere tiders kanoner som trengte minst fire hester og ti mann.
Denne utviklingen gjorde at kavaleriets tidligere så dominerende rolle når man skulle slå igjennom fiendens linjer, ble sterkt redusert. Konsentrert artilleribeskytning etterfulgt av massive infanterifremstøt over smale sektorer ble mer effektive.
Samtidig ble bajonetter innført og gjorde nærkampene enda blodigere enn før.
Krigen ble altså vesentlig mer blodig og brutal. Også de hygieniske forholdene for soldatene var elendige, og sykdommer tok livet av enda mange flere enn det fienden klarte.
Die deutsche Angst
Leserne kjenner kanskje uttrykket Die deutsche Angst. Det er betegnelsen for et påstått karaktertrekk ved den tyske folkesjelen; engstelsen for det usikre, og ønsket om en sterk sentralmakt som kan sørge for stabilitet og trygghet.
Noen kommentatorer (bl.a. i der Spiegel ) mener at den tyske Angst stammer fra tredveårskrigen. Den gangen kunne som beskrevet store og små hærer gjøre nøyaktig som de ville i hele det tyske riket; stjele, rane, terrorisere og drepe. Det var ingen sentralmakt, intet politi, INGEN! som kunne beskytte sivilbefolkningen. Dette sitter stadig i mange tyskere, mener kommentatorene. ↔
