<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Hugo Maurstad Foto: Privat

– Tid er mye viktigere enn penger

Han har vært med på å reise åtte milliarder euro gjennom fem fond, og er nå selv god for nær en milliard. – Tiden er det mest dyrebare jeg har, sier tidligere McKinsey- og Altor-topp Hugo Maurstad.

– Hva betyr tid for deg?

– Dette høres kanskje litt forunderlig ut, men egentlig er jeg ikke så opptatt av å skape verdier. Jeg er opptatt av å gjøre ting bedre, og normalt sett kommer det verdier ut av slikt. Så for meg betyr tid å gjøre ting bedre – om det er en bedrift, fikse på en gammel bil eller et hus.

– Er tid penger?

– Nei. Tid er mye viktigere. Tid er det mest dyrebare vi har, og det vi har minst av. Jeg skulle gjerne hatt hundre ganger mer tid, for det er så mye jeg vil gjøre.

Jeg skulle gjerne hatt hundre ganger mer tid, for det er så mye jeg vil gjøre.

– Som?

– Trent mer, jaktet mer, tatt flere toppturer, brukt båten mer, reist mer. Rett og slett levd mer.

Har reist åtte mrd. euro

Hugo Maurstad har vært leder for Altor Equity Partners i Norge i 17 år. Selskapet har reist over åtte milliarder euro gjennom fem fond siden oppstarten i 2003. Virksomheten har fokus på oppkjøp og videreutvikling av foretak i Norden og eier, eller har eid, blant annet Helly Hansen, Dale of Norway og Norsk Gjenvinning. I tillegg til å være toppsjef er Maurstad ansvarlig for fem av Altors investeringer: Sats, XXL, S-banken, Rossignol og Navico. Før Altor arbeidet Maurstad 13 år i McKinsey.

– Hvor mye jobber du?

– Rundt 60 timer i uken.

– Hva bruker du mest tid på?

– De største komponentene i mine dager er: møter med ledelsen i selskapene jeg er ansvarlig for, møter med mine egne team og styremøter.

– Hvor lang tid bruker du på å finne gode investeringer?

– Rossignol så vi på fra 2011, og vi kjøpte selskapet i 2013. Helly Hansen begynte vi å vurdere i 2004, og ervervet i 2006. Det ble en flott reise. Helly Hansen hadde hatt ti år med underskudd, og “brandet” var da lite populært. Klærne så heller ikke særlig bra ut. Seks år senere gikk virksomheten med overskudd, og merket ble igjen kult. Slikt gir meg kick, og det handler nettopp om å gjøre ting bedre.

Hugo Marurstad Foto: Privat

Slet etter finanskrisen

– Hvordan har du det når det blir verre – slik som i XXL?

– Da går du noen strafferunder. Når du er i en vanskelig situasjon, og jobber som faen og det ikke funker, så vet du at det fortsatt er mer du må gjøre. Jeg bruker å si til barna mine at livet, hver eneste dag, består av ting du vil gjøre, og ting du må gjøre. Så er det viktig å passe litt på den brøken. Hvis du bare gjør det du vil, går det ikke ihop. Selv sover jeg som en stein, selv om det er “mørkt”. Jeg løser ikke problemer om natten eller når jeg er ute og jogger. Da er jeg ofte så sliten at det eneste jeg tenker på er å komme meg hjem, smiler Maurstad.

– Har du noen gang hatt øyeblikk hvor du har lyst til å gi opp?

– Nei. Jeg har hatt mange situasjoner, spesielt etter finanskrisen i 2008, hvor flere av selskapene samtidig hadde vann opp under nesen. Alle markedene var tunge, og det var nesten umulig å få finansiering. Sitter du med ett problem, er det tungt. Sitter du med fire–fem kan det føles uoverkommelig, men jeg gir aldri opp! Jeg kommer fra svært arbeidsomme kår. Begge mine besteforeldre brukte hele året på å jobbe ekstremt hardt for ikke å sulte. Det var aldri noe til overs. Bestefar rodde fra Tromsø til Lofoten hvert eneste år. Det er 150 sjømil, det. Min farfar jobbet i gruven på Svalbard, og min farmor var en av første kvinnene som overvintret der. Alle disse historiene har påvirket meg såpass mye at jeg ikke hadde noen store forventninger om at livet skulle bli så lett. At jeg faktisk ikke hadde noen rett eller krav på noe som helst om jeg ikke arbeidet hardt. Mitt store mål som ung var å bli økonomisjef et sted, og få råd til å kjøpe meg en hytte. Så fra jeg var 16 år begynte jeg å føre regnskapene til min fars selskap.

Jeg ikke hadde noen store forventninger om at livet skulle bli så lett.

God for nær en milliard

Med nærmere en milliard i lommen har Hugo Maurstad mer enn nok til å kjøpe mange flere hytter. Han Maurstad sa opp sin stilling i Altor i år for å gradvis begynne for seg selv, og har blant annet kjøpt 80 prosent av aksjene i sportsutstyrsprodusenten Odlo.

– Hva fikk deg til å slutte og begynne på noe helt nytt?

– Det går igjen litt tilbake til dette med å gjøre ting bedre. I Altor har vi 38 selskaper. Jeg føler meg ofte utilstrekkelig til å fikse alt. Selv om jeg har mine fem “egne” selskaper, er jeg likevel ansvarlig gjennom arbeidet i investeringskomiteen for alle de andre virksomhetene. Da er det vanskelig å gjøre alt riktig. Du kan gjøre det bedre, men ofte ikke godt nok. Nå vil jeg bruke tid på å gjøre færre ting, og da primært med egne penger. Det er to selskaper i verden som har klart å skape organisasjoner som har mange brands under samme paraply: Kering og LVMH. Det samme har jeg lyst til å gjøre, bare innen sport, og bruke Odlo som en plattform.

– Det tar tid?

– Ja, men jeg har ikke noe hastverk. Dette prosjektet kommer ikke til å stresse meg.

Hva fikk deg i sin tid til å begynne i McKinsey?

– Da jeg var seksten, leste jeg en artikkel i Nordlys om at staten hadde leid inn McKinsey for å lage en rapport om gruvene i Sydvaranger. Det var helt åpenbart at regjeringen ønsket en rapport om hvordan man skulle drive gruvedriften videre. McKinsey hadde sterk integritet og slo fast at driften aldri ville bli lønnsom, og måtte stenges ned. De faktabaserte svarene imponerte meg, og at de konkluderte med noe ingen ønsket å høre.

“Unsecure overachievers”

– Hvordan var tiden i McKinsey?

– Fantastisk. Et typisk fellestrekk for oss som har arbeidet i McKinsey er at vi er ultimate “unsecure overachievers” – at vi er genuint usikre på om det vi gjør er bra nok, og derfor overkompenserer vi på alt. Jeg har nok følt på akkurat det hele livet. De lærer deg også at det ikke finnes noen grenser for hva du faktisk kan få til, bare du gjør så godt du kan. Så får du mye feedback – positiv og negativ. Prosessene er supergrundige, og du blir guidet hele veien.

Et typisk fellestrekk for oss som har arbeidet i McKinsey er at vi er ultimate ‘unsecure overachievers’ – at vi er genuint usikre på om det vi gjør er bra nok, og derfor overkompenserer vi på alt.

– Hvordan tar du kritikk?

– Jeg er veldig glad i kritikk. Man lærer av feedback. Hvis man skal snakke om at man stiger i et eller annet system, er det gjerne slik at jo lenger opp du kommer, desto mindre kritikk får du – noe som er litt tankevekkenende. Jeg gjorde relativt raskt karriere i McKinsey, og ble valgt til senior partner, som er det siste nivået, etter ti år. Da er du ved “the end of the rainbow”, og har ingen flere “promotions” igjen. Jeg husker jeg da tenkte: Nå har du egentlig klart det. Nå skal jeg ikke ødelegge noe, bare sitte stille i båten. Men det er en litt defensiv tankegang. Så da Harald Mix spurte om jeg ville være med i Altor, tenkte jeg det her er en unik mulighet til å starte en ny lærekurve.

– Kan man ikke bli litt høy på seg selv, og miste fotfeste når karriere tar av så raskt?

– Det kan nok være på et og annet punkt at jeg fikk litt for mye selvtillit, ja.

Maurstads klokke Foto: n

Optimerer alle prosesser

– Ser du mye på klokken?

– Ja, for jeg liker å være presis. Jeg kjører stort sett møter på en halv eller en time. Når du vet hva du vil få til i et møte, må du porsjonere tiden.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Patek Philippe Calatrava. Jeg har kun denne ene klokken som jeg kjøpte i 1998, da jeg begynte å jobbe i Sveits. Da ville jeg ha en ordentlig klokke med kvalitet på urverket. Denne trekker jeg opp 16 ganger hver morgen på badet.

– Tenker du på noe spesielt når du trekker opp klokken?

– Nei, det er veldig sjelden jeg tenker på ting jeg ikke trenger å tenke på. Trekker jeg opp klokken, så tenker jeg på det. Pusser jeg tennene, så tenker jeg på å pusse dem. De eneste gangene jeg lar tankene vandre er når jeg røyker en sigar, som jeg gjør en gang i uken. Det setter jeg av tid til, men kun en time. Men du ville nok blitt skremt om du så meg hjemme. Jeg har jo jobbet mye med “lean manufacturing” – hvordan man optimerer prosesser. Alt jeg gjør i hverdagen handler også om tid, og familien blir helt gæren av meg fordi jeg alltid skal optimere alle prosesser. Til det minst sjarmerende av og til.

Familien blir helt gæren av meg fordi jeg alltid skal optimere alle prosesser. Til det minst sjarmerende av og til.

– Aner ikke hvor mye jeg har tapt

– Lever du i nuet, eller er du et annet sted når du er hjemme?

– Jeg kan av og til bli helt fjern, spesielt når jeg holder på med noe vanskelig, men til vanlig er jeg til stede.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Nei. 14 år i Sveits har hjulpet meg med det. Sveitsere er ekstremt presise, og svært direkte i en “non confrontational way”. De kan si rett ut at det du gjorde der var ganske dårlig.

– Blir du irritert om folk sløser med din tid ved å komme sent?

– Ikke irritert, men jeg er nøye med tid. Starter møtet klokken ti, begynner jeg to over.

Hva blir du irritert over?

– Slurv, og når folk ikke gjør det de skal. Jeg er generelt avslappet til om folk gjør feil. Det gjør alle, men når man ikke har gjort en “effort”, blir jeg irritert.

Hvordan tar du det å tape penger?

– Ting går opp og ned. Jeg går ikke rundt og tenker på om jeg tjente eller tapte penger i dag, om markedet gikk opp eller ned. Det har jeg ikke noe forhold til. Jeg har helt klart tapt masse de tre siste månedene, men jeg aner ikke hvor mye det er. Jeg jobber for å gjøre noe fra A til B. Klart jeg ville vært trist om jeg aldri tjente penger, fordi da ville det jeg gjorde ikke vært bra. Så får man prøve å gjøre mer rett enn feil. For hvis målet ditt er å ikke gjøre feil, tar du ingen risiko. Og hvis du ikke tar risiko, skjer det ikke mye.

Tviler på seg selv

– Bruker du lang tid på beslutninger?

– “Lead on big, and boss on small”. Når det er relativt basic ting, tar jeg beslutninger veldig raskt for å få ting til å skje. På store beslutninger bruker jeg tid, og involverer flere i prosessen.

– Medlemmene i Sats fikk veldig kort tid på å bestemme seg under coronakrisen for å avslutte medlemskap eller være?

– Det var ikke noe kynisk over det. I ettertid ser jeg at vi kunne gjort det litt annerledes, men du må ta beslutninger og klarer ikke alltid å se den fulle komplikasjonen av alt.

– Tviler du på deg selv?

– Absolutt hele tiden. Særlig ved vanskelige beslutninger. Da bruker jeg all den tid jeg har for å få så mye input som mulig, men når jeg så har tatt en beslutning, så kjører jeg med den. Om jeg så merker at dette er feil, skjemmes jeg ikke ved å snu 180 grader. Jeg har ingen stolthet i en beslutning jeg har tatt.

Trykker gærne mennesker til seg

– Hva er det beste rådet du har fått?

– En kollega sa noe klokt til meg: “Det er lettere å temme en vill hest enn å sparke liv i en død en.” Det å trykke til seg de litt gærne menneskene som har litt mer energi til å kanalisere energien riktig, enn å blåse liv i noe som er helt daut. Jeg har et veldig stort slingringsmonn med dem som har masse energi. Så sa mamma alltid til meg da jeg vokste opp: Hugo, du skal alltid fortelle sannheten. Det er den eneste historien du noen gang kommer til å huske.

En kollega sa noe klokt til meg: Det er lettere å temme en vill hest enn å sparke liv i en død en.

– Fulgte du rådet selv om sannheten til tider kan være vanskelig?

– Ja. Jeg er ganske flink til å ikke fortelle usannheter, men noen ganger forteller jeg ikke alt.

– Hva har vært de mest avgjørende øyeblikkene i ditt liv?

– Da jeg fikk muligheten til å joine McKinsey og Altor, da mine to gutter kom til verden, og da jeg 6. november 1982 traff Lise, kona mi på en fest i Tromsø. Hun har oppdratt og formet meg til den jeg er og det jeg står for i dag.

Livsstil
Reportasjer