Den barskeste skalden av dem alle

“Tormod tok tangen og vred pilen ut av brystet. Det var kroker på pilen, og på dem var det trevler fra hjertet; noen røde, noen hvite. Da sa Tormod: Vel har kongen fødd oss. Denne karen er ennå hvit om hjerterøttene.”

Fra Flatøybok: Finnes i ett originaleksemplar fra 1394; skrevet og malt på pergament. Det var en brutal tid Tormod vokste opp i. Foto: Flatøybok
Livsstil

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 6-7/20.

Og så døde Tormod Kolbrunarskald, forteller sagaen. Stående; lent mot veggen mens han holdt pilen med rester av rødt hjertevev og hvitt fett. Som det sømmet seg den barskeste av alle islandske skalder (dog i hard konkurranse med Egil Skallagrimsson, som vi før har omtalt i disse spalter).

Det var etter at kong Olav Haraldsson (den hellige) hadde falt og slaget på Stiklestad i 1030 egentlig var over at Tormod ble truffet av en pil som gikk dypt inn under venstre arm. Han gikk så hjem til husene hvor sårede menn fra kong Olavs hær ble tatt hånd om. Der ble han behandlet av en legekvinne som åpnet såret for å få ut pilen. Men pilspissen satt så hardt at hun ikke klarte å dra den ut. Da tok Tormod tangen og dro ut pilspissen selv. Og litt av hvert fulgte altså med på mothakene.

Tormods ord i den anledning er vel bortimot det aller barskeste utsagnet som noen helt har kommet med før han/hun segnet. Og mange av oss har hatt det som pensum på videregående i den norrøne formen: “Vel hefir konungrinn alit oss, feitt er mér enn um hjartarœtr.” (Norrønt: i dag fellesbetegnelse for gammelnorsk og gammelislandsk som var omtrent likt i perioden 800 til 1200 e.Kr.)

Hvem var da denne tøffingen Tormod? Og hvor har vi sitatet fra? Og var det virkelig det siste han sa? Vi tar de to siste spørsmålene først.

Tormods aller siste ord

Omtrent alle vil vel si: Sitatet er fra Snorres kongesagaer, Heimskringla; det flotte bokverket som finnes i de aller fleste norske bokhyller, praktfull illustrert av bl.a. Christian Krohg, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe.

Men hvis du sjekker i bokhyllen, får du deg kanskje en overraskelse. Denne skribent fikk i alle fall det. For i Gyldendals Snorre-utgave fra 1985, som vel er den mest solgte av alle utgaver av Snorre, står nemlig bare halve sitatet og dessverre i en ganske så platt og upoetisk form: «Jeg er ennå feit om hjerterøttene.»

I J. M. Stenersens storformat-utgave fra 1899, derimot, står det fullstendige sitatet i denne formen: “Vel har Kongen alet os; fedt er det mig endnu om Hjerterødderne.” Det er jo ganske tett opp mot originalens kraftfulle form, som du kan finne på, norrønt språk hvis du leter litt på nettet.

Men: Dette var nok ikke Tormods siste ord. Flatøybok (jfr. tekstboks) bind 3 forteller at etter at Tormod hadde ytret sine udødelige ord som sitert, kom han dessuten med et kvad til legekvinnen som stelte ham, og som hadde bemerket at Tormod måtte være alvorlig såret, siden han var så blek.

De første strofene lyder:

“Jeg er ikke rød. Men den lyse, vakre kvinnen steller med en rødfarget mann.”

“Og da han hadde kvedet dette, døde han stående ved vidjeveggen og falt ikke til jorden før han var død.”

Hvem var Tormod?

At det siste Tormod gjorde før han døde var å fremsi et dikt til en fager kvinne, vil ikke forbause den som har lest om ham i Flatøybok. Der er han omtalt i både Fosterbrødrenes saga og Tormodståtten. (En tått er i norrøn litteratur en prosafortelling av samme type som en saga, men vesentlig kortere.)

Det fremgår at Tormod, som egentlig het Tormod Bersesson, må ha blitt født omkring år 995 på gården Dyrdilmyr ved Isafjorden lengst nordvest på Island.

Tormod var litt av en jentefut og slåsskjempe. Om mulig enda mer det siste enn det første.

I oppveksten var han svært mye sammen med fosterbroren, Torgeir Håvarsson. De to hadde det med å kjede seg hjemme, og kortet tiden med å dra rundt i nabobygdene og lage ufred og bråk.

Som det står: “Fremgangen deres ble brått stor. De fôr rundt i bygdene og var ikke godt likt av folk. Tidlig skjønte de at de ville få døden ved våpen, for de var fast bestemt på aldri å bøye av mot noen mann som de hadde med å gjøre. De tenkte mer på denne verdens ære og fremgang enn på herligheten i den andre heimen.”

Så føyes det til i Flatøybok – nesten som en slags unnskyldning for at Tormod og Torgeir fremstilles mer som helter enn som skurker: “Enda om de ble kalt kristne menn, var kristendommen den gang ung og svært ufullstendig, slik at mange av hedendommens villfarelses gnister ennå levde i mange menns vaner.”

Tormod var en veldig slåsskjempe. Som han sa til kong Olav da de satt og småsludret kvelden før slaget på Stiklestad: “Jeg mener det er sannsynlig at jeg kan ha gitt 14 mann banen.” Det imponerte den kristne kongen så mye at han ga Tormod en flott gullring.

Om fosterbror Torgeir ble det sagt at han lo sjelden og brydde seg lite om kvinner. Han mente det var å nedvurdere sin kraft å krype for kvinner.

Annerledes da med Tormod. Han hadde en tid et forhold til en ungjente som het Tordis. Det forholdet ville ikke Tordis’ mor Grima vite noe av, så hun ba Tormod holde seg borte. Det respekterte han faktisk.

Etter en tid syntes Tormod “.. at det var svært langtekkelig å være hjemme”. Han dro ut på fiske, og traff den unge kvinnen Torbjørg da fiskerne la til land for å overnatte.

Torbjørg var “.. en kvinne med godt utseende, ikke særs vakker. Hun hadde svart hår og svarte øyebryn, og ble derfor kalt Kolbrun.”

Vakre Isafjord på Island: 250 km i luftlinje nord for Reykjavik. Her vokste Tormod Kolbrunarskald opp. Foto: NTB

Da Tormod fikk navnet

Tormod “fester øynene på Torbjørg, og hun liker ham godt.” Det ender med at Tormod lar de andre fiskerne dra ut, mens han blir igjen sammen med Torbjørg i en halv måned. Da diktet han et kvad til Torbjørg Kolbrun som hun og alle som hørte det syntes overmåte godt om. Torbjørg tok en gullring av fingeren og ga Tormod og sa: “Denne ringen gir jeg deg som dikterlønn og navnefeste, for du skal hete Kolbrunarskald. Dette navnet festet seg ved Tormod.”

Men igjen ble Tormod rastløs. Han dro hjem en tid, hvoretter han tok kontakt med gamlekjæresten Tordis. Men hun hadde nok hørt om Torbjørg, for hun var heller avvisende, selv om hun så “skrått på ham over skulderen”. Dette siste ga Tormod håp, og så kvad han Kolbrunarkvadet for Tordis, men slik at han byttet ut alt som gjaldt Torbjørg Kolbrun med Tordis.

“Slik gir han hele kvadet til Tordis for å skaffe seg kjærlighet og ærlig troskap. Og slik som en mørk byge drar opp fra nord og mørket faller, og så glir av med en liten vind og gir lyst solskinn med blid ro, slik dro kvadet vekk alt tungsinn fra Tordis.”

Og som det deretter står i sagaen om forholdet: “Da dette hadde pågått en tid, syntes Tormod han hadde stelt seg svært godt.” Det tror vi på.

Men dette fikk naturligvis Torbjørg Kolbrun etter hvert høre om, og moren, Grima, kastet trolldom mot Tormod så han fikk øyenverk. Han fikk det rådet av sin far at han skulle snu kvadet til det opprinnelige, og fortelle til mange vitner hvordan det egentlig forholdt seg; at det var til Torbjørg Kolbrun. Slik ble det. “Og brått blir Tormod frisk av øyenverken.”

Men så sier Flatøybok: “Nå må vi la fortellingen om Tormod Kolbrunarskald hvile.”

Au, au! Vi får ikke vite hvordan det gikk med Tormod, Tordis og Torbjørg. Og enda verre: det sagnomsuste Kolbrunarkvadet er ikke bevart i noen kjente kilder!

Vi må bare håpe at dette forføreriske diktet dukker opp en gang. I mellomtiden får vi glede oss over at Flatøybok gjør at vi nå vet litt mer om Torbjørn Kolbrunarskald og den barskeste replikken i norgeshistorien. ↔

Flatøybok

Det største av de islandske manuskriptene fra middelalderen, med mer enn tre ganger så mye tekst som Snorres kongesagaer. I disse spalter har vi tidligere bl.a. omtalt Flatøyboks unike beretninger fra det norrøne Grønland og Vinland.

Det rikt illustrerte verket ble bestilt av den islandske storbonden Jon Håkonsson på 1380-tallet og var ferdig i 1394.

Flatøybok foreligger nå endelig på norsk i seks flotte skinninnbundne bøker bind utgitt fra 2014 til 2019.

Det er svært spennende lesning med fagkommentarer som innledning til de viktigste kapitlene.