+ mer
Papir knuser skjerm: I alle fall hvis du skal ha fullt utbytte av teksten. Foto: Shutterstock/NTB

Papir eller skjerm. Hva er best?

I 2015 utgjorde digitalandelen 11 prosent av nettosalget av læremidler til grunnskolen. I 2019 var andelen 34 prosent. Er dette en god utvikling?

Den 25. oktober bragte Aftenposten en to siders artikkel med overskriften “Bærum-skoler velger bort bøker. 7-åringen bruker bare iPad til lekser”. I artikkelen er en frustrert mor intervjuet om saken. Hun sier bl.a.: “Jeg er ikke imot digitalisering. Tvert imot synes jeg det er kjempeviktig å lære digitale verktøy. Men jeg skulle ønske det var blitt gjort mer forskning før de satte barna på dette kjempeeksperimentet.”

Digitale læremidler har naturligvis mange fordeler; de er billige, veier minimalt, tar lite plass, er lette å oppdatere med nye utgaver, og er bra egnet for fjernundervisning. Dessuten er det utvilsomt viktig og nødvendig at elevene blir fortrolige med det digitale, og da ikke bare fra spill og annen underholdning.

Bærum-morens frustrasjon er imidlertid meget betimelig. Særlig fordi forskningen hun etterlyser finnes, og den indikerer at den raske økningen i bruken av digitale læremidler som nevnt i ingressen (tallene er fra Forleggerforeningens Bokmarkedet 2019) kan representere en betenkelig utvikling hvis målet er læring og forståelse.

Det finnes mye forskning

Det finnes faktisk en hærskare av forskningsrapporter som behandler spørsmålet om hva som er best av digitalt og papir. Undertegnede er glad i metaanalyser der forskere sammenfatter og systematiserer resultatene fra andres forskning, og på dette felt har det de siste årene kommet minst tre betydelige slike metaanalyser, hvorav fagmiljøet spesielt fremhever Delgados “Don’t Throw Away Your Printed Books” (kilde 1).

Dessuten skal nevnes en fin samling relevante vitenskapelige undersøkelser (kilde 3) som ble utarbeidet i forbindelse med den Covid-19-avlyste konferansen som International Publishers Congress skulle ha avholdt på Lillehammer i mai i år, samt viktige og ofte siterte undersøkelser av professor Anne Mangen. Jfr. kilde 2, 5 og 6.

Forskerne skiller gjerne mellom tre typer lesestoff etter hva som først og fremst er målet:

– det som skal huskes og kunne gjengis

– det som skal forstås og ses i sammenheng med andre deler av materialet eller annet stoff

– det som tar sikte på opplevelse, f.eks. skjønnlitteratur.

Dessuten har forskerne ofte sjekket lesehastigheten. (Kommer man igjennom mer stoff, kan det for elever/studenter til en viss grad kompensere for en noe lavere dybdeforståelse.)

Undersøkelsene er gjort med forsøkspersoner med forskjellig alder, leseferdighet, grad av fortrolighet med digitale medier, læringssituasjon osv.

En begrensning ved metaundersøkelsene er at de oftest omfatter bare engelskspråklige forsøkspersoner. Men det er nærliggende å tro at resultatene allikevel er relevante for norske forhold.

Og konklusjonen?

Den synes entydig; nemlig at tilegnelsen av stoffet er signifikant bedre fra papir enn fra digitalt (PC, Kindle, iPad, mobil). Og forskjellene er større under tidspress. Det gjelder uavhengig av forsøkspersonenes alder og også for typiske “digital natives” som er vokst opp med og er godt trent i det digitale.

Og konklusjonen gjelder enten det dreier seg om lettlest, spennende stoff, eller tungt stoff som ikke bare skal huskes, men skal forstås og kunne kombineres med andre deler av teksten eller andre tekster/kilder.

Intuitivt er konklusjonen grei å forstå når det gjelder det tyngre stoffet, men er det virkelig slik også når det gjelder lettlest, spennende stoff?

Ja, da også. Det har Anne Mangen gitt et eksempel på i en undersøkelse fra 2019 (kilde 2). Der skulle 50 forsøkspersoner som var 24 år gamle lese en 28 siders kriminalnovelle. Halvparten fikk den på Kindle og halvparten på papir. Etter undersøkelsen fikk deltagerne bl.a. en serie multiple choice-spørsmål.

For spørsmål som gjaldt den siste tredjedelen av novellen, var resultatene omtrent like for papir- og Kindle-leserne. Men for spørsmål som gjaldt tidligere deler av teksten, svarte papir-leserne mer korrekt. Forskjellen ble større jo lenger frem mot begynnelsen av novellen man kom.

Teksten hadde altså festet seg bedre hos dem som leste på papir.

Undersøkelser viser også at de som leser på skjerm har dårligere evne til selv å vurdere hvor godt de har oppfattet en tekst, med større avvik fra testresultatene enn for dem som har lest på papir.

Professor Anne Mangen: internasjonalt anerkjent for sine viktige bidrag til forskningen på papir kontra skjerm. Foto: Universitetet i Stavanger

Dette har naturligvis stor betydning for den som ønsker å bli god i et tema, f.eks. i relasjon til en eksamen.

Hvorfor papir er bedre

En nærliggende forklaring på hvorfor papir er bedre enn skjerm, er at det er lettere å bli distrahert av “eksterne” forhold når man bruker skjerm. Da skal man scrolle og kanskje bruke tastatur, og har lett for å drive multitasking. (Jfr. hvor ineffektivt multitasking er i artikkelen “Klarer du ikke å ha to tanker i hodet samtidig?” i Kapital #2 i år.)

Men forklaringen stikker dypere enn til distraksjoner. Flere forskere påpeker at lesning på papir tar i bruk romoppfatningsevnen og det taktile nervesystemet – berøringssansene – på en helt annen og mye mer omfattende måte enn ved den “flate” lesningen på skjerm. Dermed er mer av hjernen engasjert ved lesning på papir, og det dannes og erindres bilder og følelser av hvor på siden eller i boken noe bestemt befinner seg, samtidig som det er mye lettere å finne frem referansesteder – både mentalt og fysisk.

Velg begge deler: Hvis du ikke hindres av skolemyndighetenes overdrevne satsing på digitalt. Foto: Privat/BESG

Disse vurderingene underbygges av nevrologer og hjerneforskere som har målt vesentlig mer hjerneaktivitet ved lesning på papir enn på digitale medier.

I tilknytning til dette må nevnes at det er vesentlig at barn lærer å skrive for hånd og ikke bare digitalt. Kilde 7 understreker at dette er særlig viktig når barn lærer sine første bokstaver, fordi det utvikler deler av hjernen som er nødvendig for senere å kunne lese bra, uavhengig av om lesningen da skal foregå på papir eller digitalt.

De digitale prøvekaninene

Med alle disse forskningsresultater kjent, og på tross av at f.eks. OECD-undersøkelser og Pisa viser at innføring av mer digitalt heller gir dårligere enn bedre resultater på internasjonale prøver: Hvordan kan da skolemyndighetene i Bærum og andre steder satse nesten ensidig på digitale læremidler i barneskolen?

Vi overlater til Gaute Brochmann, forfatter av den nylig utgitte boken De digitale prøvekaninene å svare med noen sitater: “Det har vært utrolig liten vilje [blant skolemyndighetene] til å ta forskningen inn over seg. Det har vært en sterk ideologisk tro på digitalisering – koste hva det koste vil. Det er veldig lett å akseptere alt som er nytt, bare fordi det er nytt. Det er veldig utrendy å tenke at ting var bedre før. Man kan ikke si noe negativt om skjerm uten å tråkke på tær.”

Nettopp.

Livsstil
Reportasjer