Skaperens mesterverk

Tilsvarende måtte en bro over E18 nær Ørje forlenges fra 57 til 99 meter på grunn av en annen fredet øyenstikker: blodrød høstlibelle.

Begge disse øyenstikkerne var klassifisert som "nær truet" i Norsk rødliste for arter 2010, og de ble deretter sammen med ni andre insekter fredet i Forskrift om fredning av truede arter.

Fem år senere, i Norsk rødliste for arter 2015, var ikke disse øyenstikkerne lenger klassifisert som truet. Men de er fremdeles fredet etter forskriften. Det blir spennende å se status for dem i den nye rødlisten som kommer i 2021. Den er nå under utarbeidelse av Artsdatabanken som ligger under Klima- og miljødepartementet og holder til i Trondheim. Hvis disse øyenstikkerne fremdeles ikke er rødlistet i Norsk rødliste 2021. så blir fredningsforskriften kanskje endret?

Som vi skal komme tilbake til, er det vel intet høyerestående dyr som har levet så lenge på Jorden nær sin nåværende form som øyenstikkerne. Vi mennesker er nok de eneste som kan klare å utrydde dem. Så vi har uansett rødlisting etter denne skribents skjønn bortimot en plikt til å være forsiktige med dem!

Kan ikke stikke

At øyenstikkeren har fått det slemme navnet på norsk, skyldes at man i gammel germansk folketro mente at den kunne stikke ut øynene på folk og dyr. På eldre tysk het den da også Augenstecher, men nå er navnet Libelle. Også andre europeiske språk har navn som viser at man har trodd at øyenstikkeren var farlig for dyr og mennesker. Det engelske Dragonfly – drageflue – ligger "på grensen".

Utenom Europa, derimot, har øyenstikkeren gjerne hatt høy status. Blant indianerne i Amerika, f.eks., var den et symbol på aktivitet og hurtighet.

Det norske navnet er sterkt misvisende, og vi burde følge tyskernes eksempel og skifte til libelle. Øyenstikkeren kan nemlig overhodet ikke stikke. Den er ikke giftig, og er i det hele tatt fullstendig ufarlig, bortsett fra for mygg, fluer og andre insekter som den lever av.

Og spesielt i tropiske og subtropiske strøk er øyenstikkerne meget viktige jegere som spiser store mengder malariamygg og sykdomsbærende fluer.

Uovertruffen luftakrobat

Trolig er det  øyenstikkerens måte å jakte på som har gjort den urettmessig fryktet. For øyenstikkeren fanger byttene sine i luften. Den kan fange ethvert insekt, uansett hvilke krumspring det forsøker seg med. Øyenstikkeren kan fly forlengs, baklengs, rett opp, rett ned, rett til siden og sogar opp ned. Og den kan «henge» på et bestemt punkt i luften med kroppen fullstendig i ro.

Det er knapt noen andre insekter som kan fly så fort som øyenstikkerne. I litteraturen opereres det gjerne med hastigheter på inntil 60 km/t, men enkelte forskere hevder å ha gjort målinger der øyenstikkere har fløyet opp mot 100 km/t for å komme unna fugler som har jaktet på den.

Akselerasjonsevnen er utrolig. Øyenstikkeren kan starte så fort at kroppen dens utsettes for 25 G (25x tyngdens akselerasjon.) Noen sier faktisk 50 G. Det er mange ganger så mye som et menneske, et pattedyr eller en fugl kan tåle.

De helt spesielle flyvningsegenskapene skyldes at øyenstikkeren kan bevege de fire vingene uavhengig av hverandre, og med vinkelutslag man ikke finner hos andre bevingede skapninger.

Øyenstikkerne har til og med utviklet noen små fortykninger – pterostigmata – på vingespissene som hindrer vibrasjoner i vingene og øker glideflukthastigheten med inntil 25%. Jfr. illustrasjon.

Hvordan klarer så øyenstikkerne å fly bakover? Det har bl.a. Haibo Dong, A. T. Bode-Oke og Zamane Zeyghami ved University of Virginia undersøkt. I "Flying in reverse; kinematics and aerodynamics of a dragonfly in backward free flight", utgitt i Journal of Royal Society i 2018, beskriver forskerne hvordan øyenstikkerne flyr bakover med kroppen i vertikal posisjon. Jfr. foto. De flyr riktignok ikke så fort bakover som forover, men kommer uten vanskelighet opp i et par meter i sekundet. Det er sterkt det også.

Motbeviser de Darwin?

Det er trolig øyenstikkerens unike flyvningsegenskaper kombinert med deres termiske tilpasningsevne som gjør at de regnes som det høyerestående levende vesen som har eksistert lengst på Jorden i tilnærmet sin nåværende form. Fossile funn viser at selv for 330 millioner år siden så øyenstikkerne ut omtrent som i dag. På den tiden hadde våre ur-ur-ur-forfedre knapt kommet seg opp på land og lært seg å puste i luft.

Men størrelsen til øyenstikkerne har variert opp gjennom historien. For 2–300 millioner år siden kunne vingespennet være på hele 70–80 cm. Forskerne har funnet ut at så store øyenstikkere ikke hadde kunnet fly med dagens oksygeninnhold i luften på 21%. Men for 250 hundre millioner år siden inneholdt luften 35% oksygen, og fuglene – som egentlig er øyenstikkernes eneste trussel i luften, fantes ikke før 150 millioner år senere. Det var gode tider for øyenstikkerne.

I dag har de største øyenstikkerartene et vingespenn på 16–17 cm. I Norge finnes det iflg. Artsdatabanken nå (2020) 52 arter øyenstikkere, hvorav den største er storlibellen, som kan ha et vingespenn på 110 mm.

Selv om de har blitt mindre, ser dagens øyenstikkere altså stort sett ut som de gjorde i en svært fjern urtid. Og de har overlevd de store globale katastrofene som utryddet nesten alle dyrearter på Jorden, inkludert "The Great Extinction" for 252 millioner år siden, og asteroidenedslaget utenfor Yucatan for 65 millioner år siden som satte punktum for dinosaurenes æra.

De perfekte flyvningsegenskapene har gjort at øyenstikkerne i alle disse millioner av år alltid har kunnet jakte ned byttedyrene, og har kommet unna rovdyr som var ute etter dem.

Og de termiske tilpasningsegenskapene deres har gjort at de har tålt alle de store temperatursvingningene som har vært på Jorden opp gjennom tidene. Det vil føre langt utenfor rammen av denne artikkelen å gå inn på de mange finurlige temperaturreguleringssystemene til øyenstikkeren, men som et eksempel kan nevnes at enkelte arter kan forandre fargen i løpet av dagen eller årstiden, slik at de absorberer solvarmen når det er kaldt, og reflekterer den når det er varmt.

Kreasjonistene, dvs. de som mener at livet på Jorden er skapt ved en eller flere guddommelige "umiddelbare" skapelsesprosesser og ikke er utviklet over tid ved mindre endringer og tilpasninger slik darwinistene og den vitenskapelige evolusjonsteori hevder, bruker øyenstikkeren som bevis på at de har rett.

De fremhever at øyenstikkerne hadde sine nåværende egenskaper "med én gang", dvs. så fort at de ikke hadde mulighet til å utvikle dem ved hjelp av de små trinn som evolusjonsvitenskapen forutsetter.

Vi får (noe motstrebende) la diskusjonen mellom kreasjonistene og darwinistene ligge, og nøyer med oss å konstatere at øyenstikkerne er særdeles vakre og fascinerende dyr. Og altså: fullstendig ufarlige.