Tidsoptimisten

Norges mestvinnende alpinist gjennom tidene er ekstremt utholdende. Og det gjelder ikke bare i alpinbakken. Om skisesongen går i dass på grunn av skader, snur han seg rundt og bruker energien på utdanning eller aksjemarkedet i stedet.

– Hva betyr tid for deg?

– I konkurranser blir store ting avgjort av hundredeler. Om du vinner eller kommer på 4. plass. Det er jo faktisk litt rått. Står jeg i målområdet og leder rennet, ser jeg hele tiden på de andre som kjører og leser deres mellomtider. Da får jeg endel intense øyeblikk hvor det virkelig viktigste i verden er tid. Når det gjelder tid generelt, er jeg enig i det Olav Thon sa i spalten din, at tid betyr å skape.

– Hva tenker du når du står på startstreken?

– Alt jeg må gjøre – for å kjøre fort.

– Opplever du noen gang at tiden går sakte?

– Ja. I minuttene frem til jeg skal starte står verden faktisk helt stille. For når du skal prestere i et avgjørende øyeblikk, er det viktig hva slags tanker du har i hodet akkurat da. Om de er positive, negative eller offensive. Rett før det er din tur må du styre tankene dine inn i en positiv retning. Det klarer jeg veldig ofte, og det gjør mange idrettsutøvere. Når jeg så hiver meg utfor, mottar jeg 10.000 impulser. Da går tiden plutselig ekstremt fort, fordi det så mye input.

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Når jeg konkurrerer, har jeg selvsagt et helt ekstremt forhold til tid. Da er tid prestasjon. Men når du kjører, tenker du på en måte mer i hastighet enn i tid. Oj, her tapte jeg hastighet eller nå kjørte jeg veldig bra og fikk høy hastighet. Når du er i mål, får du dette brutale øyeblikket: å se din tid. Og ofte er det hundredeler som avgjør. Det forteller også hvor mye vi faktisk stoler på tidtagningen. Ingen stiller jo spørsmål ved om tiden er korrekt eller ei.

– Har du noen gang stilt spørsmål ved tidtagningen?

– Ja, faktisk to ganger. Den ene var i Østerrike på et Worldcup-renn. Den andre på VM i Tyskland, da noen tider var litt merkelige. Og mistanken stemte. Klokkeselskapet mistet all tillit i markedet, men jeg må understreke at det vanligvis ikke var de som tok tiden.

Pusher grenser

– Sløser du med tid?

– Nei. Tid er den eneste ressursen i verden som man ikke får mer av uansett. Samme hvor rik, smart, snill, lur eller strategisk du er. Så den tiden du har, må du bruke godt. Jeg sier ofte på foredrag at jeg er kynisk. Da blir folk skremt og tenker: Kynisk, er du slem da? Men kynisk er det samme som å være bevisst, og å prioritere riktig. Du kan ikke leve i en Ole Brumm– verden, hvor “ja, takk, begge deler” fungerer. Hvis du velger noe, så velger du automatisk bort noe annet.

– Hva er ditt dyreste sekund?

– Jeg har hatt noen ganske store skader, som den i Kitzbühel, og jeg hadde en svært alvorlig ulykke i USA for ti år siden.

– Hva tenker du i de sekundene du innser at dette ikke går?

– Der er jeg litt syk. Når du kjører utfor, må du pushe grensene. Du har øyeblikk hvor du får skikkelig sug i magen, og mister litt av kontrollen. Men i 99 prosent av tilfellene varer det bare i to hundredels sekunder. Så er det alltid et øyeblikk hvor du bare ser himmelen og ikke lenger snøen, pluss øyeblikk hvor du vet at nå har du mistet kontrollen så mange ganger at du vet at dette ikke kommer til å gå bra. Nå smeller det. Jeg tryner. Da er det ikke lenger opp til deg om det går bra eller ikke. Da er det flaks, uflaks og tilfeldigheter som avgjør. Likevel er jeg like overrasket hver gang jeg faller, for jeg forventer alltid at jeg skal greie å hente meg inn igjen.

Velger å se det positive

– Blir du stresset på tid når du er skadet?

– Nei, jeg er mer stresset før jeg vet hva som feiler meg. Hvis jeg tryner og har veldig vondt tenker jeg: Ok, dette her var ikke så bra. Når jeg så ser røntgenbildene, får diagnosen og vet hva som må gjøres, er jeg ikke stresset lenger. Da har jeg fått en ny realitet, som jeg må avfinne meg med. Jeg tror også det lønner seg å være helt ærlig, selv om realiteten ikke er hyggelig. Er du for positiv når ting er negativt, lurer du deg selv ved ikke å ta virkeligheten helt innover deg. Før eller senere vil du møte den, og da gjerne mye hardere. Selvsagt er det noe som oppleves negativt, men det er viktig å tenke positivt.

– Så i tunge perioder velger du å bruke tiden positivt?

– Ja! Alltid! Jeg har jo vært mye skadet de siste årene, og da har jeg fått mer tid til å gjøre andre ting. For fire år siden hadde jeg gjort alt jeg skulle fra begynnelsen av sesongen. Så røyk akillessene en uke før første konkurranse. Da vet du raskt hvordan de neste seks månedene av livet ditt ser ut, og det innebærer ikke å kjøre på ski. Plutselig har du fått masse tid. Ok, hva er det jeg aldri får tid til og har lyst å gjøre? Jo, å studere på et universitet i USA. Så da gjorde jeg en miniutgave ut av det på Stanford, samt besøkte selskaper i Silicon Valley.

– Ser du mye på klokken?

– Jo, jeg gjør det. Jeg ser for eksempel at vi har snakket i over førtifem minutter.

Dveler ikke ved tiden

– Hva slags klokke har du?

– Det er Longines.

– Betyr denne klokken noe spesielt for deg?

– Det gjør den faktisk. Jeg gjorde det ganske bra lenge, men i 2007 hadde jeg et skikkelig gjennombrudd. Først vant jeg to VM-gull, og etterpå vant jeg samlecupen. Fra å være en av mange gode, ble jeg plutselig en av de beste. Longines “official timekeeper”, er de som tar tiden i alpint – og denne klokken var premien i en konkurranse. I løpet av det året ble jeg også kontaktet av Longines, som lurte på om jeg ville være ambassadør for dem. Jeg husker at jeg tenkte at når et sveitsisk klokkemerke, som kan velge hvem de vil i verden, og så spør de meg – det var veldig kult.

– Er du klokkesamler?

– Jeg har en god del klokker, men jeg er ingen samler. Klokker som har en historie syns jeg er veldig kult. I gamle dager var klokker det eneste instrumentet du hadde ved siden av kompass på sjøen. Charles Lindberg, den første om fløy over Atlanteren, fikk laget en klokke med ekstra lang skinnreim, så at han kunne ha den utenpå pilotjakken.

– Det høres ut som du har en sånn klokke?

– Ja, faktisk. En slags replika av den gamle. Jeg liker klokker som fremstår mer som et instrument enn et smykke med gull eller diamanter.

Slapper av med Finn.no

– Har du noen tidstyver?

– Som alle andre er jeg mye på telefonen. Jeg reiser mye alene, og da er det naturlig å kommunisere med folk. Men jeg har en vane, eller uvane, som er litt sær, men som jeg faktisk er ganske glad i. Før jeg skal legge meg har jeg ofte for høy puls og for mye adrenalin. Jeg klarer ikke å sortere tankene mine og får vondt i hodet. Da trenger jeg en avsporing. Så jeg går inn på Finn.no på telefonen – for å slappe av.

– Hva ser du etter på Finn?

– Veteranbiler, gamle klassiske båter og den typen ting. Jeg har respekt for folk som er samlere og som ikke nødvendigvis briefer om det.

– Er det noen muligheter du kunne ønske at du kunne fått på nytt?

– Det er mange renn jeg skulle ha kjørt igjen, men det funker ikke sånn. Jeg ser lite bakover. Det er bedre å vende blikket fremover. Jeg er forresten litt tidsoptimist. Det er bra i konkurransesammenheng, men kanskje ikke privat. Jeg tror alltid jeg skal rekke mye mer enn det som egentlig er mulig. Jeg kan planlegge tre møter, men innser ikke hvor lang tid transporten tar fra møte til møte. Men jeg setter gjerne av veldig god tid for å møte noen jeg liker.

– Sløser du med andres tid?

– Nei, jeg prøver å ikke komme for sent. Det er respektløst. Men det hender jo, nettopp på grunn av min tidsoptimisme, men da er jeg kjapp til å be om unnskyldning.

– Hva tenker du om at andre sløser med din tid?

– Hvis de unnskylder seg, har jeg ingen problemer.

– All suksess kommer med en pris. Hva er din?

– Det er masse som jeg ikke fikk oppleve som tenåring, i 20-årene og nå i 30-årene, men det er på grunn av et valg jeg tok og ikke ville byttet bort. Om du tror at du kan bruke mindre tid på trening og forberedelser og likevel vinne, er du utrolig naiv.

– Du er 35 år, toppalpinist, kan få hvilken dame du vil og du lykkes i dine finansinvesteringer. Føler du at den beste tiden er nå?

– Nei. Verden har mye å tilby.

Tro mot seg selv

– Gleder du deg til å bruke tid på andre ting når idrettskarrieren er over?

– Ja. I forhold til Olav Thon er jeg ung, men som idrettsutøver er jeg ikke så ung lenger. Tiden renner jo ut for denne karrieren, og det ville jo vært veldig kjedelig hvis jeg følte at herfra blir det bare nedoverbakke. I en individuell idrett har du mange som er “behind the scene”, men det er du som utøver som får all oppmerksomheten. Nå hadde det vært gøy å ta utfordringer og oppnå ting sammen med andre. Men ikke med samme antall jobbtimer pr. døgn som i dag. Da blir jeg ingen familiefar, og det har jeg lyst til å bli.

– Hvis du hadde hatt fem minutter igjen. Hva eller hvem hadde du brukt tid på?

– Broren og faren min.

– Du mistet moren din og den ene broren din da du var åtte år.

– Ja. Det lærte meg noe. Når du blir eldre, og vet mer om hva som kan skje, blir du flinkere til å huske øyeblikk. Du tar det heller ikke at for gitt at det skal være like bra i morgen, eller for alltid. Som liten tar du det jo for gitt at moren og faren din skal leve bestandig.

– Tror du på et liv etter døden?

– Uff, det der har jeg ikke noen formening om. Men jeg liker å tro. Det er jo veldig synd om alt plutselig bare forsvinner.

– Har du noen gang hatt lyst å gi opp?

– Nei. Jeg har alltid vært tro mot meg selv. Det krever styrke å våge å gå inn i ditt innerste. Tror jeg på noe, så lar jeg det ikke renne gjennom fingrene. Da går jeg inn for det 100 prosent.↔